Tour de Norge

Norge på langs


6 kommentarer

På plass i Abisko etter berg og dalbane i indre Troms

Da var vi endelig kommet frem til Abisko i Sverige, noen dager senere enn hva vi håpet. Vi har vært her siden i går, og ble plutselig også en ekstra natt. Denne etappen har gjort seg fortjent til å bli kalt berg og dalbane, både med tanke på terreng og humør. Som advarsel, så er dette en liten «bok» med oppdateringer fra oss som fortsatt er på loffen. For 10 dager siden startet vi fra Kilpis, og i kjent stil var avmasj i klokken 4 på ettermiddagen, etter å ha inntatt en kaloribombe av en hamburger til lunsj. Målet for dagen var Goldahytta ca 15 km fra Kilpis.

Like før vi skulle til å gå, tikket det inn en melding på nødpeilesenderen. Det var melding fra ledelsen på Rebekka sin arbeidsplass om at permisjonen måtte trekkes tilbake og vi måtte avbryte turen etter påske, grunnet sykemeldinger og mangel på folk. Godt skuespill og organisering fra Rebekka sin side, hun lurte Lena trill rundt, da det nemlig var 1.april! Lena sin verden gikk i tusen knas da dette ble holdt gående en times tid, og bløffen måtte tilslutt avsløres før hun mistet fatningen helt 🙂

Etter en fin tur i strålende vær, kom vi fram til Goldahytta, og der var det ganske fullt med folk så vi la oss i hyndehytta, en liten bu med to sengeplasser. Men sosiale som vi er måtte vi naturligvis på hytta å skravle med folk. Der var det en trivelig gjeng med folk fra Nederland, Tyskland, Slovenia, USA og Narvik, en herlig internasjonal miks 🙂 Neste dag satte vi kursen mot Rostahytta. Vi visste det kom til å bli en lang tur med mye stigning, da vi skulle opp på over 1000 moh, noe som innebar en stigning på over 500 moh og nærmere 3 mils gange. Men vi innstilte oss på å overnatte i telt på turen, om dette viste seg å bli hardt. Iallefall møtte vi en aldri så liten mannsjåvinistisk herremann på scooter underveis, som mente at dette kom ALDRI til å gå fordi det var veldig kupert terreng. Da vi spurte om hvor han da mente vi burde gå, så foreslo han heller en annen rute, som innebar at vi måtte ha gått ned til parkeringen og tatt bussen og gått fra et annet sted. Vel vel… Vi merket begge at det vokste en liten rødstrømpe i oss. Det var kupert, men slettes ikke så ille som han skulle ha det til. Vi fikk skikkelig påskestemning med sola som varmet, og fikk oss til å glemme pulkene vi drasset med i oppoverbakkene. Fjellene som omkranset oss førte oss inn i noe som lignet en hypnose, og vi var begge i ekstase. Den fantastiske utsikten, gjorde at vi begge mente dette måtte ha vært en av de flotteste områdene så langt på turen. Ruta som vi valgte, var ikke nødvendigvis den letteste, men vi hadde planlagt å gå gjennom Isdalen som lå langs denne ruta, siden mange vi har møtt har sagt det var så fantastisk flott der. Utpå dagen tåket det skikkelig til, og da vi nådde Gappohytta vurderte vi et øyeblikk å overnatte der. Men der møtte vi en gjeng fra Tromsø som sa det var bra værmelding de neste dagene. Noen smøretips samt en kvikk lunsj rikere, la vi i vei videre oppover, og i håp om strålende vær neste dag. Vi campet like før selve Isdalen, sånn at vi skulle ha vær og lys til å se naturen rundt oss. På «Isdalen basecamp» koste vi oss med et par håndfuller ostepop og en liten flaske fanta på deling, siden det var selveste skjærtorsdag. Er det påske så er det påske 🙂 Vi pyntet også opp «kjøkkenkroken» med et par påskekyllinger som på mystisk vis hadde lurt seg med i depotesken i Kilpis. Vi manglet bare lammelåret…

Vi slo leir på nesten 1000 meters høyde, og hadde stort sett bare nedkjøringen til Rostahytta gjennom Isdalen som var bød på en like fin utsikt som ryktene hadde sagt. For Lenas del gikk det fra gledeshyl til irriterte vræl på 1-2-3! Det som startet bra, men endte i et eneste kaos med en pulk som levde sitt eget liv og veltet ved den minste lille hump. Så nedfarten tok litt lengre tid en beregnet. Rebekka derimot nøt både nedkjøringen og synet av Lena. I tillegg tetnet det etterhvert til med tåke og tette snøbyger slik at sikten ble dårlig. Nede på Rostahytta spiste vi litt før vi bestemte oss for å gå videre mot Dærtahytta. Vi regnet med å måtte overnatte underveis, i og med at det var en del stigning, også her mellom 500-600 høydemeter. Det var her vi innså at den lille rusleturen over Finnmark bare hadde vært som en rusletur i parken, og at vi var blitt vel bortskjemt på flate vidder. Når solen forsvant, begynte vi akutt å kjenne vekten i pulkene våre. Lena sin pulk veltet titt og ofte, da vi gikk en del skrått. Dette var selvfølgelig ingen andre enn Rebekka sin feil, da det måtte være fordi hun hadde pakket pulkene skeivt denne morgenen. Etter å ha byttet pulker oss i mellom et par ganger, og pulken veltet uansett, kunne hun også spandere noen krokodilletårer på vei opp. I tillegg til dette var det vanskelig å navigere, da været vekslet en del og det var i perioder total «whiteout» med null sikt, og skisporene til de som hadde gått der tidligere var visket ut av vinden. Vi slo opp teltet ca 5 km fra Dærtahytta slik at vi bare hadde nedkjøringen igjen dagen etter. På morgenen når vi våknet var det fortsatt helt tett ute. Det var da Rebekka fikk sitt 2. «sammenbrudd» i løpet av turen, og gråt noen modige tårer. Denne gangen var det fordi det var påske og vi aldri kom helt fram til hyttene slik at Rebekka kunne få være litt påske-sosial… Snakk om to sutrehøner på tur! Sannheten er vel at vi er ganske slitne av og til. Etter trøst og lovnad fra Lena om at vi kunne ta en hviledag på Dærtahytta, dro vi nedover nok en gang tilnærmet i blinde… På hytta møtte vi folk som sa det kom til å bli dårlig vær neste dag. Derfor fant vi ut at det var nok best å gå videre mot Dividalshytta, ellers kunne vi risikere å bli sittende værfast på Dærtahytta i flere dager. Været ble plutselig overraskende bra og vi la i vei mot Dividalen selv om det var veldig vanskelig å forlate ei så fin hytte som Dærtahytta.

Under en sen lunsj, fikk Rebekka seg en god latter. Lena hadde nemlig plassert sin pakke med Real turmat inni jakken slik at den skulle holde seg varm, men det hadde hun visst glemt i det øyeblikket hun skulle åpne en termos og presset den mot brystet. «Poff» sa det, så var Lena smurt inn i kylling i karri 😉 (Lena syntes overhodet ikke at dette var like morsomt som Rebekka, som fikk beskjed om å holde fred). Vi gikk lenge denne dagen, vi fant ut at vi kunne nå Dividalshytta hvis vi ville, men det ble sent, så vi fant ut at vi kunne legge oss i telt et lite stykke før hytta. Vi fortsatte en god stund etter at det hadde mørknet, da vi hadde noen tydelige spor som vi fulgte, og ville utnytte dem lengst mulig, da vi visste det var en del bratte bekkedaler vi burde unngå. Til slutt endte sporet ned i en bekkedal hvor det stod et telt, altså bomtur. Vi var ca 4 km unna hytta og klokka var 23, derfor slo vi opp telt og planla tidlig start dagen etter.

Etter en liten tur gjennom kratt og skog, kom vi fram til Dividalshytta tidlig på formiddagen. Det var deilig å komme fram til ei hytte, slappe av og tørke klær 🙂 Der satte vi oss foran vedovnen og grillet de siste pølsene vi hadde med oss, og Rebekka prøvde ivrig å få Lena med på diskusjonen om hvorfor man bare får kjøpt pakker på 8 eller 12 pølsebrød, når en pølsepakke stort sett inneholder 10 pølser. Forslag mottas med takk, da vi ennå ikke har kommet frem til et godt svar, og Lena avsluttet diskusjonen før den allerede var startet. På hytta ble vi desverre værende helt alene, og Rebekkas behov for sosial stimulering førte til at vi måtte gjøre noen grep. På nabohytta bodde det en gruppe på fire, bosatt i London, som av alle ting var på skiferie i Norge! Vi plukket derfor frem en kvikklunsj som fint lot seg dele på fire, og banket på døren i håp om døyve ensomheten. En kjempe-trivelig gjeng, som etterhvert bød oss på «a cup of tea», og fikk oss til å føle at vi et øyeblikk var i Storbritannia 🙂

