Tour de Norge

Norge på langs


10 kommentarer

Endelig fremme på Lindesnes!

Da har vi endelig kommet i mål, og det var et herlig syn å se fyret på Lindesnes da vi kom dit i går ettermiddag. Vi kan stolt si at vi har gått totalt 257 mil, og hver eneste meter for egen maskin til tross for mange forespørsler om vi vil ha haik 🙂 Vi hadde til og med velkomstkomité, da mamma Rigmor og pappa Astor hadde tatt seg bryet å kjøre nedover ene og alene for å ta i mot de to svette og illeluktende vandrerne som vi var. Anja, søsteren til Rebekka og hele familien hadde også tatt turen fra Sandnes, og kom hakk i hel, med et brett nybakte skoleboller som hun hadde lovt helt i fra starten av turen. Superkoselig at de alle sammen dukket opp 🙂

Endelig er vi ferdig med sure sokker som står av seg selv, og snart får vi et gjensyn med både såpe, sminke, parfyme og alt annet vi ikke har vært særlig vant til de siste månedene. Og i tillegg må vi inrømme at det skal bli deilig å slippe å bli overvåket til en hver tid, med tanke på prikken på kartet som stadig endrer seg etterhvert som vi har forflyttet oss. Sånn med tanke på foreldrene våre som har vist seg å bli avhengige av å se hvor vi er til en hver tid, har vi ikke følt oss så «kontrollert» siden navlestrengen fortsatt var intakt, så å komme frem til målet nå, føles som at navlestrengen blir kuttet for gang nummer to.

Det å komme tilbake til det normale liv, kommer naturligvis til å by på forskjellige utfordringer… Vi må deriblandt begynne å venne oss til at å vaske opp kopper ikke lenger bare innebærer å tørke av med papir eller skylle. I tillegg på vi heller ikke slå oss til ro med at klærne er tørre, men de også bør være rene. Og kanskje kan det være greit at vi selv også må innse at en dusj i uka er i minste laget. Men vi har stor tro på at med tiden til hjelp, så går dette tilbake til normalen 😉

Fra Ljosland har vi gått 12 mil på fire dager langs veien. Før vi dro, fikk vi tømt sekkene våre for alt unødvendig utstyr, slik at vi har kunnet gå med lettest mulig sekk den siste biten. Og dette gjorde virkelig susen! Tingene ble plukket opp på Ljosland og fraktet ned til Kristiansand, av de snille hyttevertene vi traff på Gaukhei dagen før. Turen fra Ljosland startet i godt vær, og da vi lurte litt på hvordan vi skulle få tiden til å gå, fikk vi faktisk det innfallet at vi skulle plukke litt søppel underveis, som bilistene hadde funnet for godt å kaste ut av vinduet. I den flotte og frodige dalen nedover mot Kyrkjebygda kunne vi ikke skjønne hvordan folk kan få seg til å kaste fra seg søpla si. 3 fulle bæreposer ble fangsten etter en dag langs veien. Bilistene som passerte lurte nok på i alle dager vi drev med, for det så kanskje ut som at vi lette etter tomflasker for å få råd til å ta bussen hjem… Vi skjønte fort at å plukke søppel var en tidkrevevende hobby, slik at vi måtte kaste inn årene på slutten av dagen for å rekke butikken underveis. Så vårt budskap til de som føler seg truffet som søppelkastere, finn en søppelboks neste gang, evt for de som ikke føler seg truffet, spre budskapet videre til en venn. Så nå har vi analysert hva folk spiser og drikker langs veien, og fått nøye innsikt i hva folk putter i seg på biltur sørpå. Vi har iallefall skjønt at røykpakkene er en absolutt favoritt av hva man kaster i fra seg, så vi har konkludert med at det finnes mange smugrøykere i området.

Vi kom også over et par døde ormer langs med veien, og dette hjalp ikke på for Lenas skepsis mot å bli bitt av huggorm. Hun har den siste tiden nesten ikke turt å tråkke i gresset, og da hun kvapp til og hoppet til siden når hun tråkket på en gummireim et sted, fikk Rebekka seg en god latter. 🙂

Nedover samme strekket, fikk vi vårt andre møte med en flokk geiter på turen, og nå er vi solgt: En gang skal vi ha oss noen geiter!! De er faktisk noen av de morsomtste dyrene vi har møtt. Det virket ikke som om de hadde noe avgrenset gjerde, så de fulgte likegodt etter oss en liten kilometer. Håper de ikke hadde rømt i fra en gård i nærheten, for de stanset trafikken mens vi fortsatt trodde vi hadde fått selskap ned til Lindesnes 🙂

På kvelden slo vi opp telt litt sør for Kyrkjebygda og på natta våknet vi av et skikkelig regnvær mot teltet, og da det begynner å bli en stund siden vi har fått tørket teltet skikkelig, var nok teltduken så gjennomtrukket av vann at det så smått begynte å dryppe fra taket… Herlig 😉

Vi hadde fått noen tips om «snarveier» nedover mot Lindesnes, så vi snodde oss opp mot Eikerapen og via noen grusveier ned til Birkeland i Hægebostad kommune, og her rakk vi akkurat butikken før den stengte, slik at vi fikk kjøpt oss middag. Til tross for at det var veigåing, var vi ganske motiverte og humøret var på topp. Det hjalp også på at omgivelsene var fine! Det eneste uromomentet var at Rebekka konstant gikk og sang, slik som Lena hadde fryktet på forhånd.

Etter at vi hadde handlet gikk vi videre sørover på jakt etter en egnet campingplass, det florerte ikke av egnede plasser så fremst vi ikke skulle overnatte i en hage. Men 1 km før vi kom til Snartemo oppdaget vi en gapahuk på andre siden av elva. Da vi tok den nærmere i øyesyn var det fint å slå opp telt, flere benker og bålpanner, og ikke minst så lå det en hel sekk med tørr ved der. Så med andre ord, alt en vandrer kan ønske seg, i tillegg til litt mygg og knott som raskt forsvant i bålrøyken. Vi benyttet muligheten til å tilberede maten på bålet og det ble et aldri så lite herremåltid 🙂 Vi har ikke vært bortskjemte med bålbrenning på turen så det ble stas og endelig lukte bål igjen! Det eneste minuset var at alt av klær måtte på, samt en tykk stillongs, for selv om vi nærmet oss sydligere strøk hvor vi hele tiden hadde trodd kom til å by på sommertemperaturer i motsetning til resten av landet, var det langt fra varmt! Det var også rart å se hvor mørkt det har blitt på kvelden. Den siste lille uka har endret seg drastisk, og det har plutselig blitt stappmørkt noen timer midt på natten.

Neste dags mål var Lyngdal, i følge yr skulle det hølje ned med regn store deler av dagen, så vi bestemte oss for å komme oss tidlig i gang. Å starte tidlig har vært en utfordring for oss hele turen, vi er rett og slett to somlekopper som er alt for glad i å ta livet med ro 😉 Til alt hell traff ikke værmeldingen 100% og det ble adskillig mye mindre regn enn meldt, men likevel nok til at vi ble våte. For å få tiden til å gå startet vi med å leke «mitt skip er lastet med», men vi måtte gi oss på bokstav F grunnet mye krangling! Etter og ha gått 3 mil, og skjønte at fremover så ville det ikke bli enkelt å finne en teltplass, lot vi oss lett rive med til å stoppe på Rosfjord strandhotell, som inkluderte en tur på Sørlandsbadet, herlig med avslapping i velvære for våre såre kropper, og for å ikke snakke om de verkende føttene 😉

Her fikk vi også smugtittet litt på havet, og selv om det lå en lang strand nedenfor hotellet, tror vi ikke denne har vært særlig mye i bruk i sommer. På nyhetene fikk vi nemlig høre at denne sommerhalvparten har ikke vært så kald på 32 år, mens i resten av Europa var den rekordvarm.

Siden vi la igjen gåstavene våre på Ljosland, savnet vi disse fort når det kom noen meter i mellom oss på veien enkelte steder. For skistavene og gåstavene har siden start blitt brukt til å kommunisere med hverandre, for vi har etterhvert utviklet et lite «stav-språk» 😉 Mest for å ha noe å ta seg til med underveis, men det er også til tider litt praktisk, selv om det ennå ikke har blitt så komplisert at vi kan utveksle lange avhandlinger med hverandre. Det skal jo uansett sies at vi stort sett går samlet 🙂

Så for den som begynner å bli lei av alt mas påfa  facebook, og de ukentlige utgivelsene av våre «bøker» som noen har lyst eller mindre lyst til å lese, så kan vi nå fortelle at nærmer seg slutten på dette. Vi skal komme med en liten oppsummering av turen etterhvert, samt litt vurdering og erfaringsutveksling av utstyret vi har brukt, men så lover vi at det blir stille på en stund fra denne kanten.

Men nå skal vi prøve å fordøye at eventyret er over, og ta noen dager på sørlandet og østlandet, før vi reiser sakte men sikkert oppover. (Ikke til fots). Vi må vel få Lena en tur til hovedstaden først, for der har hun nemlig aldri vært 😉

image

På vei fra Ljosland, hvor vi fikk tiden til å gå med å plukke litt søppel langs med veien 🙂

image

Første natt etter Ljosland. Hadde bare ikke idyllen blitt ødelagt med knott… 😉

image

Her fikk vi til og med høstet litt blåbær til dessert!

image

Lena prøver å bli en del av geiteflokken vi møtte langs vår vei 🙂

image

Lena blåser opp liggeunderlaget for en av de siste gangene på turen!

image

Deilig med litt bålkos på vår siste teltnatt ved Snartemo 🙂

image

På Rosfjord hotell ved Lyngdal

image

Vi nærmer oss!

image

Og enda nærmere…

image

Endelig!! 🙂

image

Oppe i fyret!

image

Mamma Rigmor og pappa Astor var velkomstkomité 🙂

image

I tillegg kom Anja og Kenneth med boller 🙂

image

Og tantebarna til Rebekka: Ravn, Storm og Sondre. Veldig koselig!

image

Rebekka har hatt bedre hårdager. Mye vind gjorde det heller ikke bedre.

image

Lena fikk latterkrampe da hun så denne hesten langs med veien for et par dager siden. Hun mente nemlig dette lignet mistenkelig på Rebekka.

image


3 kommentarer

Vi nærmer oss med stormskritt!

Da var vi sannelig kommet oss til Ljosland, og vi har vi kjent oss litt melankolske, med tanke på at turen snart er over. Vi har regnet med å bruke 4 dager de siste 12 milene ned til Lindesnes herifra. I går var vår siste dag på fjellet, siden ferden videre går langs vei. Dette kommer nok til å føles som de lengste dagene på hele turen, da vi nå begynner å glede oss til å stå ved havkanten, og se havet for første gang på lenge.

Her har vi overnattet på Ljosland fjellstove. Da vi ikke så ut til å komme frem før halv ni på kvelden i går, tok Rebekka en telefon ned til fjellstua et par km før ankomst, for å dobbeltsjekke at de hadde matservering da vi kom. Skuffelsen var stor, da vi fikk vite at kjøkkenet stengte klokken seks, og Rebekka ytret også sin skuffelse i telefonen: «Åsså vi som har gått helt i fra Nordkapp for å smak på maten dåkkers!» Mannen i den andre enden humret litt i røret, og kunne etterhvert fortelle at når han var ferdig å lufte hunden, kunne han fikse hjemmelagd pizza til oss. Lykke!! 🙂 Nok en gang deilig med en dusj, og endelig med en skummende såpe som ikke luktet etterbarberingsvann. Vi måtte virkelig gå så langt sør i landet for å lukte noe annet enn svette eller nydusjet mannfolk. Og pizzaen smakte fortryllende bra!