Dagen etter gikk vi videre til Vuomahytta. Denne etappen startet med en kronglete nedkjøring i skogen, noe som til tider er utfordrende for Lena med den under gjennomsnittet dårlige balansen. Vi har allerede klarert at det ikke finnes bjørnehi langs stien fra Dividalshytta og ned til elva, for sannsynligheten for at hun da ville ha falt i det er ganske stor, sett i forhold til antall fall. Britene kjørte ned litt før oss, og den ene av dem gikk på ski for fjerde gang i sitt liv, kunne virkelig ikke konkurrere med Lena sine antall fall, da dette lett kunne synes ut i fra sporene. Uten overdrivelse, så ramlet hun sikkert rundt 20 ganger. Men snøen var myk, og hun bommet på alle trærne, så hun er fortsatt like hel 🙂 Dagen startet med et flott vær, men det ble etterhvert sterk vind og null sikt, som gjorde at det var uaktuelt å gå lengre enn til hytta for å slå leir, slik som vi hadde tenkt. Vi fikk selskap på hytta denne gangen, av britene. Dagen før hadde vi fått en hyggelig beskjed om at Rebekka sin venninne Natalie, og hennes 7 mnd gamle sønn Mattis skulle komme gående i møte neste dag, noe som gjorde at vi kom til å gå en lang etappe dagen derpå, for å rekke avtalen vår. Vi stod derfor opp rekordtidlig, og var allerede i gang klokken rett over åtte. Det var et tegn på at vi gledet oss til å få selskap på turen! En hard dag ble det, nærmere 3 mil, men Natalie hadde lovet oss middag og en frokost som skulle være noe annet en havregrøt. Dette ga oss en gnist vi ikke hadde kjent på lenge! De 200 første høydemetrene klabbet Rebekka som aldri før, snøen festet seg langs hele skien, og forhøyet henne med ca 10-15 cm, noe som fikk frem assosiasjonene til platåskoene fra de «yngre dager». Redningen var tilslutt et stearinlys som til nå bare hadde vært i veien. Etter å ha gnidd inn begge skiene med dette, var problemet helt borte. Og heldigvis for at vi ikke kastet av dette tidligere! Etter noen timer møtte vi de to nye turkompanjongene våre på Altevannet, et herlig syn! Vi gikk sammen til Altevasshytta hvor vi overnattet. Natalie disket opp med en herlig elg-taco(heldigvis har vegeterianeren vår endelig lært seg å spise litt kjøtt). 🙂 Og ikke nok med det, så var det blåbærpai med vaniljesaus til dessert. Vi elsker deg, Natalie! I tillegg hadde hun med bestillingsvarer fra storbyen Harstad: Brus, smågodt, nye gildepølser(siden neste stopp var i Sverige) m.m. og vi var i lykkerus. Til frokost fikk vi egg og bacon, noen som var rene indrefileten i forhold til havregrøt. Mattis var blitt stor siden sist, men fortsatt en superskjønn og snill gutt, som gnager på alt de kommer over som, som barn flest. Skosåler i svette skisko var ett av d letteste byttene på denne turen, da sko stort sett holder bakkehøyde. Etterhvert fikk vi også selskap av fire trivelige mannfolk, deriblandt en fra Stjørdal, hjemkommunen til Rebekka. Hun syntes det var deilig å høre litt ordentlig trøndersk igjen, og kjente et øyeblikk hun fikk et snev av hjemlengsel 🙂 Dagen etter blåste det opp til sterk vind, og snøbyger, noe som medførte at vi alle sammen ble værfaste. Det bygget seg opp en skavvel foran hytta som nådde opp til hodehøyde, bare iløpet av det døgnet vi var der. Heldigvis ikke helt frem til døren 🙂 Men på hytta hadde vi det vare fint, våre eneste bekymringer var at matlageret begynte å tømmes, og usikkerheten om hvorvidt Mattis hadde nok bleier. Denne værfastdagen på hytta var utrolig nok første dagen i Mattis sitt liv der han ikke har vært utendørs. Det er bare å bøye seg i støvet når man ser hvor flink Natalie er å ta med seg jr. ut på tur! På kvelden fikk vi gledelig overraskelse da våre nye hyttevenner var så rause at de bød oss på middag denne kvelden. For en trivelig gjeng!! 🙂

Reingeviret som Rebekka fant på Finnmarksvidda, og har vært en del av turfelleskapet vårt de siste 2-3 ukene i håp om å bringe lykke, ble desverre gjenglemt på Altevasshytta. Vi begge to har kanskje følt det var mer i veien enn å være en lykkebringer, og håpet kanskje til tider at det plutselig skulle forsvinne. Det gikk trolig troll i ord, og det virket til at en forbannelse lå over oss de neste to dagene. Sameeieren til dette reinsdyret som en gang var en stolt bærer av dette geviret, har trolig «gannet» oss. Den neste dagen visste vi kom til å bli tung, både med og uten reingevir på pulken. Det hadde lavet ned trolig rundt en halvmeter med snø, og ikke av den typen som er lett og ledig, men av den kramme sorten. Noe som sånn sett førte til at mange steder var snøen ganske kompakt, og vi kunne holde oss greit oppå, men det kan likevel sammenlignes med å gå i tørr sand eller en god gammeldags «tjukkas» i en gymsal. Etter nok en dag værfast, var vi innstilte på å komme oss et godt stykke mot Abisko, deriblandt fordi vi ikke hadde mat til særlig mer enn to dager til. På veien møtte vi et par hytteeiere som fortalte oss at det var meldt sterk vind igjen dagen etter, noe som førte til at vi burde komme oss over fjellet som stod fremfor oss, og ned mot skogen på andre siden. I tillegg visste vi at snøen, vinden og mildværet førte til betydelig skredfare i området, men vi hadde vurdert hvor vi skulle gå tryggest mulig på forhånd. To dager før var en mann tatt i et skred akkurat i samme stedet hvor vi passerte denne dagen, så man skal vite hva man gjør. Mannen ble begravd av snøen, men heldigvis hadde mannen hodet over snøen, slik at alt i alt så gikk det bra. Til tross for at han gikk brattere enn det vi gjorde, er det likevel en påminnelse om at man skal ha respekt for været og terrenget på tur!

Vi oppdaget med glede at deler av løypa opp fjellet var stikket, noe som var veldig bra, da sikten var lik null til tider pga snøbyger. Vi tenkte ikke lenger på å gå til Lindesnes, men målet ble nå å gå to stikker fremover, for da byttet vi på hvem som skulle gå fremst. Slik holdt vi det gående i mange timer, og vi jobbet oss sakte men sikkert oppover. Men når det gjaldt snøen så kunne vi ikke annet enn å skylde på værgudene. Men at vi var gannet skjønte vi først da Rebekka skulle ta opp speilreflekskameraet som lå på pulken, for å fotografere ei rype som poserte så flott ved siden av oss. Siden det hadde vært så mildt, hadde snøen smeltet, og gjort at vann hadde trukket inn i kameravesken. Etter noen minutters HLR, kunne Rebekka erklære kameraet for dødt. Etter et minutts stillhet, og noen frustrerte miner, måtte vi gå videre, og oppdaget etterhvert at klokka var overraskende mange. Vi hadde langt igjen til Lappjordhytta som vi hadde satt som mål for kvelden. Da vi hadde kommet oss opp 500 høyemeter, og trodde at det snart gjenstod bare nedkjøring, skjønte vi fort at det fortsatt var en del opp og ned igjen… Det begynte å bli mørkt etterhvert, og fellene på skiene begynte å falle av, som en slange som skiftet ham. Begge to hadde hver sin rundte med prakking og sensurerte reaksjonsmåter. På nesten 1000 meters høyde var ikke snøen så kram lengre, sånn at snømengden virket desto større og løsere. Å bade i snø med ski uten feste i oppoverbakker, er korteste vei til en psykose på tur 😉 Rebekka måtte ta av seg skiene til slutt, og gikk med snø opp til hoftene et lite parti. Selv om hytta ikke virket å nærme seg(evt vi nærmet oss hytta), var vi likevel fast bestemt på å komme frem. Når nedkjøringen endelig startet, gikk heller ikke dette noe raskere, selv om det ikke sugde like mye krefter. Det tar tid å navigere i mørket når det snør, og i tillegg unngå skrenter og skredfarlig terreng. Rebekka som hadde navigert, måtte på slutten be Lena gå fremst for å sørge for at terrenget var trygt, da hun flere ganger tok seg i sovne mens hun gikk. Litt over midnatt, etter 14 timers gange med lengste pause på 20 minutter, nådde vi hytta, så uendelig slitne, men fornøyd med å nå målet. Vi hadde gått 2,5 mil i dårlig føre, og var egentlig godt fornøyde, til tross for at vi oppdaget at kompasset hadde brukket i to, trolig grunnet et fall ned den siste bakken ned mot hytta…

Uhellet virket ikke å ta slutt. Da vi hadde dekning på hytta, ringte vi neste dag for å sjekke om depotpakken hadde kommet frem der vi skulle overnatte kommende natt i Abisko. Først kunne de meddele at de var desverre fullbooket, og deretter at de ikke hadde sett noe til pakken. Så da begynte detektivarbeidet. Pakken hadde visstnok ankommet Sverige før påske, men deretter blitt sendt i retur til Norge, før den nå var blitt sendt til Sverige på nytt, og var beregnet ankommet Abisko først tidligst om 3-4 dager. Et ubrukelig kvinnemenneske i den svenske post-sentralen gjorde ikke humøret vårt bedre tidlig på morgenen. Så all tørrmat, frokoster, kart, ny bukse til Lena og noe utstyr vi skulle få sendt oppover var på sightseeing i norden, mens vi måtte legge en plan på alt vi måtte handle på nytt, da vi hadde utelukket å vente på pakken.

Vi bygde opp nytt friskt mot, og startet på turen ned mot Abisko, som bestod av det vi trodde skulle være en deilig nedkjøring, etterfulgt av et par mil på det gigantiske vannet Tornetrask. Lena sitt humør svartnet fort da vi startet å kjøre nedover, da dette bar preg av kratt og skog, dyp og kram snø, av den typen «umulig å svinge og ploge, men derimott lett og ende opp som handikappet på tur ned». Pulken veltet rundt hver en sving, til tider hver 10. meter. Lettere frustrert, kom vi oss etterhvert ned på vannet, og da fant vi raskt et scooterspor, som etterhvert viste seg å være rene røde løperen for oss over vannet. Vi brukte ca 5 timer på nesten samme distanse på som vi dagen før brukte 14 timer på. (Sett bort i fra baskingen i skogen vel og merke). Sola kom fram og steikte oss i ansiktet, vi fikk vinden i ryggen og føret var supert. Alt klaffet på en gang, og selv om dette var alt Lena ønsket seg, presterte hun å si at hun ikke hadde noe å leve for lenger, da hun innså at vi trolig ikke rakk butikken slik at vi fikk kjøpt smågodt. 😉