Turen fra Haukeli og hit har gått fint, til tross for at Rebekkas skavanker ikke har bedret seg noe særlig. Hun har slitt litt med det ene kneet den siste tiden, og Lena har fått vist frem pakkeselet i seg, da hun de siste tre dagene har bært store deler av Rebekka sin bagasje. Men det har ikke blitt verre enn at det går greit å komme seg fremover, og evt så får vi vurdere å få lånt en rullator de siste milene 😉 Nå er vi iallefall kommet under tregrensa igjen, noe som gjør dobesøkene til Rebekka noe enklere, da hun foretrekker å støtte seg til et tre eller henge i ei grein for å belaste kneet minst mulig. Det å stå i hockey for tisse er noe som er forbeholdt oss kvinnfolk, men av og til hadde det vært litt mer praktisk å være mann, da dette ikke innebærer ei halv treningsøkt for å få tømt blæra.

Vi startet fra Haukeli fjellstue for 9 dager siden, etter en hviledag med stamp og badstu med utsikt ut over vannet. Her ble også turens første bad gjennomført, iallefall av en av oss to, uten å avsløre hvem som badet, og hvem som ikke en gang lot tåa berøre vannet… Haukeli fjellstue er norges største turistforeningshytte, men mot normalt ligger denne rett ved en trafikert bilvei, og preges av mye gjennomfart. Det er ganske vittig å se forskjellen på å være der i motsetning til på fjellet der alle har gått til fots inn, og Ola Nordmann tør å prate med andre mennesker. Nede ved veien gikk det tilbake til sitt normale jeg; altså man undviker øyekontakt, leter desperat etter et eget bord ved frokosten, og må for guds skyld ikke snakke med andre lenger, iallefall ikke tøye det lenger enn å spørre hva klokken er. Trivelig sted likevel, og innimellom er det faktisk litt godt å bare ha seg selv å tenke på, selv om det alltid er like trivelig med nye bekjentskaper. Første natt etter Haukrli overnattet vi på turistforeningshytta med Holmvatn. Også her var det store mengder snø fortsatt, og trugene var nok en gang gode å ha! På hytta møtte vi tre andre hyggelige fjellturister, og derav så vurderte en å gå norge på langs neste år, og en gikk norge på langs i etapper over flere år. Vi mistenker at denne «epidemien» vi selv har blitt smittet av, ikke kommer til å avta med det første 🙂

Videre gikk ferden litt østover til Sloaros i håp om å finne mer sommer. Vi lyktes i dette forsøket; da snøen ble redusert betraktelig desto lenger øst vi kom. Det er helt utrolig hvordan dette kan endre seg så mye bare på få kilometer. Vi som egentlig hadde tenkt å bare ta en lunsj på hytta, og fortsette turen litt videre, endte med å sove innendørs nok en natt, da de siste 500 meterne til hytta gikk trått grunnet vading over bekker og en snøskavel vi aldri hadde sett maken til før(iallefall ikke i juli). Et øyeblikk trodde vi ikke at vi skulle komme oss verken rundt eller forbi skavelen, som skilte oss og hytta med 200 meter. Da Rebekka oppdaget at de solgte vaffelrøre på hytta, var hun solgt. Her fikk vi hytta for oss selv, noe som også var veldig deilig. Med bålvaffeljern på gassovn ble dette naturligvis mye søl og arbeid for godene, men det var det verdt.

Neste dag gikk ferden videre til Hovden. Der var vi blitt invitert til hytta til Jan Inge som vi ble kjent med på Mollisjok fjellstue i Finnmark. Et veldig trivelig gjensyn, og veldig koselig å treffe både ham og familien. Ikke nok med det, så føler vi oss priviligerte da de hadde forflyttet fredagstacoen til en torsdag, og da det hele ble toppet med litt vin og godteri var kvelden komplett. Tusen takk; Jan Inge og Lisegun for et hyggelig besøk!! Da vi kom til Hovden ble vi foresten positivt overrasket over hvor grønt det var. Vi hadde nemlig fått beskjed på Haukeli at her var det mye snø, og at skitrekket gikk fortsatt ut juli. Det stemte forøvrig at skitrekket gikk, men dette var for sykling, og ikke ski. Så dette så da slettes ikke så verst ut!

På tur ned til Hovden fikk Rebekka en trist nyhet, om at hennes onkel sovnet inn. Etter å hatt kreft i noen år, gikk det veldig raskt de siste dagene. Da vi naturligvis ønsket å være tilstede i begravelsen, ble dette et veldig vanskelig dilemma sånn på slutten av turen. Da vi ennå ikke visste når begravelsen ble satt, bestemte vi oss for å gå vei nedover til Bykle, i håp om å korte ned turen, slik at vi kanskje kunne rekke både å fullføre turen og dra i begravelse. Men vi skjønte etterhvert at dette ikke lot seg gjøre. Vi bestemte oss etterhvert for å fullføre turen som planlagt, og ha den nærmeste familien i tankene fremover. Hvil i fred, kjære onkel Kristoffer. ❤

Turen nedover til Bykle, gikk langs vei, men i overraskende flotte omgivelser i Setesdalen. Etter bortimot 3,5 mil km slo vi opp telt akkurat i tide før regnet kom. Og denne natten bød på masse regn som trommet mot teltet, og i tillegg våknet vi av lyn og torden. Her var det ikke mye nattero å få 😉 Lena var bråkjekk neste morgen og mobbet Rebekka for at hun var en reddhare på natten, da hun hadde trodd 3. verdenskrig var i gang igjen, og hadde tydeligvis glemt at hun selv i løpet av natten utbrøt: "E da farlig å ligg i telt når da tordna? Google telt og lyn!!" Selv om lynet og smellet kom stort sett samtidig på et tidspunkt, kom vi oss helskinnet gjennom natten uten andre varige mén enn et par timer mindre søvn enn planlagt.

Derifra startet ferden oppover Setesdalsheiene etter en særdeles dårlig merket turistforeningssti, som gjorde at tidsforbruken ble unormalt lang. Regnet hadde sannsynligvis gjort bekkene betraktelig større i løpet av natten, men til tross for vading til over knærne, holdt denne gangen lemenet Lena seg i tøylene og laget ikke noe videre oppstyr rundt dette. Enten så var vannet varmere enn før, ellers har hun blitt barskere siden Hardangervidda. Men det skal faktisk sies at det ikke er vann på tærne tærne som var det verste denne dagen. Men her hadde vi nemlig vårt første møte med knott på turen. (Altså finnes det egentlit ikke synd i oss). Så da vi skulle stoppe for å bytte til joggesko, for å vasse over elva, holdt vi på å bli spist levende. De lekte gjemsel under øyelokkene våre og i ører og nesen, og etter å ha marinert oss selv med myggmiddel til ingen nytte, kjente man i tillegg trengselen til å tisse. Hva er det med dette rennende vannet som får oss til å må på do, innen et tiendedels sekund? Og dette til tross for at vi nettopp har vært på do? Dette er et kjent problem…men ble et større problem denne dagen da der sirklet en bekk over alt. Men for all del. Det var fint og frodig! Og det minnet om sommer, sånn sett bort i fra temperatur og vær naturligvis. For da dagen i tillegg bød på sur vind og periodevise regnbyger,  bestemte vi oss etterhvert for å slå opp teltet etter en drøy mil. Rebekka ble overtalt til nok et slag yatzy, og til Lenas store frustrasjon, orket Rebekka bare en runde, og måtte etterhvert nøye seg med solo-spill. Hun syntes at Rebekka var en særdeles dårlig turkompanjong, som bare ville legge seg å sove. Rebekka på side merker at det skal bli greit å bli ferdig med turen, for å få slutt på dette yatzy-maset 😉

Neste dag gikk vi opp mange 100 høydemeter, og på 1300 meters høyde, møtte vi naturligvis på vinteren igjen, men ikke i den grad som tidligere på turen. Vi gikk innom Bossbu, og spiste lunsj der, før vi tok kveld på den selvbetjente turistforeningshytta Svartenut, i håp om å få tørket opp det som var vått etter dagen før. Der fikk vi gode nyheter om at neste dag skulle vi få selskap av ei venninne av oss, Hanne, som har bodd i Lofoten tidligere. Vi møtte henne og hennes venninne Randi på Øyuvsbu, der de to søringene fikk ligge på en fullpakket sovesal, mens vi trakk ut i telt, da det fristet mere enn å sove i et prompekor. Hanne hadde handlet inn til middag, noe som gledet to langtveisfarende sine mathjerter. En utrolig koselig kveld da vi satt ute i finværet(dvs sol, oppholdsvær og noen varmegrader) og lagde mat på primusen. Maten lagde vi i fellesskap, og smakte utsøkt, til tross for at noe av kyllingen og store deler av potetbåtene ble noe crispy, da de ble innrullet og marinert i sand, da stekepannen havnet i bakken, med feilsiden ned. 🙂 Smågodt, brus og cheezedodles hadde stått på bestillingslisten vår til Hanne, og dettr gjorde kvelden fullkommen.

Sammen med vårt nye turfølge gikk vi videre til Gaukhei, ei kjempekoselig hytte i flotte omgivelser. Denne har tidligere vært betjent, men siden de har hatt problemer med å finne noen som vi drive den de siste årene, måtte vi lage vår egen mat med supplement fra proviantlagret. Mange av de ubetjente hyttene vi har vært innom har deler av sommeren rullerende hyttevakter, og på denne var dette en familie som disket opp med nybakte boller på kvelden. For en luksus! 🙂 Neste morgen skiltes våre veier, og vi tok turen videre i retning Ljosland hvor vi er nå.

Kort oppsummert bød Setesdalsheiene på et kupert, flott terreng preget av brattefjellsider og grønne skoger, samt bakgrunnsunderholdning av Rebekka som irriterte vettet av Lena med å synge refrenget av gamle Aqua-låter om og om igjen, samt dramatisering av eventyret om bukkene bruse, annenhver gang hun så en sau, og sist men ikke minst diktoppolesning av mange forskjellige varianter av "roser er røde, fioler er blå".

I skrivende stund jobbes det nå med å få sortert det aller nødvendigste i sekkene. Nå sier vi farvel til gamasjer og fjellsko, snø og gjørme, og klargjør oss til den siste etappen. Lena frykter nok en gang syngingen til Rebekka mer enn asfalten videre, og er redd for at hun på nytt skal begynne å synge om elefanter som kommer marsjerende om og om igjen. Men nå må vi komme oss til Lindesnes og få kjøpt Rebekka en hårbørste.

image

Turens første bad på Haukeliseter!

image

Samme vann, bare i andre enden 😉

image

Her har vi startet på turen videre mot Holmvatn.

image

Her fikk vi se nok en flokk med villrein 🙂

image

Og litt høyere opp var det bare å ta trugene fatt igjen.. 🙂

image

Ved Holmvatn

image

Den følelsen…

image

Her trodde vi et øyeblikk at vi ikke skulle komme oss ned til Sloaros og videre til Hovden 🙂 Sikkert vanskelig å se på bildet, men det var bratt og flere meter med snø. Så vi måtte gå rundt og nedenfor snøen der det også var bratt og sleipt.

image

image

image

Fjellrypa har fulgt oss fra dag en på turen, og det har vært artig å se hvordan den har skiftet drakt fra uke til uke.

image

image

Her har vi kommet oss til Hovden, på hytta til Jan Inge og Lisegun 🙂

image

Neste teltnatt etter Hovden, litt etter Bykle.

image

Lena har kledt på seg mygg- og knottrustningen!

image

Litt usikker på om dette var en velkomstkomité eller en veisperring 🙂

image

Lena er i ferd med å krysse bekker igjen, men denne gangen noe barskere enn tidligere på turen 😉

image

image

Kokken i sving med middagen 🙂

image

Gresset ER faktisk grønnere på den andre siden!

image

Ikke bare en bro som har fått hard medfart i løpet av vinteren.. 🙂

image

På Svartenut

image

image

Det begynner faktisk etterhvert å ligne sommer 🙂

image

image

image

Et av Rebekkas MANGE fall de siste dagene!

image

image

image

image

Her fikk vi turselskap av Hanne og Randi på Øyuvsbu 🙂

image

Klar for middag på primusen!

image

På vei mot Gaukhei i regnvær!

image

Gaukhei

image

Gamasjene er klare for en vask…

image

image

Ved Langevatn, på vei mot Ljosland, endelig i sommerlige omgivelser!

image

Har fått etterlysninger på flere hårbilder av Rebekka 😉


7 kommentarer

Klar for sjarmøretappen :-)

I går kom vi oss ned til Haukeliseter fjellstue, og dermed har vi kommet oss gjennom Hardangervidda i god behold. 🙂 Vi som hele tiden har vært enige om at når vi kom hit, så kom vi iallefall til å møte sommeren for fullt, da det tross alt er midten av juli. Men der tok vi feil, for vi har faktisk bare møtt mer og mer snø desto lenger sør vi har kommet, og dette er på ingen måte en overdrivelse! Det må vel være lov å kalle seg litt værsyk når vinteren har hjemsøkt oss siden vi parkerte skiene, og facebook stadig forteller oss hemmeligheter om at alle andre steder i landet så gjør folk «sommerting» som å grille, bade og gå på fjellet uten å traske på snø. Samtidig vet vi at vår venn facebook av og til vrenger litt på sannheten og fremstiller det meste litt bedre enn det egentlig er, da vi VET at resten av landet heller ikke er bortskjemte med sommervarme!

Her har vi fått tilsendt turens siste etterforsyninger, og sannsynligvis fått vasket klærne for siste gang. En dusj var heller nok en gang ikke å forakte, selv om vi forundrer oss grønn på hvorfor i all verden det må være «dubbel dusch-såpe» som gjemmer seg inne i dispenserne når vi en sjelden gang har kommet over gratis såpe! Så her går vi rundt å lukter etterbarberingsvann, og lengter etter den gode gamle svettelukten som er som parfyme i forhold.

Vi startet for en uke siden fra Geilo langt på ettermiddagen etter at vi var ferdige med alt vi skulle ordne. Det er ikke rart ting går seint med oss på sånne dager, når vi brukte den siste timen til å vite hvor vi skulle gjøre av en overflødig liter renset bensin til primusen. Etter å ha løpt rundt på campingplassen å spurt om noen trengte den, slått i fra oss at sånt kunne helles ut i vasken eller i en grøftekant, stakk vi innom en bensinstasjon, da det naturligvis ligger i navnet at de burde vite hva man gjør med sånt «etter boka». Men vi burde vel skjønt at der har de som oftest større peiling på ketchup enn bensin. Så enden på visa var at vi bærte med oss en kg ekstra over Hardangervidda, for pytt pytt, kjekt å ha 😉 Vi hadde uansett bestemt oss for å ikke gå så langt denne dagen, men bare komme oss i gang, grunnet slitne bein, og Rebekkas skavanker, som forøvrig i skrivende stund har forbedret seg etter mindre kupert terreng de siste dagene. Været var fantastisk, og med ei sol som steiket og 25 varmegrader peste vi oss oppover bakkene, og samme antall høydemeter som vi hadde tatt stolheisen under hviledagen dagen før. På toppen kom vi til en privat turisthytte, Hakkesetstølen, der gikk vi inn for å få oss noe kaldt å drikke. Etter en trivelig prat med hun som eide hytta, fikk vi med oss både sjokoladekake og lefser som vi kunne kose oss med på kvelden. I følge værmeldinga skulle det den natta komme 30 mm med regn, så vi kviet oss litt for å slå opp teltet den natten. Det viste seg at mengden regn ble betraktelig mindre enn fryktet, og vi var ganske så fornøyd med å ha «overvunnet» værmeldinga. Vi som hadde drøyet lenge med å gå den morgenen, da  regnet som aldri kom skulle avta etter klokken 12, skjønte fort at det var en tabbe. Regnet tok seg opp en liten stund etter vi begynte å gå, og dette i kombinasjon med sterk vind, var vi begge gjennomvåte og skikkelig kalde på en-to-tre. Temperaturen hadde gått fra 25 grader til 5 grader på under et døgn.
Denne dagen opplevde vi som kaldere enn de kaldeste dagene på Finnmarksvidda! Vi som nettopp hadde hatt herlig sommervarme i ei uke, og blitt avvent å gå med stillongs til en hver tid, angret straks på dette. Vi skulle egentlig gå lengre den dagen, men da vi kom til Tuva turisthytte søkte vi ly der, vi sov til og med innendørs for første gang på 3 uker. Ingen av oss orket og gå ut i regnet igjen for å sette opp teltet!

Her var vi heller ikke de eneste som hadde søkt ly innendørs for natten, det viste seg at mange hadde hatt problemer med været den dagen, blant annet hadde mange måttet snu og returnere tilbake til Tuva på grunn av at de ikke kom seg over små bekker som var blitt til store elver på et blunk. Deriblandt så hadde vi et trivelig gjensyn med en kar som vi møtte i Rondane tidligere på turen. Og som om ikke det var nok dro Rebekka kjensel på en tidligere medstudent og Lena kjente igjen en tidligere turnuslege på sykehuset. Liten verden! 🙂 På Tuva hadde de forresten de beste vaflene vi noen gang har smakt, naturligvis hemmelig oppskrift til Rebekkas store skuffelse.

Neste dag fortsatte vi vår ferd innover Hardangervidda, været var bedre, men vi måtte bruke litt balansekunst for å komme oss tørrskodde over bekkene. Vi som for 1 år siden mente at staver var for godt voksne pensjonister, må inrømme at de har blitt våre faste følgesvenner, og de svikter oss aldri når vi trenger de. Det er bare å krype til korset. Aporopos pensjonist, så har Rebekka til Lenas store frustrasjon begynt å glede seg til å bli pensjonist, da hun kan gjøre som hun vil og leve det gode liv som vi har gjort nå. Siden det begynner å nærme seg slutten av turen vår, kan tanken på forpliktelsene virke litt skremmende, samtidig som det også må nevnes at vi gleder oss litt til å tre inn i de siviliserte strøk igjen.

På øst-vidda var det ganske kort distanse mellom hyttene og når været ikke lenger var på sitt beste, og vi var blitt svake for god mat og sosial omgang med andre mennesker, førte det til at vi gikk litt korte dager og stoppet på flere av hyttene. Rauhelleren var en av favorittene våre, veldig koselig med trivelige folk, og frokosten kåret vi til den beste så langt på turen 🙂 Ikke rart når det meste var hjemmelaget, alt fra kulturmelk og kremost lagd av melka fra de to kyrne som gikk utenfor, til syltetøy av alle sorter. Videre gikk ferden mot Sandhaug. Der våknet vi dagen etter med snø på teltet, og graderstokken hadde vært på minussiden i løpet av natten. Når ferden neste dag gikk til Litlos, møtte vi vårt første problem allerede etter noen hundte meter. Brua var oversvømt med vann i begge ender og det var ingen annen mulighet å komme seg over bekken. Det betydde at vi måtte vasse i vann til knærne, først 5-10 meter bort til brua og så 20-30 meter etter brua. Det endte med at vi tok av fjellskoene og ofret joggeskoene for så å vasse over. Dette gikk ikke stille og rolig for seg, hele Hardangervidda hørte nok Lenas illsinte vræl fra første skritt, som om døden var nær. Rebekka kan også skrive under på at det på ingen måte var behagelig, men klarte å holde fatningen nok til å lure opp kameraet fra lomma og filme scenarioet, samtidig som hun trøstet Lena med at noen dager tidligere hadde vi nok måttet vasse til med vann opp livet. Filmingen ble naturligvis ikke godt mottatt fra Lena sin side, som i klar tale kommanderte Rebekka til å slå av kameraet, noe som naturligvis ikke ble respektert. Det er kjent at Lena ikke er den mest hardbarskede når det gjelder temperaturer, og vi kunne ikke trodd på forhånd at en dag i juli skulle være den mest utfordrende på turen vår. Historien omkring det som skjedde rundt denne vadingen er naturligvis to forskjellige, da vi har hver vår oppfatning omkring dette. Og denne beskrivelsen er et resultat av «å møtes på halvveien». Men et sirkus var det iallefall. Etter at beina våre igjen hadde fått tilbake blodsirkulasjonen gikk vi videre mot Besso, en privat turisthytte noen km videre. Der visste vi at vi ville møte på et nytt problem, for pga all snøen hadde de ikke fått ut sommerbroen enda. De mente at snøbroen over var blitt så dårlig at man ikke burde gå på den, vi fikk tilbudet om å bli hentet med båt nede ved vannet til den andre siden. Dette hadde da innebært at vi for første gang på turen ikke kunne si at vi hadde gått hver meter selv. Ingen av oss var noe særlig interessert i transporthjelp de 20 metrene det var snakk om, men hvis alternativet var å vasse på nytt ville nok Lena heller satt seg i båten. Da vi kom til snøbroen syntes vi ikke den så alt for ille ut som forventet, og den holdt oss begge to, til tross for den overflødige kiloen med bensin Lena hadde i sekken 🙂 Vi stakk en tur innom Besso og fikk oss kaffe og sjokoladekake, og når vi skulle dra derifra fikk vi med oss nybakte rundstykker med hjemmelaget kjøttpålegg på kjøpet 🙂 Trivelig hytte med trivelige folk, vi kunne egentlig tenkt oss å overnatte der, men skulle vi komme oss til Lindesnes innen tidsfristen var det bare å gå videre.

Vi fikk straks erfare at jo lengre sør vi kom jo mere snø var det. På Litlos var vi kun 4 stk som overnattet, noe som er ekstremt lite i forhold til normalt, alle hyttene er usedvanlig dårlig besøkt på grunn av snøforholdene i fjellet. Vi trakk til og med innendørs denne natten, etter noen kalde netter i telt, da soveposene våre ble litt i tynneste laget når det plutselig ble minusgrader på natta. Til og med den alltid så friske avlshoppa, Lena, begynte å få sår hals og snørrete nese som et trolig resultat av dette. Snømengdene videre så heller på ingen måte ut til å avta. Vi gikk videre via den ubetjente turistforeningshytta Hellevassbu, der vi også unnet oss en ny natt innendørs. Nok en gang fikk vi hyggelig selskap, av de få som hadde tatt turen den retningen, samt to kjempetrivelige hytteverter. Dagen vi gikk til Hellevassbu og dagen videre derifra til Haukeliseter, bød stort stort sett påsammenhengende skiføre! Vi benyttet trugene en av dagene, noe som lettet turen betraktelig. På vei ned i går, møtte vi til 3 stk på ski, noe vi gjerne selv også skulle hatt 🙂 Vi kom over mange enorme snøfonner, som sannsynligvis har blitt betraktelig mindre enn de var for noen dager siden. Flere steder lå det fortsatt 2-3 meter snø opp fra elver og bekker som hadde begynt å åpne seg, mens mange bekker var fortsatt dekt av snø. I går tok vi til og med en snarvei over et vann, som fortsatt hadde isen intakt. Dette kunne vi heller ikke drømt om i juli!