Den svenske turistforeningen hadde husly til oss for natten på turiststasjonen, slik at vi fikk oss ei seng og en dusj etter 10 dager siden siste vask. Vi som egentlig hadde tenkt å boikotte turiststasjonen, da vi har erfart at de er et pengesluk, og ikke tåler sammenlikning med den norske turistforeningen. Da vi i forkant av turen spurte dem om vi kunne sende depoet vårt dit, måtte vi betale 50 kroner døgnet pakken ble liggende der, noe vi ikke har måttet gjøre på noen av de andre stedene vi har sendt pakker til. Vi rakk akkurat å handle litt brus, potetgull og til og med litt smågodt på kiosken på turiststasjonen, og etter en dusj, bestemte oss for å kjøpe oss noe å spise på en restaurant i det man kan kalle et sentrum, 2-3 km unna der vi bodde. Da klokka begynte å nærme seg ni, tok vi en telefon for å høre når de stengte for sikkerhets skyld. Beskjeden var skuffende. De stengte klokken ni, om 10 minutter. Etter litt smisk i telefonen, skulle de ordne en burger til oss, som vi kunne ta med oss. Ironisk nok, ringte vi etter taxi, for å rekke frem før de stengte, og sånn at maten ikke skulle bli kald. Men mannen som svarte kunne fortelle at taxien var på vei til å hente noen i Kiruna. TaxiEN? De hadde virkelig bare en taxi på jobb fredagskveld klokka ni. Maten var bestilt, så vi måtte komme oss av gårde. Vi begynte å jogge bortover bilveien i retning restauranten. En joggetur var akkurat det vi hadde ønsket oss denne kvelden. Men skrubbsultne som vi var, og uten andre alternativer enn havregrøt, så vi hamburgeren for oss der fremme. Vi prøvde å glemme at vi snart måtte ta et valg om å enten nyte en lunken burger i mørket på en kald steintrapp, eller spise en kald burger i et varmt vandrehjem. Et lite øyeblikk angret vi oss litt for at vi ikke hadde kjøpt en treretters middag som ble servert like etter at vi ankom turiststasjonen, men kunne heller ikke unngå å le av hele situasjonen. Samen som trolig har gannet oss, hadde trolig endelig glemt at vi hadde mistet reingeviret til reinen hans, og vi fikk haik halvveis av en unggutt som passerte. Rebekka slo på sjarmen da hun kom inn i restauranten, og ba pent om ikke vi kunne få spise spise maten vår der inne, og presterte å si noe sånt som at vi ikke hadde spist mat ved et bord på den siste mnd. Det siste var kanskje å ta litt hardt i, men vi slapp iallefall å spise maten på trappen 🙂

I dag skulle vi egentlig dra videre, men pga mye som måtte ordnes med innkjøp av mat og alt det andre vi skulle få tilsendt, har vi brukt litt lengre tid. Det ble en dyr affære å få kjøpt inn all maten på nytt, men vi er iallefall glad for at vi fikk tak i de kartene vi trengte. Når vi først kom oss i butikken ble vi ganske fornøyde da vi kunne fråtse i smågodt og sjokolade til svenske priser og utvalg, og eksprimentere med nye lunsjer og middager. Lena foreslo å kjøpe en wunderbaum for å henge i teltet, noe som slettes ikke var en dårlig idé for å utrydde svettlukt i teltet, men vi slo det i fra oss igjen 🙂 Vi har også heldigvis fått kameraet vårt til å fungere igjen, etter et par døgn til tørk. I morgen går ferden videre sørover langs Kungsleden, og deretter ned mot Sulitjelma. Vi gleder oss til neste etappe, og vi ser frem til å ta en sveip innom Bodø i håp om å møte litt kjenninger der 🙂

image
Her har vi kommet oss til Treriksrøysa 🙂

image
Flotte omgivelser i indre Troms som desverre er umulig å gjenskape på bilder…

image

image

image
Påskestemning i teltet 🙂

image

image
Mange tamme ryper over alt på fjellet.

image

image
Rostadhytta

image

image
I skogen i Dividalen.

image
Et av Lenas mange tryn i skogen i Dividalen. Sjekk den V-stilen!

image
Noen dager er dette utsikten…

image
På vei opp til Voumahytta i snøfokk 🙂

image
Ser ut til at Rebekka har begynt å elske havregrøten sin… Noe som er langt unna sannheten.. 🙂

image
På tur fra Voumahyrta til Altevann.

image
Her har vi møtt på Natalie og lille Mattis i pulken 🙂

image
Natalie og Mattis 🙂

image
Rebekka prøver å lære Mattis å tegne, men han var ikke videre interessert i sånt… 🙂

image

Lappjordhytta


3 kommentarer

En snarvisitt i Finland :-)

Vi startet som vanlig ikke før langt på dag når vi skulle dra fra Kautokeino. Det var litt vind og surt ute så det var egentlig litt fristende å bare holde seg på campinghytta. Vi klarte til slutt å motstå fristelsen og la i vei oppover elva, i retning Finland. Underveis oppdaget Rebekka til sin forskrekkelse at Lena visstnok ikke ante hvordan hun skulle holde skistavene på riktig måte, og fikk latterkrampe ved tanken på at hun i over tre uker hadde gått som en afrikaner som aldri hadde gått på ski før. Alt som kunne gjøres feil, ble gjort feil, og staver som faktisk er tenkt til å være en støtte når man går, hang egentlig mer til pynt. Rebekka påstod at det var derfor Lena hadde ramlet flere ganger i løpet av dagen. Lena på sin side mener at det ikke er noe fasitsvar på hvordan man skal holde en skistav, men hun skyldte på bakglatte ski, da dette var første dag uten feller. Etter en grundig opplæring, var hun likevel tilbake på gamle vaner igjen. Men hun sluttet ikke å falle. Den dagen insisterte Lena å gå bakerst, men hun kunne likevel ikke kamuflere fallene sine, da de stort sett ble etterfulgt av et større eller mindre vræl.

Mens vi slo opp teltet den kvelden, oppdaget Lena at hele buksa hadde sprukket opp i skrittet, akkurat det samme som skjedde med Rebekka sin bukse for et par uker. Rebekka bare lo, og var likeglad, da hun fikk bekreftet at det var buksen det var noe galt med, og ikke hamburgerne og goderiet hun spiste da vi hadde litt for mange «værfastdager» i Skaidi. Da ble det Lena sin tur til å ta fram gamle sykunster, og satser nok en gang på at tanntråd holder bedre en fantasitråden som Lena påstår at buksa var sydd med i utgangspunktet. (Vi satser på å komme med en vurdering av buksa i sin helhet når vi skal dele litt erfaringer om utstyr vi har hatt med på turen). Når buksa var ferdigsydd, et halvt døgn senere(syersken sovnet nemlig halveis i arbeidet), startet vi ferden mot Goahteluoppal. Denne plassen består av et knippe hus hvor noen reindriftssamer holder til på vinteren for å passe på flokken sin. I Goahteluoppal endte også scootersporet. Det var dumt, tenkte vi, da dette medførte at vi måtte gå ca ei mil uten uten scooterspor, før vi kom inn på spor på finsk side. Det kan sikkert sammenlignes med den samme skuffelsen som Nansen kjente på da han oppdaget at det ikke var oppkjørte skispor første gang han skulle gå over Grønland. Det var en del gjennomslagssnø, slik at vi brukte ganske lang tid på det korte stykket, men vi konkluderte med at vi ikke hadde noe å klage på siden vi hadde vært usannsynlig heldig med skiføret fram til nå! Like ved grensen gikk det et reingjerde som nådde oss opp til haka, flaks som vi hadde traff vi ganske rett på en bekk, slik at det ble lett å komme seg på andre siden uten noen strevsomme akrobatiske kunster.

Det var denne natta klokka skulle stilles, og det hersket et øyeblikk stor tvil om hva klokka var morgenen etter. Hadde telefonene stilt seg selv? Stiller de klokka også til sommertid også i Finland? Rebekka konkluderte i allefall med at hun uansett ikke hadde fått sove lenge nok den morgenen. Etterhvert så opererte vi med tre forskjellige tider, norsk vintertid, norsk sommertid, og antatt finsk tid, da vi konkluderte med at de også stilte klokka en time. Hver gang det ble snakk om hva klokka var, måtte vi presisere om hvilken av de tre tidene det var snakk om. På morgenene var det stort sett snakk om norsk vintertid, da dette gjorde at vi kunne unnskylde oss selv i å sove en time ekstra på morgenen. Sannheten var vel at vi ikke helt klarte å omstille oss, for hva i allverden hadde det å si hva klokka var. Ingen av oss skal på jobb, og ingen av oss skal huske å slå på tven når nyhetene begynner. Det eneste klokka forteller oss er når sola går opp og ned. Sånn sett skal vi være glad vi ha fått en ekstra time med lys på kvelden, bare vi snart velger å forholde oss til det rette klokkeslettet. 🙂

Neste dag spiste vi lunsj på ei hytte vi gikk forbi, Hirvassvuoppi, en koselig, liten tømmerhytte. Lena kunne tenkt seg og overnatte der, mest for å få grillet alle pølsene som har tynget pulken hennes siden Kautokeino. I og med at påsken var i vente, kunne vi ikke unngå å snike med oss en pakke Gilde grillpølse, men værmeldingen de neste dagene innbød desverre ikke til noe påskebål. Rebekka syntes forøvrig ikke det var en god idé å overnatte der, da hun hadde det litt mer travelt med å komme seg gjennom Finland. Lena mistenker at hun hadde det så travelt fordi hun ville komme forbi Dividalen før 16. april, for i følge Rebekka er det da bjørnen kommer ut av hiet, og da er han visstnok ganske sulten. Men vi hadde flere muligheter for hytteovernatting på vår ferd. Mange slike hytter i Finland er åpne og helt gratis å bo på, midt i blinken for oss to landstrykere 🙂

Så i stedet for hytte og pølser grillet i ovnen, ble det nok en teltovernatting. Vi bestemte oss for å komme oss til en hytte ved Termisjarvi neste dag, noe som bød på 35 km i sterk vind, snøbyger og dårlig sikt. Vi tenkte at det kom til å bli hardt særlig siden det var mye oppover. Rebekka møtte veggen etter å ha gått ca 1 mil i en slak men konstant motbakke som aldri så ut til å ende. Men etter et par tårer, litt sjokolade og trøst fra Lena, samt at hun fikk låne Lena sin Mp3 spiller, ble alt så mye bedre og hun startet med friskt mot igjen 🙂 Det bør forøvrig nevnes at det var en gang ei jente som en gang absolutt skulle bære den tyngste sekken…Men denne dagen ble hun fullstendig blottlagt, og avslørte at dette trolig bare var et spill for galleriet.