Hardangervidda er definitivt et område vi begge vil tilbake til. Under vår vandring over vidda møtte vi flere små flokker med villrein, utrolig flotte dyr. På østvidda var det et lettgått og flatt terreng, før det igjen ble mer kupert i sør. Men neste gang skal vi være sikker på at det enten er sommer og helt grønt eller vinter og helt hvitt 🙂

Da vi kom ned til Haukeli i går, gikk vi inn i noen minutters depresjon da vi så at snømengdene videre sørover var like ille. For noen dager siden møtte vi en trivelig kar fra Bodø som var på tur i retning Nordkapp, som kunne fortelle at snøforholdene faktisk var verre sør for Haukeli, men vi levde i troen på at værgudene hadde tryllet for oss i mellomtiden. Men da vi så fargen på fjellene videre gikk drømmen om å danse i lyngen og fange sommerfugler i tusen knas. Innimellom tenker vi at vi skulle passet bedre på reingeviret som vi fant på finnmarksvidda og var med oss noen uker som lykkebringer. Hadde vi ikke mistet det, ville vi neppe blitt gannet av samen som var den opprinnelige eieren av geviret som en gang prydet hans rein. Kanskje ville vi hatt sommer da?

Turen videre herifra fortsetter i morgen i retning Hovden, og videre ned Setesdalsheiene, og vi har nå kommet oss så langt på vei mot målet, at vi kan si at vi er i ferd med å gå i gang med sjarmøretappen. Men først skal vi feire 125-dagers jubileum på tur i kveld, med årets første utendørsbad, i stampen nede ved vannet. 🙂 Men aller først skal vi sjekke vanndybden, før Lena får hoppe ned i karet fylt med menneskebuljong uten redningsvest.

image

Første natt på på Hardangervidda, før «kulda satte inn» 🙂

image

image

image

Når dritværet ga seg etter et par dager kunne vi på nytt lure frem kameraet igjen 🙂

image

Regn i vente igjen?

image

Her er vi på Sandhaug turisthytte.

image

Minusgrader og noen snøfnugg i løpet av natta må vi selvfølgelig forvente i juli 🙂

image

Her skal det vades…..

image

Lemenet Lena i farta. Har endelig kommet seg over den dypeste delen, men vannet fortsetter desverre fortsatt en god del meter bak fotografen sin rygg 😉

image

Oppdrag gjenoppliving av kalde bein!

image

Utsikt ned mot Besso.

image

image

image

Snøen øker på, desto lengre sør vi kommer…

image

Men sola glimtet iallefall til inn i mellom 🙂

image

image

Vi trodde et øyeblikk at denne sauen var et av rødmerkene til turistforeningen…

image

På tur fra Litlos

image

image

image

image

image

image

image

image

image

Klar for avmarsj fra Hellevassbu!

image

Morgenen startet med litt tåke, men tok seg opp etterhvert 🙂

image

image

Trugene måtte på ned til Haukeliseter 🙂

image

Fjellfie!

image

Utsikten videre sør fra Haukeliseter! Ser ut til at trugene blir med videre…

image

Takk til mamma Rigmor for litt ekstra turgodt 🙂


1 kommentar

Ømme og sårbeinte, men klar for Hardangervidda :-)

Nå har vi kommet oss til Geilo, og er straks klar for å tre inn på Hardangervidda. Her har vi hatt en hviledag, noe vi ikke har hatt på 20 dager, og det var sånn sett absolutt på tide. Føttene våre verket når vi kom frem til campingen, spesielt under fotbladene. Det kjentes ut som vi hadde brennende nåleputer under hver vår fot, og selv det å stå oppreist i dusjen ble uutholdelig på de harde flisene etter endt dagsmarsj. Rebekka forsøkte å dra med seg en plaststol inn i dusjen, for å slippe å stå, men til hennes store frustrasjon var åpningen i dusjkabinettet for smal, og prosjektet måtte skrinlegges, og vurderes heller å opptas den dagen hun tar i bruk rullator som fremkomstmiddel. Rene ble vi iallefall, og det var sannelig også på tide, uten å nevne mer om den saken.

Selv om vi ikke har hatt noen hviledager de siste knappe tre uker, har ikke alle dager vært like lange, men vi føler oss relativt fornøyd med å ha hatt en snitt på 20 km daglig. Det er også deilig å kunne si at vi også har bodd i telt hver natt samme periode, og vi elsker det. Ikke en eneste dag har det fristet å bo på hytte, selv om vi har valgt å campe ved ei turisforeningshytte eller en camping for å få tilgang til litt fasiliteter som vask og alternativ mat. Vi har det veldig bra 🙂 I tillegg til smerter under beina, så oppdaget  Rebekka at hun hadde litt vondt i et kne nylig, så vi håper at dette ikke forverrer seg betraktelig. Hun fikk dessuten flis nr. 2 så langt på turen forleden dag, og utad så virket dette til å være er mye større problem enn kneet. Men Lena henger fortsatt godt sammen, og hadde vi vært hester, hadde nok Lena vært den som ville vært noe å avle på, mens Rebekka hadde egnet seg best som pålegg!

Gårsdagens «hviledag» bød naturligvis ikke på noe hvile, da slike dager må utnyttes. Vi lånte oss hver vår sykkel på campingen, og syklet oss en tur til sommerparksenteret i nærheten. Der leide vi oss hver vår downhillsykkel, og brukte dagen til å ta stolheisen opp og kjøre ned slalombakken x-antall ganger. Vi storkoste oss i finværet, og avrundet det hele med is og grilling på campingen i etterkant. Der dumpet vi også bort i ei nederlands jente i naboteltet som vi fikk til «middags-gjest» 🙂

Fra Randsverk i Vågå kommune og hit har vi brukt 9 dager. Etter å ha ventet halve dagen på Randsverk camping, kom endelig postbilen med trugene som vi skulle ha med oss inn i Jotunheimen. Etter halvannen dags gange, kom vi fram til Gjendesheim turisthytte. På veien dit gikk vi en liten bit av etappen langs vei, og der møtte vi en person som stod å veivet med strømkabler i  veikanten. Han spurte vennlig om vi kunne hjelpe ham og venninen sin å dytte i gang bilen da bilbatteriet var flatt, og det kunne vi natruligvis. Bilen startet etter litt dytting, og turistene fortalte at de hadde stått i over en time og forsøkt å få hjelp av forbipasserende biler. Det er utrolig provoserende å høre at ikke folk kan ta seg tid til å hjelpe andre i en ellers travel hverdag. Fy skamme seg den som ikke stopper i en slik situasjon!

På Gjendesheim viste det seg at det var fjellfestival og stappfullt med folk. Nesten litt for masse folk etter vår smak, men vi klarte å dumpe borti flere trivelige folk også her 🙂 Deriblandt yoga-instruktør og musiker Trude Eidtang, og Sigrid Henjum fra Sogndal, som bidro med overskuddsmat til oss: angus-kjøttdeig som vi spiste til middag påfølgende dag, samt hjemmelagd bringebærsyltetøy til dessert. Lena snakker ennå om det halve bringebærglasset som vi sloss om  etter middagen. Sigrid var forøvrig med på serien «fjellfolk» som gikk på TV for en tid til bake. Hun driver Sogndal lodge og tilbyr både kurs, guidede turer og overnatting i Sogndal.

Neste dag sendte vi sekkene våre med båten inn til Gjendebu slik at vi kunne kose oss med en sekkefri dag. Vi vurderte å gå over Beseggen, men fant ut at vi heller fulgte stien nede ved vannet, og gikk Bukkelægret videre slik at vi kom oss litt lengre på samme dag. Rebekka var begynt å bli snufsete og pjusk, i følge henne selv; på randen til å omkomme, mens sykepleieren Lena, beskrev dette som hypokondri. Lena hadde ingen sympati da hun mente at det må man regne med når man går i shorts og T-skjorte i 10 grader for å lokke sommeren til landet. Men da hun pustet som en flodhest med kols i oppoverbakkene, viste det seg sånn sett å være greit å slippe oppakningen den dagen. I tillegg ville det faktisk ikke vært helt forsvarlig å gå med sekker på over 20 kg ned Bukkelægret, som var drøyt bratt enkelte steder. Utpå dagen kom sola fram og det ble en helt fantastisk dag, med deilig temperatur. Vi var begge to helt i ekstase over at det var så fint, både været og det at vi endelig kom oss litt opp på fjellet igjen og fikk utsikt 🙂 Det eneste som plaget oss var at vi hadde tatt på oss ALT for mye klær fra morgenen av. Med det fine været angret vi et lite øyeblikk på at vi ikke gikk over Besseggen.

Etter Gjendebu skulle vi gå til Fondsbu som ligger mellom Bygdin og Tyin. Det var her vi var mest spent på føret, da snømengdene var store, og ingen hadde gått her til fots ennå i år i følge hyttebestyrerne. Og det viste seg at her fikk vi god bruk for trugene våre. etter å ha stabbet oss over fjellet kom vi fram akkurat tidsnok til å få servert en deilig 3-retters middag 🙂 Under middagen møtte vi deriblandt en av direktørene i Gresvig AS som deriblandt forsyner Intersport og G-sport med varer, og han kom med lovnader om at han skulle sende oss en pakke med nytt ullundertøy på turen, et tilbud vi ikke kunne takke nei til 🙂

Fondsbu var ellers en veldig trivelig hytte, med trivelige og hjelpsomme folk. Solbjørg som driver hytta, underholdt med sang under middagen, dette var visstnok tradisjon 🙂 Denne natten våknet vi begge to av pang og smell rett utenfor teltet. Rebekka trodde alvorlig talt at hennes siste time var kommet og klamret seg fast i Lena, som neppe har sett slik en frykt i øynene hennes tidligere. Klokka var halv to, og da Lena etterhvert fikk orientert seg om tid og sted, foreslo hun at det kanskje var raketter i forbindelse med et bryllupet på fjellhotellet «vegg i vegg» med oss. Rebekka godtok forslaget, og sovnet så fort pulsen hadde roet seg da hun forstod at det ikke var 3. verdenskrig som var i gang likevel.

Det var noen få, men perfekte dager i Jotunheimen, herlig vær alle dagene, og endelig var sommervarmen vi hadde ventet så lenge på kommet. Sett bort i fra været, var det ingenting som ellers minnet om sommer, da det fortsatt lå mye snø rundt hytta, og det fortsatt lå is på Tyinvannet som vi passerte dagen etter. Den egentlige planen vår var å gå gjennom Skarvheimen og inn på Hardangervidda, men der var det så mye snø og stor smelting, at pga elvene ble vi frarådet å gå der. Med litt hjelp fra Solbjørg på Fondsbu fikk vi lagt en god plan nr. 2. Vi fulgte veien til Tyinkrysset og videre til Vang i Valdres. På tur til Vang stoppet vi utenfor Øye stavkirke for å spise lunsj, og der kom vi i kontakt med et Nederlandsk ektepar som var på campingferie i Norge. De hadde sett oss på veien der vi kom bærende på de store sekkene våre. Helt uten videre tilbød de seg å kjøre sekkene våre ned til campingen på Vang. Da asfalt og tunge sekker ikke er favoritten til noen av oss var vi ikke i tvil om å takke ja. Når vi ble kvitt sekkene spaserte vi lett videre, og plutselig kom vi på at nødpeilesenderen lå i sekken, så for de spesielt interesserte som har fulgt godt med på «prikken», så kunne det se ut som at vi plutselig hadde en ganghastighet på 80 km/t. Etter en liten stund kom den nederlandske bilen kjørende tilbake, for å hente oss også, men vi måtte pent takke nei til skyss siden vi ønsket å gå hver eneste meter for egen maskin. Men vi ble samtidig invitert på middag i campingvogna deres når vi kom fram, og det var et fristende tilbud to sultne vandrere ikke kunne takke nei til 😉 I campingvogna fikk vi servert indonesisk «pytt i panne», som var utrolig godt, og der ble også resten av kvelden tilbragt. Tusen takk til Marianne og Hans for herlig middag og trivelig selskap! 🙂