Helt fram til lunsj var det nesten helt tett og det eneste vi så var stikkene på løypa. Vi fant en skrøpelig reingjeterhytte vi spiste lunsj i, til tross for at politinesen til Rebekka mente at det sannsynligvis var begått et mord der. Med pølser, hytteovernatting og Kilpis i sikte, rakk vi fram til hytta, sent på kvelden, fortsatt i uvisshet om hva klokka egentlig var. På hytta ble vi ikke alene, for der var det en trivelig Tsjekker bosatt i Norge. Han hadde sørget for at vi fikk ei varm hytte å komme til. David som han het, skulle gå noen uker på tur, og vi så vårt snitt til å kvitte oss med litt av den maten vi hadde dratt med oss forgjeves. Vi visste at det lå en hel eske med mat å ventet på oss i Kilpis… Så våre fortsatt fulle pulker kom til å bli enda fullere, med mindre vi fikk delt ut litt mat underveis. Selv om Lena jevnlig våkner på natta av at Rebekka ligger å snavler sjokolade, har vi fortsatt beregnet for mye mat.

Dagen etter var det bare sjarmøretappen ned til Kilpis igjen, ca 15 km, og endelig mye nedover. På tur nedover ble vi forbikjørt av noen turister på snøscooter som tydeligvis ikke var vant til å se folk på ski, og stoppet for å spørre om de kunne få ta bilde av oss. Flaks de ikke kom et par minutter før mens Lena gjorde sitt fornødne 90 cm sør for scootersporet. Til tross for en del nedoverbakker, kom Lena seg helskinnet ned, som kjent har hun ikke den beste balansen. Nå er foresten også Lena sine ski delvis ødelagte, og nye ski er bestilt til Bodø. Håper de holder så lenge, hvis ikke må hun spørre fint om å få haik med pulken til Rebekka.

Etter 5 dagers vandring fra Kautokeino, var vi vel fremme i Kilpis. Her spurte vi om å få et rom til overnatting, på Tundrea holiday resort, og endte med å få en hel leilighet på to etg med egen sauna. Denne måtte selvfølgelig testes, selv om fraværet av bjørkeris, og en temperatur under 100 grader neppe ville fått en finne til karakterisere dette som ekte sauna. Men vi foretrakk det slik 🙂
Ellers ser Rebekka ut som en overmoden tomat i ansiktet, samt at fregnene har eksplodert noe over gjennomsnittet. Den store påskefregnen Petra som ferierer på nesetippen hennes hvert år, har nå vært der en stund, og har arrangert slektstreff større enn noen gang. Lena er fortsatt like blek, da hun nesten har inngått ekteskap med skibrillene hun fikk av Rebekka før avreise. Disse skulle brukes i vind og flatt lys var tanken, men denne oppskriften ble raskt glemt. Det siste som mangler er at hun begynner å sove med dem. I går kveld har vi akkurat begynt å bli vant til å forholde oss til Finsk tid, og vi må da desverre meddele at vi skal inn i Norge igjen i dag. Nå går ferden sørover forbi Treriksrøysa og mot indre Troms, før vi nok en gang sniker oss ut fra moderlandet og over til «søta bror» i Abisko. Helt på tampen før avreise møtte vi en hyggelig Tromsøværing som tilbød seg å sende hjem en del av lasten vår. Takk for hjelpa, Tore 🙂 6-8 kg lettere last hjelper nå som vi skal inn i mer kupert terreng, og må vinke farvel til viddene på en stund.

God påske til alle dere hjemme! Selv skal vi kose oss med litt påskemarsipan, påskekryss og et par påskekyllinger tilsendt fra mamma Rigmor. 🙂 Nå når sola nettopp kom frem igjen, begynner påskestemningen å komme her også! Og helt til slutt, noen tips til de mange som sikkert skal på fjellet i påska, basert på egne opplevelser. 1. Ikke legg ut på langtur i minusgrader, med våtservietter i sekken. 2. Ikke tiss i sterk vind uten tilstrekkelig le. 😉

image

image

image

Lena fremviser det nye luftehullet i buksa si 😉

image

image

image

image

Legg merke til den drastiske fargeendringen på håret til Lena;-) Snart er hun helgrå... 🙂

image

Det er ikke bare Lena som faller. Visstnok var dette mer et forsøk på en tissepause i løssnøen utenfor scooterløypa...

image

image

Hytta ved Hirvasjarvi.

image

Rebekka forsøker å stå for underholdningen i teltet. For de som er spesielt interesserte er det et inplantat bestående av et par reinribbein ferdiggnagd for tørka reinkjøtt 🙂

image

Venter på at lunsjen skal bli ferdig, i den lille hytta Rebekka mente hadde vært åsted for et mord.

image

image

image

Den søte huskyen til David som vi møtte på hytta ved Termisjarvi 🙂

image

David og Koffi 🙂

image

image

Klar for avreise fra Kilpis. Vi bodde i en leilighet i huset til høgre på bildet 🙂


6 kommentarer

Vel fremme i Kautokeino etter joik, bidos og god stemning på vidda :-)

Vi hadde en herlig frokost på Jotka fjellstue før vi startet vår ferd mot Kautokeino for ca en uke siden. Frokosten bestod deriblandt av hjemmebakt brød, noe som var en start på dagen der tennene endelig kunne gjøre mer nytte for seg, i motsetning til havregrøt, som kun innebærer først å gape, deretter svelge. Og denne prosessen gjentas x antall ganger til grøten endelig er borte, og følelsen av metthet og kvalme økes.

Vi startet å gå videre mot Kautokeino sent på formiddagen, og for første gang på turen hadde vi faktisk medvind! Etter et par timers gange, blåste det mer opp, og det slo oss at vi ikke sjekket den oppdaterte værmeldingen 100% før vi dro. En stor smekk på fingrene til oss for dårlig planlegging! Vi mistet sikten foran oss, og vi hadde delvis problemer å se stikkene i scooterløypa. Plutselig stoppet et par scootere som kom i mot, og Rebekka dro raskt kjensel på den ene mannen på scooteren, som var Per(Pierra) fra Nedre Mollisjok fjellstue noen mil unna. Per er samisk og bor på vidda og driver denne fjellstua. Da Rebekka bodde i Alta var hun på fjellstua to ganger, og Lena var så heldig å være med den ene gangen. Uansett så kunne han fortelle oss at det holdt på å blåse opp til storm, og vi konkluderte med at det var bare en ting og gjøre, og slå leir i le. Vi begynte å stresse med å finne oss en egnet teltplass, noe som ikke var helt enkelt da vi ikke hadde sikt til å se hvordan terrenget var. Etter litt om og men slo vi opp teltet en plass vi mente vi var litt i le for vinden. Etter at Lena hadde bygget tidenes snøborg rundt teltet la vi oss trygt ned i soveposene, og vinden løyet etter kort tid. Men noen storm var det nok ikke… Per kom innom og hilste på, på tilbaketuren sin, og inviterte oss til å bo på fjellstua og spise middag der i morgen ettermiddag. Til tross for en omvei på noe vi gjetter er rundt ei mil, så virket dette veldig fristende.

Rundt midnatt bråvåknet vi av at vinden røsket i teltet, da var det ingen nåde, vi måtte bare kle på oss og komme oss ut og grave enda bredere mur rundt teltet, da vinden hadde snudd til en annen retning. Vi kunne iallefall ikke klage på den nokså «friske» luften 😉 Og nok en gang løyet vinden betraktelig da vi var kommet oss i soveposene. Vi prøvde iallefall å overbevise oss selv om at miniatyrutgaven av den kinesiske mur som stod på utsiden av teltet iallefall hadde spilt en liten rolle, og at en times arbeid ute i snøfokken ikke var forgjeves.

Da vi ikke kunne motstå tanken på noe vi visste kom til å bli et fortryllende rein-måltid, og en trivelig gjenforening med Per igjen, bestemte vi oss for la ferden gå forbi Nedre Mollisjok. Dette førte oss over Iesjavri, som er den største innsjøen i Finnmark. Vi gikk og gikk og gikk, og da vi trodde vi hadde kommet over, måtte vi flere ganger la oss skuffe med at vi stod på en øy. Til tross for det, gikk de 25 kilometrene ganske radig med vinden i ryggen. Vi ble litt lettet når vi hørte at det hadde vært minus 15 grader ute, vi hadde begge syntes at det var litt småkaldt til til tross for at sola var fremme. Selv om dette er vær som eskimoer trolig svetter i, merket vi dette til en forandring, som knapt nok har smakt på minusgradene sålangt.

På Nedre Mollisjok hos Per, fikk vi servert deilig bidos til middag. Det var en del andre gjester der i tillegg til oss, og vi fikk en varm velkomst, spesielt fra en gruppe i fra Kristiansand. Hyggelig bekjentskap! Etter mye god mat, tørka reinkjøtt, og et par øl, ble vi raskt overtalt til å bli en natt til, slik at vi kunne bli med på scootertur dagen etter, og påfølgende slakting av rein. Vi fikk da gleden av å gjøre oss kjent med deler av den videre ruta, som naturlig nok skulle ta noen ekstra timer på ski enn på scooter. Da vi var kledt for å være i aktivitet, og ikke for stillesitting for motoriserte fartøy, ble vi oppkledt med hver sin «pesk» og «skaller», samiske klær lagd av reinskinn. Dette var utrolig varmt! Lena har fått troen på reinkarnasjon, og håper å bli gjenfødt som en rein i sitt neste liv. I x antall minugrader og et nydelig solskinn hadde vi en fin dag på vidda. Under slaktingen, øste Per blodet fra reinen og ned på en colaflaske, som i ettertid skulle forvandles til blodpølse eller andre ting som vi helst så for oss å slippe å få servert til kvelds. Per tok seg en slurk av dette som tydeligvis så ut til å være viddas svar på Coca cola, og da kunne ikke vi være noe dårligere, og tok derfor vær vår slurk med reinblod. Det var enda lunkent, da reinen hadde endt sine dager for drøye timen siden… Får ikke dette oss til Lindesnes, så vet ikke vi! 🙂 Vi fyrte bål, spiste reinkjøtt og hørte på at reineieren Nils Mikkel tok et par joiker rundt bålet. Og da vi ikke trodde ting kunne bli bedre, fikk vi også en bit tørka reinkjøtt for å ta med oss videre på turen vår. 🙂 Tusen takk, det smakte aldeles utsøkt!