Neste dag gikk vi videre over fjellet i retning Hemsedal, og dette ble en lang dag! Distansemessig var det ikke lengre enn 23 km, men vi måtte opp 1000 høydemeter, og ned 500, og en del snø og bekker måtte forseres. Dette resulterte i en 12-timers dag med pauser, en tung, men flott dag. Matposen våres begynt å bli tom, så vi så fram til å komme ned til Tuv i Hemsedal, for der hadde vi sett oss ut en campingplass på kartet, hvor vi antok at vi kunne få kjøpt oss noe mat. Det førte til at vi gikk og fantaserte om is og brus som vi skulle kjøpe oss når vi kom dit. Til vår store skuffelse viste det seg at campingen var nedlagt for flere år siden, så ingen brus og ingen is, men derimot en pose real turmat! Lena irriterte seg grønn over Rebekka som ved sist handlemulighet insisterte på at vi ikke orket å bære med mer i sekken, og bestemte at vi kunne handle underveis. På turen ned til Tuv må det også nevnes at vi trodde vi skulle bli nedsprunget av en flokk kviger. Vi gikk på en sti som førte oss gjennom et gjerde, og oppdaget plutselig at det lå en flokk kyr på innsiden av gjerdet. Dette ga oss naturligvis ingen større bekymringrer, før de plutselig alle sammen på et blunk reiste seg og begynte å gå etter oss, for å deretter sette opp farten betraktelig. Til tross for at Rebekka er odelsjente, og er vant med dyr, hadde hun også en liten bekymret mine en liten stund. Vi kom oss ut gjennom gjerdet på andre siden med kvigene en meter bak oss, men skjønte fort at de bare var nysgjerrige og kontaktsøkende, og begynte likegodt å slikke hendene og armene til Rebekka rene med de rue tungene siden da vi stod på den andre siden av gjerdet. Da Rebekka følte seg ren nok til å gå videre, skjønte vi at vi hadde gått feil, og måtte inn til kyrne igjen, for å fortsette på stien. Og da de allerede hadde fått smaken på de levende, svette saltsteinene, hadde vi 9 av dem i hælene den neste kilometeren før vi møtte et gjerde igjen.

Neste dag gikk vi over fjellet til Vats. Heller ikke her fantes noen butikk, for butikken Lena på forhånd hadde søkt opp på internett, lå i Rogaland, altså feil fylke. Da begynte vi faktisk å spekulere på om vi var nødt til å banke på en eller annen dør å tigge mat! Vi hadde en middag og en frokost igjen, men nesten ikke noe til energipåfyll underveis. Dette merket vi godt neste dag, da vi begge to gikk tom for energi. Vi hadde rasjonert både frokost og middag de siste to dagene, og i kombinasjon med lite påfyll underveis denne dagen, klarte vi ikke å nå dennen dagens mål. Vi skjønte også at det kunne bli langt til Geilo neste dag. Vi var sultne, noe som resulterte i irritasjon og liten motivasjon. Men samtidig syntes vi begge at vi hadde litt godt av å kjenne på denne følelsen. Det å legge seg til å sove halv-sulten, og starte å gå uten å være helt mett. Følelsen av å sette pris havregrøten uten smør eller sukker, til tross for at det smakte forferdelig, nettopp fordi vi måtte ha energi til å komme gjennom dagen. For vi er faktisk veldig heldige i Norge, og kjenner alt for sjeldent på denne følelsen. Vi glemmer å sette pris på maten!

Neste dag så verden sånn sett ut til å smile til oss. Vi følte oss overraskende kvikke, og etter 13 km kom vi ned på en vei i nærheten av Hol i Hallingdal. Der stoppet vi en bil for å høre om det fantes en butikk i nærheten, noe de kunne bekrefte var 8 km unna. Som om ikke dette gjorde oss mer en nok glade, stakk kvinnen i baksetet frem ei plate kvikk-lunsj til oss, helt uten videre! De må jo ha sett at vi var sultne 🙂 Etter vi hadde gått 5 km til, spurte vi om vi fikk fylle vann hos noen hyttefolk vi passerte. 10 minutter senere satt vi inne på hytta ved et pådekket bord med brødskiver, pålegg og kaffe. To trivelige Bergensere, som vi ikke en gang vet hva heter. Og dette var ikke et resultat av at vi spurte om noe annet enn en skvett vann i den intense varmen. Nok en gang blir vi overveldet av folk sin gjestfrihet. Hadde det ikke vært for at vi også insisterte på å gå selv, hadde vi blitt kjørt til Geilo den dagen. Isen vi lenge hadde drømt om fikk vi endelig kjøpt når vi kom til butikken på Hol, og da gjenstod bare sjarmøretappen på ei mil, men da dersverre på asfalt. Vi hadde ikke mange kilometrene langs den trafikerte veien, før en mann i en minibuss svingte til side. «Skal dere ha skyss, eller må dere gå? Jeg kjørte forbi dere i sted, og jeg sa til passasjerene mine at disse to har ikke råd til bil». Vi forklarte fort hvordan ståa var, og det hele endte i at han tok sekkene våre til Geilo. Fantastisk 🙂 Dere «søringer» er da slettes ikke så verste!! Det var ikke lenge siden vi snakket om at vi ikke kom til å oppleve  en dag som denne sørpå, men at dette bare kunne skje i Nord-Norge. Men der tok vi grundig feil!!! Så til Geilo kom vi denne dagen likevel. Og etter nesten 3 mils gange kunne vi endelig kjøpe oss en velfortjent middag og fråtse i butikken igjen. En drøm, etter all rasjoneringen de siste dagene.

Nå har vi fått fylt opp sekkene med ny mat igjen, og denne gangen litt i meste laget igjen, av redsel for å gå tom 😉 Ferden går videre i dag på øst-siden av Hardangervidda og etterhvert i retning Haukeliseteter. Vi vet at de første dagene skal være gangbare, men at vi samtidig kan møte problemer underveis, da de fortsatt reklamerer om supre skiforhold enkelte steder lenger inne på vidda. Med noen flere dager med smelting, kan dette by på problemer for oss igjen, da sommerbroene ikke er langt ut ennå overalt. Det er helt merkelig, med tanke på at det er juli! Men vi tar dag for dag, og har optimismen i behold. Snø betyr iallefall mindre fluer og mygg, og det er den positive siden 🙂 Noen av de siste dagene har vi faktisk blitt invadert av fluer og gresshopper, som kan minne om den tiende landeplage. Spesielt de store flue-svermene har vi aldri har vært borti maken til. Svermer med 1000-vis av fluer, som flyver tett, og slike svermer fløy tett i tett med kun få meters mellomrom. Hvis vi var uheldige å havne midt i en, så fulgte den etter oss, og ville inn i både øre nese og munn, noe som resulterte i at vi knapt turte å puste. Det var likevel ikke til å unngå at en og annen endte sine dager etter en dans med drøvvelen til oss begge. Men pytt-pytt, litt ekstra proteintilskudd er ikke å forrakte. Hvis vi ble «fanget» i en sverm var det bare å telle til tre, og spurte i fra, og håpe på det beste at vi ikke havnet i en ny sverm! Men vi var sånn sett glade at det ikke var mygg, som vi fryktet i utgangspunktet.

Takk for oss, Geilo, og på gjensyn en annen gang! Nå skal vi komme oss av gårde før det blir kveld. Gore-tex jakka ligger klar til i morgen, for da skal det regne kattunger! 🙂

image

Wops….

image

Klar til avmasj fra Gjendesheim:-)

image

Her møtte vi deriblandt to trivelige frøkener, Trude og Sigrid 🙂

image

På vei i retning Gjendesbu. Deler av Bessegen synes til venstre på bildet 🙂

image

image

Snart på tur over Bukkelægret som ligger mellom Memrubu og Gjendebu. Vi fikk litt selskap første del av veien 🙂

image

image

image

image

Og her møtte vi naturligvis en del snø oppe i høyden 🙂

image

Langhårede, Rebbis 🙂

image

På vei opp fra Gjendebu mot Fondsbu

image

Der møtte vi vinteren for fullt igjen, så da var trugene gode å ha! 🙂

image

image

image

Her er det trivelige, nederlandske ekteparet som hjalp oss med bagasjen og inviterte oss på middag på campingplassen på Vang i Valdres 🙂

image

På vei opp Skakadalen fra Vang, møtte vi en masse geiter på ei sæter. God underholdning for oss der de hoppet tundt. Nå har vi lyst på kjæledyr når vi kommer hjem, og både geit og lama står på lista 😉

image

image

Lunsjpause over fjellet fra Vang og over til Hemsedal.

image

Lena is hunted! (Men har likevel tid til et bilde, da hun foreløbig hadde et godt forsprang). 🙂

image

Men de hadde bare lyst på en smakebit… 🙂

image

Her har vi teltet ved av de mange fiskevannene før vi kom ned til Vats. Synd at Rebekka har sendt hjem fiskestanga (!), da fiskene hoppet i ett!

image

Pause!!

image

image

Her har vi kommet oss til Geilo, og har vår første «hviledag» på 20 dager. Da gjorde deg seg med en dag med downhill i Geilo sommerpark 🙂

image


2 kommentarer

Winter is coming!

Nå er vi kommet oss til Randsverk i Vågå kommune, og på campingen her venter vi på at trugene skal dukke opp i posten en gang i løpet av morgendagen. Dette er et nødvendig «onde» for å i det hele tatt komme oss igjennom Jotunheimen, som står snøfull og klar for våre føtter de nærmeste dagene. To naive optimister som vi er, så trodde vi snøen skulle smelte raskere enn vi gikk, og sjangset derfor på å skulle komme oss igjennom Jotunheimen. Men realiteten tilsier noe helt annet, noe som medførte at trugene ble sendt med ekspresspakke fra trøndelag i dag. 🙂 Vi nekter å gi oss hen til mere veitrasking, og stålsetter oss for et nytt møte med Kong Vinter som nekter å gi slipp!

Så et tilbakeblikk på de siste dagene på tur. Etter en ukes oppbrudd i Lofoten, kom vi for vel 9 dager siden tilbake til Tynset. Etter en natt i telt, dro vi innom den lokale sportsbutikken, hvor vi fikk mange gode tips til rutevalg videre mot Grimsbu, slik at vi kunne unngå å gå så mye langs vei. Veigåing er langt i fra favoritten vår, da det i tillegg til at det er kjedelig og demotiverende, fører til trykksmerter under føttene ut av en annen verden. Vi startet med å gå mot Savalen, en stor innsjø et stykke på veien fra Tynset, og da vi kom dit fant vi ut at her ville vi bo! Vi kom til en sandstrand og i tillegg var det bålplass med ved, så når solen skinte kunne ikke livet vært mer perfekt. Det eneste som manglet var grillpølsene og en temperatur som kunne fristet oss til et bad:-) I et svakt øyeblikk innbilte nok Lena seg at vi satt på en sandstrand ved havet, siden hun lurte på hvor i all verden vi skulle hente vann! Rebekka prøvde til og med fiskelykken, men med tanke på at hun sa at hun håpet hun ikke fikk fisk før hun kastet ut snøret, spørs det hvor helhjertet det forsøket var…

De neste dagene gikk vi i flott, lettgått landskap, og innimellom fikk vi en fantastisk utsikt over de snødekte fjellene i Rondane. Vi var veldig spente på hvordan forholdene var i fjellene der, og vi var forberedt på at det ikke var sikkert vi fikk gå der vi ønsket på grunn av snøen. Et par dager senere ankom vi Grimsbu turistsenter, og der lå det en depot-pakke med forsyninger og ventet på oss. En trivelig campingplass med veldig hyggelig betjening 🙂 Der fant vi også ut at Rondane stort sett var gående til fots til tross for snøen som fortsatt lå, så da satte vi kursen mot Bjørnhollia og deretter Rondvassbu, som i utgangspunktet var der vi ville gå. Bjørnhollia hadde åpning for sesongen samme dag som vi skulle komme dit. Det endte med å bli en lang dag for å rekke fram til middagen, men det gikk med et nødskrik. Der fikk vi servert en 3-retters middag, som var en herlig avveksling til Real turmat 🙂 Angående Real turmat begynner vi å bli ganske lei av de aller fleste matrettene, den eneste vi begge to fortsatt er like glad i, er lapskausen. Det har fått oss til å rasjonere på den ved at vi deler en pose til lunsj, noe som også kan være et potensiale for en krangel, da vi begge er sykelig opptatt av at den ene ikke skal få mer enn den andre. 😉 Siden vi begge verner om vår favoritt, følger vi nøye med på hverandre når vi spiser, for å være sikker på at antallet skjer og størrelsen på skjeene stemmer overens med det uskrevne lapskaus-reglementet.

Da vi kom til Bjørnhollia merket vi for første gang på lenge at det begynte å skje en endring i temperaturen. Det begynte å bli varmere i lufta, og da sola til og med begynte å skinne utpå dagen, følte vi at timingen var perfekt! At temperaturen har steget er forøvrig Rebekka veldig glad for, som gjør at hun ikke trenger å benytte seg så mye av den ihjelslitte stillongsen sin, som har et så stort hull i skrittet at det ville vært uproblematisk å føde en voksen person ut gjennom det. Men som motstander av dette «bruk og kast-samfunnet», skal den være med videre.

Neste dag gikk vi videre til Rondvassbu, en relativt kort etappe, men vi brukte store deler av dagen til å dorme i sola som varmet mer enn på lenge. Rebekka skeiet ut og tok på seg shortsen, og Lena som alltid ligger to skritt etter, brettet opp armene på ullgenseren. De likbleike leggene til Rebekka gikk over til å bli rødstekte, da solkrem ennå ikke har blitt en rutine forutenom i ansiktet. Det slo oss også plutselig at vi kun får farge på vår venstre side, siden vi stort sett går sørover, og sola desverre går i sin vante gang, og sympatiserer lite med folk som går i en og samme retning fra dag til dag. Men til tross for dette, og godt stekte legger og øreflipper på den ene siden, er sola fortsatt vår venn. Vi er tross alt ikke på noen bruningsferie, og uansett er det ikke stort å hente, iallefall ikke for Rebekka som er av rasen «rødt hår og fregner», som kun leveres med hud som enten går fra hvit til off-white eller hvit til knallrød.

Rondane var gjennomført på to dager, og så gjenstod det å se om Jotunheimen etterhvert ville slippe inn to vandrere, siden snømengdene var betraktelig større der enn i Rondane. Vi hadde hørt rykter om 11 meter snø i enkelte helninger, og hytter som måtte graves fram, så vi begynte å frykte at vi kanskje måtte legge ruta litt lenger østover i landet. Men vi gamblet på at etter et par-tre dager transport-etappe, så hadde det skjedd underverker også der, siden temperaturen hadde begynt å bevege seg opp til plussgrader på natten enkelte steder. Det meldte fortsatt snø i høyden, men smeltingen var kommet godt i gang i lavere høyder. I Rondane til sammenligning fikk vi vite at nesten en meter snø hadde smeltet på de to siste dagene.

Ned fra Rondane kom vi til Otta, og videre derifra kunne vi ikke unngå å få en bit langs vei, for å nærme oss Jotunheimen. For første gang siden vi startet på Nordkapp kjente vi oss en smule demotivert. Men det må kanskje være lov å få kjenne på den følelsen, etter over 100 dager på tur! Men det skal sies at det er på ingen måte verken hvile, TV-titting, sminke eller daglig dusj vi savner, men å få gå uavbrutt i fjellet mange dager i strekk uten dekning og kryssing eller transportetapper langs bilveier inn i mellom. Men med fint vær, og finere omgivelser og underlag enn forventet, ble de fleste negative tankene glemt igjen, og vi synes også ting er litt spennende ved å ikke vite hva dagene fremover bringer. Ruta ble lagt langs grusvei og traktorveier i Ottadalen, og videre over fjellet via Lemonsjøen og ned til Randsverk. Siste natt i telt campet vi ved en liten innsjø, og etter at vi hadde innlosjert oss i teltet, fikk Rebekka øye på en liten fugleunge liggende 10 cm fra teltduken. Den antatte fuglemoren stod like i nærheten, og forklaringen til det voldsomme fuglekvitringen var oppdaget. Vi hadde sannsynligvis campet oppå et reir, og fugleungen m/familie hadde naturligvis ingen interesse av å ligge i underkøyen av to menneskekjemper. Vingene var ikke ferdig utvokst, og den prøvde desperat å rikke seg fra flekken uten å verken kunne gå eller fly. Vi ble noen minutter rådville, og fryktet at moren ville forlate ungen. Fulle av dårlig samvittighet, løsnet vi bardunene og fraktet med oss telt med innhold på andre siden av en bekk, i håp om at de igjen skulle gjenforenes uten varige mén. Da det etterhvert ble stille, konkluderte vi med at ønsket vårt hadde gått i oppfyllelse 🙂

Ellers går alt i sin vante gang, vi bor fortsatt i samme telt, og har foreløbig ikke hatt behov for å kjøpe noe «furte-telt». Selv om vi alltids går hverandre på nervene av og til, har dette ennå ikke utartet seg til noe av alvorlig art 😉 Så har vi noen av våre feil av en mer sjarmerende sort, følgende senario skjer stadig vekk: Lena har brukt over en time på å få Rebekka våken på morgenen, som de siste dager mot normalt har vært plaget med å være morgengretten i tillegg til å normalt være trøtt. Når begge endelig er våkne, nyter vi en lang frokost. (I den grad vi greier å nyte en posjon havregrøt). Lena drikker en kopp kaffe, og Rebekka viser fremdeles ingen tegn til stress med å komme seg avgårde. Lena lager seg kopp nr. 2 med kaffe, og Rebekka utbryter plutselig: «No må vi fårrå!», med angst i blikket. Og da er det ingen nåde. Og til Rebekkas store frustrasjon må hun stadig minne Lena på at vi er ute i naturen, når hun alltid blir like forskrekket når hun ser en maur eller et annet innsekt utenfor teltet, og roper «dyyyyr!!!». Men telt skal hun bo i 😉

Vi har nå våget oss til å bytte ut den tykke soveposen vår med en superlett sommerpose, som ikke godtar minusgrader. Selv om vi følte dette var i tidligste laget, har vi så langt ikke angret, da vi noen netter har våknet med badstu i teltet etter sola har stått på teltet. Til og med Lena har klart seg bra i den tynne soveposen. Kveldene i teltet har blitt benyttet til yatzy-spilling, som er nyinnkjøpt for denne etappen, noe Lena er veldig fornøyd med. Her om dagen utbrøt hun at hun elsket terninger, og at det var veldig fint for forholdet å gjøre noe sammen! Som om vi ikke gjør noen ting sammen om dagen… 😉

I dag er det St.hansaften, og vi har kjøpt en engangsgrill, samt en pakke grillpølser og maiskolber på campingen. Men vi rakk akkurat å hoppe på campingens trampoline og sparke litt fotball i ballbingen, før himmelen åpnet seg, og fristelsen ble ikke lenger like stor til å feire den etterlengtede kvelden. Kanskje blir det pølsefrokost i morgen i stedet 🙂 I stedet sitter vi nå og ber til værgudene om at snøen må smelte, sånn at vi kan fortsette videre på sjarmøretappen via Jotunheimen, Hardangervidda og Setesdalsheiene uten mer om og men. Og hvis postmann Pat i tillegg husker å ta med trugene våre hit i morgen, så blir vi veldig fornøyd. 🙂

image

Telting ved Savalen 🙂

image

Rebekka prøver fiskelykken, uten særlig hell!

image

Bålkos 🙂

image

image

Rondane i sikte!

image

image

Den hårfagre Lena i mosegrodd terreng 🙂

image

Ensomhet…?

image

image

På rabarbraslang på ei sæter på fjellet 😉

image

Klar for Rondane!

image

image

Bjørnhollia

image

image

Begynner å merke at sommeren nærmer seg!

image

image

Litt tidlig å håpe på sommer ennå.. 😉

image

Vi nærmer oss Rondvassbu!

image

Selv om det var mulighet for innendørsovernatting på Rondvassbu, var valget om telt enkelt. Båten skulle gå på vannet i bakgrunn om få dager, men det ser dårlig ut, da isen lå ennå 😉

image

image

image

Vi fikk oss noen Lama-venner underveis i Ottadalen 😉

image

image

image

Den stakkar fugleungen som ble invadert med campingturister! Da var det bare å flytte på seg…

image

Rebbis fornøyd til tross for sine solbrente legger 🙂


3 kommentarer

Da er trøndelag passert, og vi tar en kort pause før ferden går videre mot Rondane.

Vi har nå kommet oss til Tynset, og de siste dagene har vært litt spesielle for oss. Søndag kveld, for snart en uke siden, fikk vi beskjed om en tragisk ulykke hjemme i Lofoten. Vår kjære venninne Kristin(Kikki) og hennes gode venn, Håkon, mistet livet i et skred, under en fjelltur. Dette kom som et sjokk på oss, så de siste dagene har vært preget av mye tanker og følelser. Kikki var kanskje en av de vi gledet oss aller mest til å fortelle om turen vår til når vi kom hjem, da hun var så oppriktig interessert og delte den store friluftsgleden med oss. Vi gledet oss også til mange felles turopplevelser, når vi skulle hjem til Lofoten igjen. Men slik ble det ikke. I kveld setter vi oss på toget nordover, for å delta i minnestund og begravelse til uka. Du vil bli savnet, Kikki! Du og din positive utstråling, ditt smil og latter, din evne til å vise interesse for andre, og din store turglede. Tankene våre går til den nærmeste familien og vennene til både Kikki og Håkon.

Et blogginnlegg var stort sett klart før vi fikk den triste nyheten. Men vi følte ikke for å legge det ut, da tankene dreide seg det som hadde skjedd. Vi forstod etterhvert at det også ble helt feil og ikke skulle dele de siste turskildringene våre, spesielt siden Kikki var en av våre aller mest interesserte følgere av turen. Så videre kommer blogginnlegget som vi ikke fikk oss til å legge ut. Håper du fortsatt følger oss på turen, Kikki. Du er iallefall med oss, hver eneste dag.

Vi har nå fått merke at årstiden har endret seg, men selv om vi har kommet til juni, må vi av og til spørre oss selv hvilken årstid det faktisk er. Det har regnet store deler av den siste tiden, men vi har hele tiden trøstet oss med at det bare er bra, siden det gjør at det vi trodde var de siste restene av snø sørover smeltet. Naive som vi er, så har vi tenkt at dette kom til å bli helt uproblematisk. Men vi forstod etterhvert at nedbøren som har kommet ned som regn på oss på 600-800 meters høyde, har stort sett kommet som snø høyere opp. Det gikk opp for oss at skiene trolig ble sendt hjem litt for tidlig, da det har vist seg at vi trolig kunne gått på ski nesten til Røros. Vi har hele veien hørt at det har vært så lite snø i trøndelag, at vi har blitt hjernevasket til å tro at her kom vi til bar bakke også i høyden. Men trøndelag i tillegg til resten av sør-norge, har i mai vært preget av den kaldeste mai-måned på 40 år, noe som har medført at snøen har klamret seg desperat fast. Dette har ført til at veivalget de siste to ukene kanskje ikke har vært det mest spennende, men vi har iallefall truffet både familie, venner og kjente, og andre trivelige mennesker på ferden. I tillegg har Lena til Rebekkas store overraskelse for første gang sett ekorn, foruten om på «norge rundt» eller «istid». Hun minnet om en 4-åring som lyste opp av barnslig entusiasme da hun stiftet nærmere bekjentskap med sine nye venner.