Per kokte deilig reinbuljong på kvelden på den nyslaktede reinen. Da vi stod på kjøkkenet sammen med Per for å snike til oss et par kokkekunster, oppdaget Lena med en skrekkblandet fryd at her ble ingenting utelatt i gryta. Tilslutt trodde hun virkelig at hun så syner, da hun plutselig utbrøt: «Nei, ikke snuten..!», før vi begge så at deler av reinhodet ble lagt i gryta. Men det smakte utsøkt! Per kan virkelig trylle på kjøkkenet 🙂 Vi angrer virkelig ikke på denne kunstpausen vår på vidda, og gleder oss til senere besøk. Per må virkelig oppleves! For de gjestene som kommer hit, og har fått beskjed om at middagen blir servert klokken seks, skal ikke være for skråsikker på det. Klokka blir gjerne 8, og det er fordi at her regjerer nemlig ikke tiden. Som Per sa «tiden går ikke, den kommer». Vi beundrer dette synet på livet. Selv om det gjerne kan virke stressende på folk som kommer hentet rett fra storbyen der man drukner i tidspress og fastsatte klokkeslett. Med et snev av overdrivelse ble det en dag snakk om hvilken dag eller tid det var, og svaret var: «Det er vinter». En herlig smak av den samiske kulturen 🙂 I tillegg tusen takk til Bent fra Kristiansand som ofret oss et ekstra batteri til go-prokameraet vårt, og to bokser coca cola som gikk ned på høykant i teltet dagen etter. Ikke av den typen vi drakk på flaske dagen før vel og merke, vi forsikret oss om at disse boksene var forseglet 😉 (PS: Foresten, Hanne H.: Per husker foresten å ha reddet en knippe søringer fra gnagsårdøden i fjor sommer.)

Dagen etter måtte vi komme oss videre. Det var i grunnen greit at vi brukte litt lengre tid på turen til Kautokeino siden Rebekka ventet på diverse pakker i posten. Alt hun hadde ødelagt til nå måtte jo byttes ut…. På vei mot Kautokeino ramlet Rebekka over et rein-gevir, hun insisterte på å ha med videre, kanskje det til og med bringer lykke. Da Lena sa at det ikke var noe å samle på, fortsatte Rebekka: «Jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så jeg fører vel den!» og festet den på pulken. Til nå har ingen turt å kaste den, da vi føler oss en smule overtroiske… 🙂 Så vi satser på at klossmajoren ikke ødelegger flere ting på turen. Og når det er sagt, så fikk Lena hull i primaloft-jakken sin da hun skulle ta av pulkdraget, selv etter å ha drasset på reingeviret en stund. Hun var foresten farlig nære å felle en tåre, siden Lena har opparbeidet et nært forhold til denne jakken så langt på turen. Da Rebekka skulle berolige Lena og si at det er sånn som skjer på en lengre tur, så sa Lena gravalvorlig til Rebekka: «Du skjønna ikke kossn e har da».

Vi gikk i fire dager for å komme til Kautokeino, og fulgte scootersporet hele veien, via Suossjavri og Lahpoluoppal. Det har vært noe kalderere de siste dagene, spesielt de to siste nettene, der vi trolig var oppe i nesten 20 minus. Da er det fint å kunne varme opp teltet med primusen. Lena er til tross for dette fortsatt oppegående, og hun sover i den samme boblejakken og alle lag med klær uavhenig om det er minus 20 eller 5 varmegrader.

På dyre-statistikken kan vi nå føre opp 200-300 ryper siden Skaidi, en reinsflokk, en stk slaktet rein, en kvart rein spist, en hare og 2 ulvespor krysset.(Er blitt oss fortalt vel og merke). Når det gjelder de to ulvesporene, så ble vi fortalt at en km fra teltplassen vår ved innsjøen Iesjavri var det observert 2 ulver rett før vi kom dit. Vi så nok ingen ulv, men føler oss rimelig trygge på at vi ikke har vært så nært ulv før iallefall, så vi synes det bør telle 😉 Da vi kom frem til Kautokeino, var vi begge enige om at vi var heldige med timingen: Supertilbud på smågodt. Under 5 kr/hg i anledning kommende påske. Vi som i utgangspunktet ikke verken er de store godteribomsene eller brusdrikkerne, har derimot bare et hovedmål når vi kommer oss til sivilisasjonen, og det er å finne en kiosk eller butikk å få handlet det som topper antall kalorier.

Gårsdagen har vært den store ordne-dagen. All takk til Åsnes som hev seg rundt og sendte nye ski til Kautokeino, som lå klare da vi kom frem. Stålkantene er visstnok et kjent problem, som visstnok skal ha blitt utbedret i årets modell. Coop byggmix sin «altmuligbutikk» hev seg rundt og fikk bytta binding fra den gamle til den nye skien. Vi fikk ikke lov å betale en krone for dette, i tillegg sendte de med oss et par nye fingervotter og hver sin real turmat. Tusen takk, Nils Mathis! Vi er overveldet over både interesse for turen og servicen deres. Forsendelsen som inneholdt ny bukse til Rebekka kom også i tide, men skjønte at noe var galt, da esken var 5 ganger større enn hva som er nødvendig. Der befant seg nemlig 11 forskjellige bukser, men ingen av typen som bestilt. Vi kan ikke annet enn å le av dette… Geviret virker nok ikke som det skal likevel 🙂 Det skal faktisk sies at buksa som sprakk og ble sydd med tanntråd har holdt i over en uke, så dette anbefales virkelig å ha i sekken på en lengre tur hvis uhellet er ute. En liten trekk inn bakfra må naturligvis beregnes, men det er sikkert ingen ulempe;-) Selv om dette skulle være en hviledag, har det blitt noen km på ski og på føttene på kryss og tvers i Kautokeino. Først på leting etter en pakke som posten ikke visste helt hvor var, handling og middagsspising osv. Vi så nok ut som to bygdetullinger der vi gikk rundt på ski langs gatene i sentrum, og Rebekka aller værst med en svær pappeske liggende i pulken som hang på slep hele dagen. Mange er nysgjerrige å spør hvor vi skal, og hva vi gjør her, noe som også resulterte i mange trivelige samtaler:-) Dette merket vi også underveis til Kautokeino, da det stoppet folk på scooter for å snakke, og når de får greie på at vi går Norge på langs, er det mange som har sagt «Åja, det e dåkker som går». Vi er jo naturligvis ikke de eneste tullingene som legger ut på en slik tur, men mange virker likevel godt oppdatert 🙂 Flere har forøvrig tipset oss om at vi burde ta en tur i kirka i morgen for å se på et bryllup. 4000 innviterte, men ryktene sier at det «bare» er 2000 som kommer. Dette ble omtalt som et stort bryllup, da det var mer vanlig å invitere «bare» 2000. 40 rein er slaktet for denne anledningen 🙂

I dag går ferden videre via Goahteluoppal og inn i Finland mot Kilpisjavri. Vi gleder oss til å teste smurning på skiene for første gang på turen, til nå har vi bare brukt kortfeller. Tusen takk for to fine netter på campinghytte hos Arctic motell og camping. Nok et hyggelig bekjentskap med lokalbefolkningen, og en fantastisk service! Vi ble kjørt til en restaurant sånn at vi fikk i oss middag første dagen vi kom, og da vi senere på kvelden spurte om det var noe vaskerom noe sted, tilbød hun som driver campingen å sette på en vask for oss inne hos seg. Utrolig snilt! Lite viste hun kanskje akkurat da at denne kleshaugen kanskje konkurerte om å være både den svetteste og ekleste kleshaugen nord for polarsirkelen…

Vi har nå gått 23 mil fra Skaidi, og totalt 35 mil. Håper å holde ut noen til… 😉 Kort oppsummert for de som ikke leser mellom linjene, så har vi det iallefall helt supert!

image

Lena sitt mesterverk av en levegg 🙂

image

På tur over den svære innsjøen Iesjavri, her ser vi ingen ende 🙂 Tror foresten vi har fått et par mygg i kameralinsa...

image

Vel fremme på Nedre Mollisjok, scooterne er linet opp.. 🙂

image

På scootertur!

image

Per og Nils Mikkel er i ferd med å slakte reinen.

image

image

Her tar Peren slurk av viddas svar på Coca cola. Vi kunne ikke være dårligere enn at vi heller smakte på reinblodet.

image

Her er vi oppdresset i hver vår "pesk" og skaller, utrolig varmt og godt!

image

image

Deler av Kristiansand-gjengen sammen med Lena og Per 🙂

image

Her gikk vi oss på en reinflokk på vei mot Kautokeino. Flotte dyr! Men tamrein? Vi fikk ikke klappe en eneste en...

image

image

image

Bad hair-day. Våkner du opp å føler du ikke ser ut, så trøst deg med at det finnes alltid noen som har det verre... 🙂

image


10 kommentarer

Livstegn fra Finnmarksvidda :-)