Etter å ha hatt en hviledag med oppvartning av en annen verden hos Karin og Herdis i Sandvika i Verdal, ruslet vi i retning Meråker, via Sulåmo. Da vi valgte en rute som holdt oss under 600 moh, slapp vi nesten helt unna å bruke trugene, da det bare var enkelte partier med snø. Dette medførte desverre noe mer vei-trasking enn planlagt. Rebekka som nå stort sett var kommet på hjemmebane, imponerte på ingen måte Lena med lokalkunnskapen sin, da hun i et svakt øyeblikk blant annet forsøkte å fortelle at Meråker var en del av Stjørdal kommune. Det medfører riktighet at det foregår en debatt om at Meråker kommune skal bli en del av Stjørdal kommune eller ikke, men det er en annen diskusjon.

I Meråker fikk vi en varm velkomst hos Mimmi og Terje Sandmæl som er foreldrene til en venninne av Rebekka, og der sto det heller ikke  på oppvartingen, varm dusj, mat og trivelig selskap. Veldig koselig å være på besøk, og tusen takk for oss 🙂
Samme dag kom deler av den halv-gale venninnegjengen til Rebekka oppover fra Stjørdal for å spise middag med oss i Meråker. De tok også med seg litt etterforsyninger, som vi skal ha videre på turen. Ikke nok med det, vi hadde tidligere tullet litt med at vi ønsket oss Pavlovakake når vi kom til trøndelag, og dette hadde ikke Janne glemt, så hun hadde laget en aldri, så liten kake til oss! Det føltes som julaften, bursdag, navnedag, 17.mai og olsok på samme dag 🙂 Veldig koselig at både Janne, Oda og Anne tok turen oppover for å hilse på!
Da vi trodde besøkene var over, kunne vi ikke tatt mer feil. Neste morgen kom nok ei venninne av Rebekka, Tonje, oppover med en matpakke med noen deilige vafler til oss, da hun også kom på at hun tidligere hadde vært «stor i kjeften» og kommet med lovnader! Nok en kjempetrivelig overraskelse. Samme morgen ville også Stjørdalens blad ha en prat med oss. Takk til den som har tipset avisa, dette setter vi stor pris på… Journalisten hadde derimot ingen godsaker med til oss, men fikk til nød og neppe ta turen oppover likevel 😉

Turen gikk videre i retning Tydal, og på veien dit oppdaget vi at vi omtrent passerte Hyttmoen i Stordalen. For noen mnd siden så vi en episode «der ingen skulle tru at nokon kunne bu» i fra denne gården, og var derfor klar over at Rebekkas tidligere trekkspill-lærer, Katrine Strøm bodde der. (Ja, du leste riktig, Rebekka har skjulte talenter som tidligere trekkspiller). Og selv om at vi fant ut at det trolig var 14 år siden de sist hadde sett hverandre, kunne vi ikke være dårligere enn å ta turen innom. Og der ble vi tatt i mot med nystekte vafler, og mye annet godt. Vi fikk heller ikke lov til å dra derifra før vi hadde fylt opp sekken med potetskruer og kvikklunsj. Etter å ha kranglet oss til å «bare» ta med en pose potetskruer, gikk vi videre til Bjørneggen som er en turistforeningshytte like i nærheten. Siden vi hadde hatt en del netter innomhus de siste dagene, fikk telt-abstinensene oss til å heller slå opp teltet. For å oppsummere denne dagens kosthold, bestod den av følgende: (NB: Ikke prøv dette hjemme!) Frokost: Brødskive, egg og bacon, avrundet med pavlova-kake. Mellommåltid: En pose haribo på deling. Lunsj: 2 brødskiver, en vaffelplate, kjeks og sjokolade. Middag: 4 plater vaffel og brus. Kveldsmat: 1 vaffelplate og en potetskruepose på deling, og et par bamsemums. Da vi denne dagen slapp unna «mat på fat», skal det sies at det var veldig godt med en oppvaskfri dag. Det er alltid et tiltak, selv om definisjonen av oppvask nå for tiden, er å tørke kjelen og matfatet med en serviett, og slikke ren skjeen. Vi er begge inneforstått med at det må noen endringer til før vi skal tilbake til et normalt liv igjen. På tur som ellers, er Lena ofte misfornøyd med oppvasken til Rebekka. Og selv om terskelen for hva som er rent er senket betraktelig på denne turen, mener hun stadig at Rebekka slurver. Her om dagen konkluderte hun med at det ikke går an å lære en gammel hest å sitte… Det hadde egentlig vært en opplevelse å se en hest sitte i det store og hele.

Neste dag gikk vi videre i retning Tydal, og da slo Katrine like godt følge et stykke på veien, trivelig! På tur mot Tydal hadde vi alle årstider på en gang, det var litt sol, det blåste kraftig, det skiftet mellom å regne og snø…
Etter at Lena neste natt våknet overopphetet i teltet etter at hun nok en gang hadde sovet med vinterdunjakken på(av Lena omtalt som nattdrakten), sa hun noe Rebekka aldri trodde hun skulle høre, nemlig at vinternattkjolen skulle byttes ut med et mer «sommerlig» natt-antrekk 😉 Og det skal faktisk sies at i skrivende stund, er jakken utstemt og hjemsendt, selv om dette satt veldig langt inne for Lena. Siden sekken til Lena da ble noen hundre gram lettere, vurderte Rebekka å bytte ut plassen med et kateter til Lena, da hun begynner å bli rimelig lei av alle dobesøkene til Lena. Og det slår aldri feil: Når sekkene er tatt på og vi er klare til å gå, er det høyst sannsynlig at Lena må på do. Og ikke bare en gang. Gjerne to, til Rebekkas store frustrasjon.

Da vi hadde kommet ned til Ås i Tydal, tok vi noen telefoner for å sjekke forholdene lenger sør. Da kom vi i snakk vi med en som driver en turisthytte i Rondane, og han kunne meddele at der var det fortsatt nysnø og skiføre. Når vi sjekket værmeldinga, viste det seg at der var det snø og minusgrader opp til 10 minus, en hel uke frem i tid! Vi kunne ikke tro det vi hørte. Han vi snakket med fortalte at vi kunne kanskje komme oss gjennom Rondane om et par uker hvis været var på vår side, men hadde ingen ting å gjøre inn mot Jotunheimen før minst 3 ukers tid var gått, da snøforholdene var ekstreme der, og smeltingen kom til å sørge for enorme bekker og elver som ikke kunne passeres. Hvis ikke været snudde, kunne det naturligvis ta lengre tid før det var farbart i området.

Etter et lite krise-møte over en burger og brus på bensinstasjonen i Tydal, var forslagene mange. Da det ikke fristet med anskaffelse av gummibåt, konkluderte vi med at vi burde hale ut tiden. Lena sjekket til og med restplasser til syden fra Værnes et desperat øyeblikk, da hun har ventet på sommer i snart 2 mnd 😉 Men vi skjønte at det ville bli for dumt at vi den ene dagen pyntet opp stjørdalens blad’s førsteside, og  neste dag sjekket inn på et hotell på Kreta. 🙂 Dessuten, ville vi brukt første halvdel av sydenturen til å klippe vinterpelsen. Vi er nemlig for tiden usikre om vi skal bruke shampo eller såpe på leggene når vi dusjer, så vi har egentlig ingenting på noen strand å gjøre.
Det endte iallefall med at vi bestemte oss for å ta en liten kunstpause, og derfor dra nedom Lånke, hjemplassen til Rebekka et par dager, siden det bare var en god times kjøring unna.
Der kunne vi tenke ut videre rute, vaske klær og treffe venner og familie av Rebekka. Lena hadde en sterk mistanke om at den PR-kåte Rebekka hadde en baktanke med å dra hjem, dagen etter avisartikkelen havnet i avisa, for å få best mulig «utbytte» av PR-en. Men hjemme var det ingen svar å få på telefonen, og heller ingen buss å ta. Men før vi visste ordet av det, stoppet en fullpakket bil med far og sønn, som lurte på om vi var på fjelltur. To blunk senere stod Rebekka forfjamset med en 500-lapp i hånden og ble kommandert inn på bensinstasjonen for å kjøpe 4 krone-is, en til hver, mens de omrokkerte i bilen for å få plass til oss og sekkene nedover. Så ble det en tur nedover likevel. Utrolig trivelige folk 🙂

I ettertid, skjønte vi at det var lurt at vi tok en tur hjemom, da vi fikk pakket om og endret noen av av de siste depoene som mamma Rigmor skal sende sørover. Etter å ha spist real turmat omtrent hver dag de siste 3 mnd, er det naturlig at noen har vi definert som uspiselige, mens andre fortsatt går ned på høykant. Det var derfor greit å gjøre noen endringer. I tillegg oppdaget vi at det hadde vært «mus» i en av eskene, og mamma Rigmor innrømmet å stå bak den mystiske forsvinningen av et par kvikk lunsj-plater. Dette fikk ingen videre alvorlige konsekvenser, for vår depot-ansvarlig, da erstattere for jobben ikke vokser på trær 🙂 

Etter 3 dager hjemme, var turabstinensene store, og vi ble kjørt opp til Ås i Tydal igjen, hvor vi fortsatte turen videre. Lena ville bort fra mobildekning igjen, da hun ville fortrenge at de eneste meldingene hun får på mobilen for tiden, er de ukentlige livstegnene fra Lindex som prøver å overbevise om å kjøpe 3 og betale for 2. Fra Ås gikk vi deler av pilegrimsleia i retning Stuggudal. Vi hadde først litt problemer med å finne rett sti, og da vi har gått etter merket turistforeningsløye noen av de siste dagene, og av gammel vane begynte vi å springe på kryss og tvers som noen idioter bort til x antall stolper med rødmerking, men alle viste seg å være merking av et kumlokk eller liknende i grøftekanten. 🙂 Men vi fant frem til slutt da vi fant frem vettet og brukte kartet!

Videre fra Stuggusjøen fulgte vi noen mil etter en grusvei over til Ålen. Da vi kom over til bygda, stoppet en hyggelig mann, Rolf, i bil og lurte på om vi ville ha skyss. Vi måtte fint takke nei, men ble enige om at han kunne ta sekkene våre opp til gården sin. Da vi kom dit hadde kona, Inger Marie, satt på kaffe, og vi ble invitert inn 🙂 Hadde noen fortalt oss at det var jul, hadde vi ikke reagert til tross for at det var begynnelsen av juni. For her fikk vi julebrus og sju sorter til kaffen. Og dette er ingen overdrivelse. Muffins, kaker, lefse, multe, kjeks og mere til. Den hyggelige damen sto på tå fra vi kom inn, til vi dro. Så fort som det var tomt på fatet eller i koppen, stod hun klar med kakefatet eller brusflasken. Vi har ikke sett på maken! I tillegg skulle vi få overnatte i et av husene på gården hvis vi ville. Men det var formiddag, og vi hadde en plan om å nå Røros, som var nesten 3 mil videre etter vei. Og dette gikk lett, takket være Rolf som skulle til Røros, og tok bagasjen vår i bilen 🙂 Vi blir nok en gang overveldet over gjestfriheten vi møter på underveis!

Vi hadde lenge sett frem til å ta en tur innom Røros, og vi bestemte oss for å ta en pausedag der, i den superkoselige byen som vi liker så godt. En tur i svømmebassenget og en bedre middag gjorde godt for kropp og sjel, etter veitraskingen som kjentes godt i bena.