Endelig kom vi oss avgårde fra Skaidi. Det ble mye oppover i starten, men etter at vi hadde kvittet oss med en del kilo unødvendige duppedingser var pulkene plutselig blitt veldig mye lettere, og det føltes som en lek oppover bakkene. Eller kanskje det var fraværet av motvind (for første gang på turen!) som gjorde at det føltes så lett. Neste dag var det på nytt igjen mye vind, selvfølgelig av sorten motvind, så dette ble en relativt kort dag. Vi gikk scooterløypen til endes, og var klar for å gå et par dager i utkanten av Stabbursdalen nasjonalpark. Dagen etter startet veldig bra, Rebekka skulle bøye seg ned for å dra ut en plugg når vi tok ned teltet, noe hun aldri skulle ha gjort, da buksa sprakk, og hun fikk et 20 cm stort hull i skrittet.. Lena mente det sannsynligvis var fordi Rebekka hadde spist for mye hamburger å god mat de siste dagene. Ironisk nok har dette skjedd henne 3 ganger totalt, iallefall som hun kan huske etter bleie-alder, og dette har skjedd i løpet av de siste 4 mnd. Første gang var forståelig nok, etter å ha løftet en kasse brus på harry-handel i Sverige med særdeles dårlig løfteteknikk, beinstilling og en bukse som hadde sett sine beste dager. Men de to sistnevnte gangene har skjedd temmelig uforklarlig. Da dette var den varmeste dagen så langt, var konklusjonen i første omgang at det var kjekt med ekstra luftehull i buksa. Da sjokket over buksa hadde roet seg, og vi skulle til å gå, begynte vimsen Rebekka å lete etter kartet. Etter mye om og men, kom hun fram til at det sannsynligvis lå igjen i teltet vi akkurat hadde pakket ned…Så da måtte vi pakke ut teltet igjen, for å få tak i kartet. Lena er helt rystet over hvor surrete Rebekka er til1 tider, men dette kom vel ikke som noen overraskelse… 🙂

Men til tross for en litt klønete start på dagen, utviklet den seg til å bli kanskje den fineste dagen så langt. Det var stort sett helt vindstille, skiføret var helt hærlig, og sola steiket i ansiktet 🙂 For første gang satte vi oss ned og hadde en lengre lunsjpause, og vi fikk til og med laget oss et lite bål som vi grillet fantasipølser på. Terrenget vi gikk i var også fint, og endelig fikk vi litt fjelltopper å se på der vi gikk med en fantastisk utsikt mot Stabbursdalen nasjonalpark. Vi gikk ganske lenge den dagen og fargene på kvelden når sola gikk ned var nydelige. Det eneste vi kan sette fingeren på er at vi et øyeblikk trodde 3.verdenskrig hadde brutt ut, da det titt og ofte kom forbi et militært fly eller helikopter, scootere og lignende, men det var visst nok bare en millitærøvelse… Da teltet ble slått opp samme kveld, rigget Rebekka sin lille systue i teltet, og fikk lappet sammen buksa med nål og tanntråd. Dette har så langt fungert fint 🙂 Rebekka var relativt stolt over resultatet, som ikke kan huske å ha sydd siden morsdagsgaven bestående av et tøybilde påbrodert «til mor» i korssting, i 5.
klasse.

Påfølgende dag startet vi med polert føre, både vi og pulkene var en periode som bambi på glattisen. Som om ikke Rebekka hadde ødelagt nok allerede, så stod skia for tur denne dagen. Den ene stålkanten på den ene skia knakk, og det er bare et spørsmål om tid før den faller helt av… Så her må vi trolig få bestilt et par nye ski sendt til Kautokeino, og krysser fingrene for at det ikke blir mye skareføre fremover. Vi hadde som mål for dagen å nå fram til Bojobæskihytta som er en turistforeningshytte. Det ble mørkt før vi kom fram og vi gikk sikkert i en time i krattskog og lette etter hytta før vi fant den. Det var egentlig bare flaks at vi ramlet over den, da den i følge Gps’en skulle være noen hundre meter unna. Da var det godt med en cola som Lena hadde sneket med seg fra Skaidi for å overraske med ved en passende anledning 🙂 Den smakte veldig godt etter en etappe på nesten 3 mil den dagen.

Siste etappe til Jotka fjellstue var en kortere etappe langs scooterspor. Der ventet en eske med mat på oss, og da vi fant en pose seigmenn og saltsild i pakken ble vi ikke lite glade… 🙂 Det merkes at det har hopet seg litt opp med både mat og bensin, så pulken videre mot Kautokeino blir sånn sett unødvendig tung, da vi ikke får oss til å kvitte oss med noe ennå. Da Jotka fjellstue er en betjent hytte, fikk vi servert nydelig bidos til middag. Vi fikk også sneket til oss litt mel, og lagde oss små brød i stekepanna til en sen lunsj. Det var sykt godt å spise noe med litt mer tyggemotstand enn havregrøt.

Vi har det fortsatt veldig bra, har så langt holdt oss skadefrie, og håper at det fortsetter slik. Lena har lært seg å bite «kulden» i seg, og her om dagen spurte Rebekka: «Frys du?», og svaret var: «Neida, e e bærre kald.»
Vi liker teltlivet, men skulle gjerne ønske å bli kurert for narkolepsien som vi har vært plaget med siden dag 1 på denne turen. For etter at siste skje med real turmat er inntatt på kvelden, før vi sovner sittende i teltet, men hodelykta på, og mose på tennene. Tannpussen er faktisk på topp lista av hva som er mest tiltak på turen, mens selve forflytningen mellom teltplassen i seg selv går som en lek. Og komme seg opp om morgenen er heller ikke lett, vi skulle helst sett for oss at klokka var 08 når vi starter å gå, men klokka blir stort sett et sted mellom 09 og 10. (Og da skal det nevnes at vekkerklokka står på 06!!) Der har vi topp 1 på hat-lista, og det er å krype ut av soveposen for å så kle på seg de kalde og om ikke våte klærne fra i går, samt et par frosne skisko. Men når det er gjort, er alt bare velstand 🙂 Ellers så skal det også sies at vi har en smule prestasjonsangst om dagen, da vi etterhvert har fått inntrykk av at mamma Rigmor og pappa Astor følger «Finnmarksvidda minutt for minutt». I ettertid har Rebekka flere ganger fått høre at «Ja, dåkk satt opp teltet akkurat der æ å pappa hadd planlagt at dåkk sku slå leir». Eller noe sånt som at «nei, ka dåkk gjekk borti der for..?» 🙂 Det var dumt vi glemte å utstyre dem med spillkonsoller, så kunne vi blitt hovedpersonene i et dataspill 😉

Vi har gått ca 10 mil på fem dager siden Skaidi, og snur nå nesen videre mot Kautokeino. Det meldes noe kaldere fremover, så vi får finne en rein på vidda som Lena kan varme seg på. 🙂

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image


Legg igjen en kommentar

Avmarsj fra Skaidi

Da ble det en ekstra dag i Skaidi i påvente av uværet som skulle komme. Tiden er blitt brukt til fiksing av diverse utstyr og ompakking. Vi har hatt problemer med primusen vår, men etter 2-3 timers skruing og god hjelp på telefon fra Primsus Norge, virker den nå til å fungere som den skal 🙂
Vi er begge utålmodige etter å komme oss avgårde, og det er også på tide, før Lena får gnagsår på fingrene etter å ha skrapt minst 20 skrapelodd etter vi kom hit. I tillegg må den svenske
kolonien som jobber på kroa/butikken nedi svingen her lure på hva slags fritidsproblener vi har, som er innom dem minst 5 ganger per dag for å veksle inn skrapelodd og kjøpe godteri.

To hamburgermenyer senere, samt 3 potetgullposer, mengder smågodt og 5 liter brus og annen god mat, begynner nå to stappmette jenter ferden mot Jotka fjellstue og så videre til Kautokeino 🙂 Så hvis noen tror at vi kommer hjem og er bare bestående av skinn og bein, så tar de grundig feil. Takk til Skaidi hotell for god service, selv om dere gjerne kunne avbestilt regnet som kom i dag.

Ellers for de som enten har fått det vi trodde var nummeret på nødpeilesenderen vår, evt har skrevet ned dette på «kontakt»-siden vår, må bare fjerne dette. Det ser ut at de som får melding av oss, får et eget personlig nummer. Så hvis noen skal nå oss for å f.eks meddele at vi får selskap på turen, må dere sende en melding via siden hvor posisjonen vår ligger til en hver tid. Ligger mer info der 🙂


4 kommentarer

1. etappe unnagjort :-)

Da var vi kommet oss ned til sivilisasjonen, i den grad veikrysset med en bensinstasjon, kro og hotell kan kalles det. Vi kom nemlig til Skaidi i går, og hadde planlagt en hvile/ordne/fikse/spise-dag i dag, før ferden skulle gå videre i morgen.

Etter en lang dag på fjellet med nesten ingen sikt, var det veldig godt å komme fram til Skaidi hotell. Skuffelsen var stor da de sa vi bare kunne bli en natt, de hadde nemlig tenkt å holde stengt neste dag siden de ikke hadde noen reservasjoner. Men plutselig ombestemte de seg å sa de kunne holde åpent for oss, som eneste gjester 🙂
Det var utrolig godt å endelig få seg en dusj, og få vasket noen av klærne våre som luktet verre enn herregarderoben til et fotballag etter kamp. Det var da vi kom inn i varmen og fikk hengt av oss at vi skjønte hvor ille dette var… 🙂 Den største utgiftsposten til hotellet med å ha oss som gjester, er trolig den litt over gjennomsnittet store såpeforbruken. Med svømmebasseng og badstu på hotellet, kan vi ikke si annet enn at her koser vi oss 🙂

Etter dusjen var det rett ned på kroa for å få i oss hamburgeren og brusen vi har fantasert om de siste dagene, vi så sikkert ut som to hyener som kastet oss over byttet da maten ble servert, og fatet var tømt på få minutter! Vel tilbake på hotellet igjen skulle «bare» Rebekka ut i resepsjonen for å ordne noe, og kom tilbake halvannen time senere og kunne meddele at hun var blitt healet fra topp til tå, og var en venn rikere. Vennen skulle senere vise seg å være en som fulgte etter oss over alt hvor vi skulle. Lena var derimot ikke like overbevist om at det var den nye vennen som hadde æra for at gnagsåret på lilletåa til Rebekka var blitt et snev bedre fra i går til i dag…

Og så litt om dagene som har gått. Vi kom oss over Magerøya på to og en halv dag. For å komme oss over til fastlandet måtte vi komme oss gjennom en undersjøisk tunell på 7 km, siden Lena ikke er særlig god å svømme 🙂 Da det på forhånd ikke fristet å ta de 45 kg tunge pulkene under hver vår arm og gå, hadde Rebekka lagd hjul som kunne stroppes fast til pulkene. Dette viste seg å fungere sånn høvelig greit med noen tilpasninger underveis. Men godt inne i tunellen, stoppet en mann som jobbet i veidekke, og spurte om han skulle ta med pulkene våre gjennom tunellen. Med litt blandede følelser om dette var å «jukse» eller ikke, fant vi ut at dette var like greit, i tilfelle det ble prakk underveis. Så da gikk vi heller vandrende side om side med lydbok på ørene, ikledt refleksvest som to barnehageunger på tur.

Dette ble en lang dag, først med mye prakk ned de siste høydemetrene til veien, dette vil si bratt, veltende pulker, samt en og annen menneskelig avstøpning i snøen. Føret så langt har vært hardt, avblåst og delvis isete, så vi er veldig glad det faktisk kom antydning til snø den natten, sånn at vi faktisk fortsatt er i levende live 😉 Vi var så freidig å be veidekke-mannen om å ta pulkene 4 km videre etter tunellen, og tenkte videre at vi kunne ta kveld ved veien der pulkene ble avsatt. Det endte med at vi gikk 6 km på ski etter dette før vi i det hele tatt fant noe som kunne ligne på en teltplass. Innover Kåfjord-dalen var det flatt, og i tillegg hadde vi vinden rett i mot. Vi var veldig slitne, og glemte nesten å nyte det fantastiske nordlyset som utsmykket himmelen, og en sterk og klar fullmåne. Planen vår om å gå kun 3-4 timer de første dagene, gikk i vasken den dagen, da vi passerte 13 timer før vi slo leir.

Det som ble utpekt til å være vår egnede teltplass den natten, viste seg å være tidenes snøhull! At så mye snø kunne flytte seg iløpet av en natt kunne vi ikke drømt om. Pulkene våre så vi ikke lengre, da de lå nedgravd nesten en halvmeter under snøen, og ytterteltene fylt av snø! Og dette uten noe særlig snøfall den natten.

Neste natt gjorde vi nok en gang et dårlig valg. Mot normalt slo vi opp teltet i noe som lignet totalt vindstille. Av en eller annen grunn så gjør sånt vær det til at vi kanskje ikke blir like kritisk til valg av teltplass. Og Lena var dum nok til å si noe sånt som «stille før stormen». Vi var litt treige å komme i gang neste morgen, noe som irriterte oss der og da, men som vi kunne prise oss lykkelige for i ettertid. Det blåste opp til kraftig vind på sein-morgenen, og i det vi hadde pakket sammen alle tingene våre i pulkene og skulle til å røske ned teltet for å gå videre, ombestemte vi oss plutselig, da vi følte dette ble et sjangsespill. Av redsel for at vinden skulle ta med seg teltet, bestemte vi oss for å bli værfaste. Værmeldingen hjemmefra viste seg å være opptil 18 m/s de neste dagene. (Vi fikk i ettertid beskjed om at det hadde blåst opp til storm på 24 m/s). Vi bygde borg rundt teltet slik at vi skulle ligge i le, og det var bare å pakke ut alle tingene nok en gang.

Skuffelsen over å ikke få gå videre den dagen gikk etterhvert over til noe positivt da vi innså at det var lørdag. Vi rigget oss til inne i teltet med hver vår pose med frysetørket lasagne, og åpnet en pose godt og blandet som hadde «sneket» seg med i den ene pulken. Vi begynte etterhvert å nyte lørdags-tilværelsen, og savnet egentlig bare en god film på TVen som ikke var der. Men dette ble erstattet med podcast på mp3-spilleren… Vi fikk etterhvert melding på nødpeilesenderen hjemmefra om at det skulle løye klokken 21 på kvelden,slik at vi hadde mulighet til å bytte teltplass, og da vinden faktisk ga seg et par timer før, måtte vi brått akseptere at lørdagakvelden var over, og vi måtte ut å gå, på leting etter et bedre sted å «bo» for natten. Etter 7 km marsj, slo vi leir på nytt etter midnatt, før vi på nytt gikk videre igjen neste morgen. Det er hardt å være nomade… 🙂

Den dagen luktet vi kristenmanns blod i fjerne, og vi måtte begge to gni oss i øynene fire-fem ganger før vi konkluderte med at det faktisk var folk og ikke tre steiner vi så foran oss. Det var bare 3-4 dager siden sist vi så folk, men det var likevel en fantastisk følelse. I tillegg spesielt deilig for Rebekka med diagnosen kronisk munndiare, og få åpnet slusa og få snakket med andre folk igjen. Det var 3 gutter som hadde gått fra Finland og skulle gå til nordkapp. De fortalte at de var nødt til å grave seg ned pga vinden dagen før. Det var da vi innså at det kanskje var et fornuftig valg å ligge værfast. Det ble jo også snakk om vær og vind, slik som vi nordmenn er veldig gode på, og det var først da vi faktisk begynte å tenke over at vi hadde gått i delvis sterk motvind stort sett hele veien fra Nordkapp. De gikk i motsatt retning av oss, og da de fortalte at de dagen før hadde vært nødt til å ploge på flat mark, begynte vi å reflektere over at det kanskje fantes andre muligheter enn å stake seg fart i nedoverbakkene 😉 Og mer skulle vi kjenne på denne vinden denne dagen. Vi måtte klø oss i hodet på et tidspunkt da vi sjekket gpsen og så at vi hadde gått på et vann den siste kilometeren, og vi var overbevist over at vi hadde gått en eneste lang oppoverbakke siden start denne dagen.       
Den dagen gikk vi langt for å komme til det eneste stedet, i mils omkrets, vi kunne finne ly for vinden. For terrenget er veldig flatt og utsatt her oppe, samt at været skifter oftere enn vi rekker å blunke. Det var nok en gang meldt storm neste dag. Til slutt kom vi fram til foten av fjellet Gárdevarri, hvor vi ble liggende to netter i le mens stormen raste omkring oss. Dagen etter ble det strålende sol og nesten vindstille, noe som var veldig deilig til en avveksling 🙂

Så langt er vi begge to veldig fornøyd med turen, vi har vært ute på tur i 9 dager, ligger værfast i to dager og gått totalt i overkant av 120 km. Da er det «bare» 238 mil igjen… 😉 Vi tenker å øke på med lengre dager etterhvert. Ellers er det deilig å være på tur, og vi har særdeles lite bekymringer om dagen, foruten valget om hvilken side av teltet vi skal tisse på eller om vi vil ha storfegryte eller kylling i karri til middag. Vi har foreløbig klart oss uten de store kranglene, og de mest alvorlige diskusjonene har dreid seg om hvorvidt vi skal åpne en 200-grams sjokoladeplate med firkløver eller med daim, og uenigheter omkring våre personlige eiendeler som sniker seg et par cm for langt over den tenkte linjen i teltet som deler inn hvert vårt territorium. 

Ellers skryter Lena av seg selv stort sett daglig, fordi hun mener hun er så flink til å overleve i kulden, dette til tross for at hun sover i to soveposer som tilsammen skal takle 20-30 minus, en ullvanggenser og en tykk boblejakke. At Rebekka forsøker å gjøre henne oppmerksom på at temperaturen knapt nok har sneket seg under 5 kuldegrader ennå, virker ikke til å rikke ved denne stoltheten.

Da vi begge to har ansett at det å spise havregrøt til frokost i 5 mnd som en større utfordring enn å forflytte seg 250-300 mil samme periode, har det foreløbig gått overraskende greit. Så langt går den ned nesten ned på høykant, Rebekka sa allerede dag 2 at dette kunne hun godt leve på i 5 måneder, men vi får se hva hun sier i august 😉 Det skal også sies at hun nesten satt å brakk seg «ved frokostbordet» dag 4, men med nok smør og sukker er hun tilbake for fullt igjen.
Angående Real turmat så går foreløbig også det ned på høykant, også her er Rebekka svært positiv, da hun angrer på at hun ikke hamstret mer slik at hun kunne ha liggende hjemme til vi er tilbake fra tur 😉

Vi får se hvor lenge vi blir her på Skaidi, vi er begge litt utålmodige etter å komme oss videre mot Jotka fjellstue litt utenfor Alta. Men værvarselet er ikke så bra de neste dagene heller, så vi får se det litt an. Vi er foreløbig blitt frarådet å nærme oss fjellet de neste dagene, da det er nye stormer i vente…

image

image

image

image

Her har vi fått på hjulene på pulken, og er klar for noen km langs asfalt før vi skal gjennom tunellen.

image

image

image

image

Lena er klar for lørdagskos med lasagne og "godt og blandet" 🙂

image

Stille før stormen.. 🙂

image

image

image

Rebekka er klar for litt junk nede i sivilisasjonen 🙂

image

Nå begynner vi og bli klar for tur igjen! PS: Takk til lillesøster Kine for fine tova-votter 🙂 (Og Benedikte for fin lue!)


6 kommentarer

Endelig i gang!

Da var vi endelig i gang! Det var fint vær, sol og liten kuling da vi startet på Nordkapp i går! På nattens teltplass har vi faktisk dekning, og har derfor ikke bedre å gjøre enn å legge inn en liten oppdatering. Planen er å ta veldig rolige dager fra starten, så vi har en rolig morgen før start. Vi startet litt før kl 15. i går, gikk ca 12 km i går før det ble ordentlig mørkt. Rebekka var ugjennkjennelig fra starten av i går, og gikk fra å være ei skravlebøtte til ei døvstum, grå mus. Hun fikk et snev av «kalde føtter» og er en hypokonder fra første meter. Hun kjente på «vondter» overalt, men hun har foreløpig selv sykdomsinnsikt, og skjønner at dette kun sitter i hodet 😉 Ellers var det foresten overaskende fint oppe på Nordkapp-platået! Vi vurderte en tur ut til Knivskjellodden, men pga vind, en sein start, og en foreløpig overdreven god tro på gangfarten vår, så ble dette skrinlagt. Vi glemte i går å slå på nødpeilesenderen vår, så siden vi ikke kan bevise at vi startet på Nordkapp i går i sporloggen, så ligger det noen bildebevis under 🙂

image

 

image

image

image

image

image

image

Kaos i teltet! Håper vi etterhvert får et bedre system med de rekordmange tingene som er med i pulken.. 🙂


1 kommentar

Snaaaart på Nordkapp :-)

Da er vi kommet oss nordpå, men i skrivende stund skulle vi egenlig ha vært i gang å gå. I går kom vi opp til Honningsvåg, hvor vi bare skulle ha en liten kunstpause på et vandrerhjem, før bussen skulle opp til Nordkapp i dag. Men etter å ha lempet med oss ski og pulker ned til busstoppet, fikk vi beskjed om at bussen var kansellert pga mye vind og glatte veier. Verden gikk i tusen knas et lite øyeblikk, da vi hadde sett veldig frem til å komme oss i gang! Men vi fikk trøste oss med at det sannsynligvis var «et par» hurtigruteturister som var enda mer skuffet enn oss… Vi vurderte lenge å ta bussen så langt den gikk, og gå oppover i stedet, men slo det etterhvert fra oss, da det sannsynligvis ikke gjorde oss noe tidligere klar til start, i tillegg til at vi ble frarådet dette.

«Visit Nordkapp» på turistkontoret i Honningsvåg fortjener en STOR takk for all hjelp i dag, de gjorde virkelig alt i sin makt for å hjelpe oss, og prøve å finne alternative løsninger. Spesielt takk til Åse Lill og Liedeke! Vi håper virkelig at vær-gudene er med oss i morgen! Da vi ikke vi ikke hadde bedre å gjøre det neste døgnet, spaserte vi bort til onkel politi i byen, for å hilse på kollegaer av Rebekka på disse kanter av landet. Der ble vi tatt i mot med åpne armer av en hyggelig namsmann, og politimannen Runar som kunne komme med gode tips til rutevalg på første etappe av turen. Hyggelige folk:-)

Å dra tilbake til vandrehjemmet litt utenfor byen, føltes ut som to skritt tilbake, så vi bestemte oss for å søke lykken blandt overnattingsstedene i sentrum, som trolig hadde priser som ikke matchet lommebøkene til to landstrykere som oss. Men Scandic bryggen visste råd, og kunne tilby oss et enkeltrom på deling til nesten halvparten av det vi ellers hadde mått betalt for et dobbeltrom. Vi blir likevel fort blakk hvis vi får mange «værfaste» netter her. Mamma, send mer penger!! Da vi kom opp på rommet vårt og oppdaget at vi hadde badstu på rommet og havutsikt, var alle sorger glemt. Vi kunne slenge oss nedpå og innta kanelsnurrene, berlinebollene og winerbrødet vi hadde handlet inn til siste del av prosjekt «oppfeiting til tur». 😉 I går tok vi i tillegg det vi trodde skulle bli siste dusj på en uke eller to, men nå viser det seg da altså at muligheten byr seg igjen. Vi får se på de positive sidene;-)

Ellers virket det som en liten amerikareise å komme seg opp hit, og det var da vi også kom til å skjønne at det kanskje var et stykke å gå tilbake også… Men vi er forstatt ved godt mot! Vi kaster et lite tilbakeblikk på turen nordover:

Vel fremme i Trøndelag, etter en lang biltur, lagde Rebekka historie. For det første sjekket hun inn bagasjen på flyplassen på Værnes mer enn 31 minutter før avgang, og for det andre kunne hun for en gang skyld innrømme at hun var glad vi var ute i god tid. Dette fordi at etter å ha kommet gjennom sikkerhetskontrollen, ble vi oppringt om at det var brennbart matriale i den ene pulken. Noe som viste seg å være en liten overdrivelse, da det var primusen som kun hadde vært i kontakt med bensin..men pulken rakk akkurat å bli med, siden vi hadde sjekket inn i god tid:-) Vi fikk god pakkehjelp av mamma Rigmor og pappa Astor i Trønderlag, og pulkene våre ble plutselig forvandlet til noe som lignet mer på to likposer. Vi krysser fingrene for at ingenting er glemt!

I Bodø kom Truls Svendsen på flyet, og satte seg to hakk bak oss. På et tidspunkt begynte vi å mistenke hverandre for å ha invitert med eksperthjelp på turen, etter grønlandskryssingen hans sammen med Cecilie Skog nylig. Men vi ble straks skuffet, da han ikke gjorde noe tegn til å verken smile eller ofre oss et blikk…

Flyet fra Tromsø til Alta var selvfølgelig et par-tre timer forsinket, men vi fikk selskap av et knippe gamle kolleger av Rebekka fra da hun var i praksis i Alta:-) Hyggelig!
I Alta overnattet vi hos de flotte eks-husvertene til Rebekka, men de var selv desverre bortreist for helga. Tusen takk Rita og Jahn for lån av hus og bil:-) Den lille bilturen kunne vi foresten spart oss for, da en knallgul lapp prydet frontruta eller et lite besøk i sentrum… Der stod det ikke god tur, men den nette sum av 500 kroner og et kontonummer for innbetaling. Tusen takk Alta kommune, dette betaler vi mer enn gjerne, da vi er stinn av penger de neste fem mnd uten inntekt;-)

Etter å ha handlet de siste tingene som trengs til turen, støtte vi på en mann som lurte på hvordan det hadde gått med oss, og siktet tydeligvis til helgens jr. NM i skiskyting som ble arrangert i Alta i helga. Etter å ha fortalt at vi ikke har deltatt på noe NM, spurte han oss hva vi da skulle, da han syntes vi så så spreke ut. Vi fortalte kort om turen vår, før han braste ut i latter, og utbrøt «Næh, så kjedelig!! Det e jo som en walk in the park! Møte dåkker i det hele tatt nåkka utfordring?» Rebekka forklarte ham høflig at hun trodde det iallefall kom til å være en utfordring for oss, og gikk derifra usikker på om hun burde være fornøyd eller ikke over å ha sett ut som en 18-åring. 🙂

Senere på dagen dro vi til Hammerfest for å besøke Ørjan og Trond Viggo m/fam, to brødre av Lena. Vi var så heldige å bli hentet i Alta 🙂 Der tilbragte vi det neste døgnet, hvor vi deriblandt fikk en omvisning på Melkøya, hvor de jobber. Tusen takk for mat, overnatting, skyss og trivelig selskap! Derifra busset vi noen timer opp til Honningsvåg, gjennom noe av landskapet vi snart skal gå på ski forbi…

Nå skal vi finne noe å slå ihjel tiden med i Honningsvåg, og satser på ny avreise i morgen:-) Vi må iallefall dra ut på leting etter et par øl vi kan nyte i badstua senere i kveld!

image

Klar til innsjekk på Værnes 🙂

image

Klar for omvisning på Melkøya.

image

Rebekka som da trodde hun spiste sitt siste måltid med fast-food på lenge. Prosjekt oppfeiting 😉

image

image

image

På leting i Honningsvåg etter sted å bo... Her så det iallefall stengt ut 😉


5 kommentarer

På gjensyn, Lofoten :-)

Da er vi på sett å vis i gang med den etterlengtede turen vår! Å tenke på at vi har permisjon i nesten et halvt år, var en merkelig følelse, da vi satte oss inn i den fullpakkede bilen i går. Det var litt av et puslespill å få plass til alt, og heldigvis fikk vi også plass til hovedpersonene selv, med et lite nødskrik. Det var samtidig litt trist å reise fra Lofoten, og alle de flotte folkene vi kjenner der! I skrivende stund kjører vi over Saltfjellet, og for de med geografisansen på plass, så er det godt oppservert at det er i mottsatt retning av Nordkapp. Planen er nemlig å kjøre ned til Stjørdal og lempe av alle depot-eskene som skal sendes på kryss og tvers i landet hvor vi skal gå. Vi sørger nemlig for at mamma Rigmor som er blitt pensjonist i vinter ikke skal bli arbeidsledig, så hun er utpekt til depot-ansvarlig:-) Siden hun er i nær slekt med en distré Rebekka, så får vi jo se hvorvidt pakkene blir sendt til rett tid og sted.

Når vi har kommet ned til Trøndelag, og Rigmor er ferdig opplært til å takle den ansvarsfulle oppgaven, tar vi fly nordover til Alta. Deretter ferdes vi videre derifra og opp til Nordkapp i løpet av helgen. Forhåpentligvis er vi klare til start mandag 2. mars. Vi begynner å kjenne på en slags skrekkblandet fryd over at vi snart er klare for tur, og krysser fingrene for å unngå belastningsskader og lårhalsbrudd første uka 🙂

Det er litt rart å tenke på at noen av stedene vi nå passerer i bil, er steder vi passerer på ski om et par måneder, om alt går etter planen. Det har vært ei hektisk uke med masse jobb, pakking, vasking av hus og lite søvn, sånn at det var greit at dagen endelig kom. Vi kom i mål med det meste av forberedelser, og siste leveransen av utstyr ble hentet ut fra posten en time før avreise fra Lofoten. Ullbokserene våre kom ikke i tide, så foreløbig har vi 3 stk hver, som holder den første tiden. Dette taler vel for seg:-) Vi har forsøkt å komme ned i så lav vekt som mulig i pulkene, og da utelates stilettheler og ekstra blodetruser. Rebekka har kranglet til seg en spiseskje med hårvoks til en spesiell anledning, mens Lena har kranglet seg til et kg ekstra klær, da hun egentlig kan sammenlignes med en antilope i antarktis.

Ellers så er Lena allerede lei av Rebekka som synger tre små kinesere for full hals mens hun kjører. Allerede nå er vi glad for at det ble investert i mp3-spillere til turen, for å ha muligheten til å stenge hverandre ute ved behov. Mens den forfengelige Lena på død og liv skulle få en ny frisyre i anledning turen, sparte Rebekka de pengene, men brukte heller det dobbelte på andre ting hun mente vi hadde bruk for på turen, enda hun egentlig har fått kjøpeforbud. Men vi er enda gode venner, og behovet for familieterapi har enda ikke dukket opp.

Ellers må vi takke Pernille for overnatting og en perfekt frokost i Bodø i natt, og Tove for et ekstra par hjemmestrikkede votter for å ha med på turen. Også koselig å treffe Mathilde i Saltdalen på tur sørover. Vi kommer nok med en oppdatering igjen når vi har kommet oss nordpå 🙂