Turen fra Røros til Tynset har gått via Os og Vingelen, hovedsakling langs stier og seterveier, som omkranset alle de koslige gårdene og seterne som kjennetegner området. Vi hadde lite forventinger til denne etappen, men er begge enige om at de idylliske omgivelsene har overrasket oss positivt! Gamle, laftede hus og stabbur var stort sett velholdt overalt, og når gårdagen i tillegg glimtet til med første «sommerdag» så langt i år, ble dette magisk. Da sola skinte og temperaturen var mellom 10 og 15 grader, fant vi begge to ut at vi droppet stillongsen for første gang på turen, og Rebekka glimtet til med å prøve t-skjorta som lå ubrukt i sekken, og enda luktet milo. Dette medførte solbrente armer, da de ikke har sett sol siden september i fjor. Til tross for mye regn de siste dagene, ser Rebekka fortsatt ut som en albino, på grunn av de solblekede øyenbrynene fra soldagene i vinter. Lena har forøvrig begynt å omtale Rebekka som soppen, om dette skyldes det store utemmede håret eller assosiasjoner til en fluesopp som er rød og prikkete, er for Rebekka ennå uvisst.

Men nå blir det for vår del en pause på ca en ukes tid, og når vi kommer tilbake til Tynset igjen, fortsetter vi ferden i retning Rondane. Værmeldingene viser fortsatt minusgrader og snø, så vi er fortsatt spent på hvordan ruta videre blir… 🙂

image

Snille Karin og Herdis kjørte bagasjen vår er stykke langs veien, og tok en luftetur med de fine hundene sine i samme slengen 🙂

image

Janne, Anne og Oda møtte oss i Meråker:-) Trivelig!

image

Rebekka er klar til å sluke matpakka vi fikk fra Tonje 🙂 Herlig!

image

Mellom Meråker og Tydal kunne vi fortsatt beholdt skiene… 🙂

image

image

Hestefight! Underholdning langs veien i Ås i Tydal 🙂

image

Vi fant denne fotogene hunden på vår vei, som ville holde oss med selskap en stund 🙂

image

Havregrøt-lykke 😉

image

Sant så sant…

image

Lena fant seg noen nye venner langs veien 🙂

image

Regn, regn og atter regn… 🙂

image
En liten stopp i Røros 🙂

image

Men der tittet sola endelig frem, og Rebekka tok frem t-skjorta for første gang på turen!

image

Noe veitrasking ble det også mellom Røros og Tynset, men mye å se på 🙂

image

image

image

Veldig mange slike hus og se langs med vei og stier. Dette er bolighuset på en gård vi passerte i Vingelen.

image

Vel fremme på Tynset, og litt turister måtte vi være 🙂


3 kommentarer

Sodd, bjørnehysteri og vårsmelting i trivelige trøndelag!

Vi startet fra Røyrvik for 12 dager siden, noe som innebærer at vi har gått ca 10 mil langs vei, og deretter på ski inn i nasjonalparken Blåfjella og Skjækerfjella, og endte tilslutt opp i Sandvika i Verdal kommune i går. Med mamma Rigmor som følgebil i nesten to dager, slapp vi unna å bære tunge sekker over halvveis langs vei-etappen. Dette var veldig deilig, for å gå langs asfalt eller bære sekk er vel ikke det vi har sett mest frem til på turen! Første natten vi campet etter Røyrvik, ordnet mamma Rigmor med trøndersodd varmet på bålet, etterfulgt av multe med fløte til dessert. Vissheten om at vi nå var i trøndelag ble brått enda større, og ifølge Lena har allerede dialekten til Rebekka blitt bredere enn normalt. Hadde skinnvesten og mokasinene blitt prioritert i sekken denne etappen, så hadde virkelig dette vært tiden for å kle det på. Men den gang ei. I røyrvik ble pikk-pakket vårt betraktelig slanket. For den som tror at vi kommer til å gå ned i vekt etter en denne turen, så er det grundig feil, for her er det sekkene som kommer til å rase ned i vekt. Det er helt utrolig hvordan det som var så viktig under planleggingen av turen kan bli så uvesentlig, når man er innenforstått med at det må bæres på skuldrene fremfor trekkes i en pulk. Denne etappen har vi på det meste hatt nærmere 30 kg, siden skiene til tider har blitt bært på sekken. Og det er å lyve å si at ikke overgangen merkes… Men vi skal ikke klage, for vi husker veldig godt når vi var i Himalaya noen år siden, og så enkelte av sherpaene der bære over 100 kg på ryggen, og da snakker vi ikke om et nymotens bæresystem… Det vi bærer er jo bare en liten fluelort i forhold!

Vei-etappen gikk faktisk overraskende lett. Størsteparten av veien mellom Røyrvik og Nordli var nesten ikke trafikert, og vi fikk til og med en dag med grusvei, noe som er rene røde løperen i forhold til asfalt. Men ikke nok med det, så følte vi likevel at vi var midt i ødemarka, og det var mye å se på langs veien. På denne etappen så vi totalt 23 storfugl og orrfugl, derav 19 røy eller orrhøne, en elg, to harer, en knippe reinsdyr og 4 hjulkapsler av artene VW, ford og audi. I tillegg ble vi raskt påminnet at vi var kommet inn i bjørneland, da vi skjønte vi var kommet til Lierne kommune. Vi snakket med noen gårdbrukere langs veien, som sa at en bjørn var observert kryssende over veien vi gikk langs, for få dager siden. Dette syntes vi var spennende, og hadde dermed noe å se etter og tenke på mens vi labbet sørover.

Siden himmelspretten stod for tur, og vi hadde pakke på postkontoret i Nordli med ny nødpeilesender til oss som neppe ville bli utlevert på en helligdag, skysset mamma Rigmor oss inn til Nordli for å hente pakken.  I tillegg dro vi en tur innom nasjonalparkseteret for å få råd om veien videre, da vi fryktet at smeltingen ville gi oss mange utfordringer. Tusen takk for kjempegod hjelp!

Vi hadde ingen forventninger til Lierne kommune, men har utelukkende møtt bare trivelige folk, gjestfrihet og små overraskelser som gratis ullsåler på nærbutikken på Kvelia og gratis mat på besninstasjonen på Nordli. Dette er visstnok noe som alle «Norge på langsere» får som passerer, men det hadde ikke vi fått med oss, til tross for at Lena har lest tidligere NPL-blogger som sengelektyre de siste mnd før avreise. På Kvelia fikk vi høre at det var fast tradisjon med sykkeltrim på Kristi Himmelfartsdag. Vi som hadde håpet å kunne heie langs veien, lurte på hvilken retning den gikk, og fikk til svar at det bestemte folk selv. Så vi som allerede hadde rukket å visualisere «bølgen» i hodene våre, skjønte at dette bare kunne skrinlegges. Men da vi fikk høre at de som ikke hadde sykkel brukte å gå, tenkte vi at vi ikke kunne være dårligere, så vi meldte oss like godt på. I frykt om å få tyngre last i sekkene, ble vi ganske lettet når vi senere fikk høre at vi ikke vant noen av uttrekkspremienene. Vi fikk i det minste en bit sjokoladekake og noe og drikke, samt en en hyggelig prat med over en 8.del av bygda utenfor butikken. Med et innbyggertall på 100, skulle det nemlig ikke så mye til for å rekke over store deler av bebyggelsen. Da fikk vi også muligheten til å spørre ut litt hvordan de opplevde å ha bjørnen så tett innpå seg. Da fikk vi vite at før eksisterte det omtrent 50-60 sauebønder i kommunen, men iløpet av en 10-års periode så hadde en etter en lagt opp, da alt for store mengder hadde havnet på matfatet til bjørnen. Oss fortalt, var det bare en eller to som fortsatt drev med sau. De siste årene har rovdyrproblematikken økt, antallet bjørner har økt, og de forflytter seg nå lengre inn i landet. De sa at det ikke var uvanlig at bjørnen hadde vært inne på selve gårdene og forsynt seg med 6-7 sauer iløpet av natten.

Etter å ha «deltatt» på trimmen, smakte det med hver vår påspanderte hamburgermeny på Statoil i Nordli. Der fikk vi vite at spesialiteten normalt sett var bjørneburger, men til vår skuffelse var ikke dette å få tak i for øyeblikket, grunnet nylig «fredning» av bjørn i Sverige. Men de hadde også elgburger og rein-kebab å tilby av sitt lokale utvalg. Etterpå fikk for oss at vi ville smake på bjørn før bjørnen fikk smake på oss. For å demonstrativt vise hvem som er øverst på næringskjeden, kjøpte vi en pølsesnabb bestående av bjørn og sau, 50/50. Tenk den stakkars sauen som ikke bare ble slaktet, men som ble dømt til et neste liv omkranset av sin verste fiende, bjørnen. Snakk om dårlig karma! Men pølsa smakte overraskende godt, til tross for at et ærlig svar fra ekspiditrisen sa noe helt annet. Pausen i Nordli gjorde underverker, og den dagen fikk vi unnagjort vår lengste dagsetappe så langt, på litt over 4 mil. Til tross for at sekkene på det tidspunktet ikke veide særlig mer enn 15 kg, merket vi dette på kroppen. Asfalt er og forblir pyton, og på slutten gikk vi som om vi hadde hatt et uhell i buksa. Men da var vi iallefall klar for å entre nasjonalparken neste dag.

Etter å ha pakket om sekkene med det restrerende utstyret vår kjære følgebil hadde plassert på Gosen, var det på med skiene på nytt igjen. Vi bestemte oss for å gå derifra, i scootersporene til reindriftsamene som hadde rein i nasjonalparken, da de var daglig i området pga kalvingen som skjedde i disse dager. Da ville vi de første milene ha spor som førte oss trygt over de verste elvene og bekkene som enkelte steder hadde åpnet seg. Det tok ikke lang tid før vi møtte noen av samene som var på tur ned fra fjellet. Etter 5-minutters prat, fikk vi utpekt en hytte lenger oppå fjellet vi bare måtte bruke, samt en detaljert beskrivelse om hvor nøkkelen var gjemt 🙂 Litt senere møtte vi et par andre, som på få minutter klarte å gjenoppbygge noe av bjørne-redselen vi i forkant av turen hadde utviklet. Gradvis siden Dividalen i Troms har vi lært oss å forstå at de norske bamsene stort sett ikke er farlige for mennesker, men brått ble vi straks i tvil igjen. Vi hadde forsåvidt hørt at nå var på vei inn i et område hvor 8 forskjellige aktive bjørner var observert til nå under kalvingen i år. Men etterhvert skjønte vi at dette var ikke bare snakk om streifdyr, men 8 forskjellige bjørner som jaktet nyfødte reinkalver og spiste de som sardiner. Og vi vet jo det at det verste man kan gjøre, er å snuble over matfatet til bjørnefar. Dette foregikk akkurat nå i disse dager, i et område på bare noen kvadratkilometer, som vi skulle gå igjennom allerede neste dag. Vi forstod det slik at om vi skulle få se en bjørn noen gang utenom Namskogan familiepark, så var vi på rett sted til rett tid. Vi prøvde naturligvis å holde maska og tøffe oss ved å le advarslene litt bort, og si at bamse brakar ville da vel ikke skade oss, og da fikk vi til svar at det visste man aldri, da enkelte var mer gretne enn andre. Selv om sannsynligheten var liten for å støte på bjørn for folk flest, så gikk heller ikke folk flest i dette området på denne tiden. Den ene samen kunne meddele at han aldri var ubevæpnet i dette området, da han ikke tok noen sjangser. De overnattet ute i nærheten av flokken i kalvingstiden, men alltid uten telt for å få bedre oversikt, og foran et bål, som holdt bjørnene unna. Men vi hadde fortsatt argumenter som fortsatt fikk oss til å holde roen. Men da vi var klar til å gå videre, hadde vi ingen igjen. Deriblandt hadde Lena konkludert med at vi måtte være trygge i scootersporet, da bjørnen sannsynligvis holdt seg unna steder det luktet menneske. Men da fikk vi til svar at bjørnen gikk der det var enklest å gå, og det kunne gjerne være i et scooterspor. De avsluttet heldigvis med å si at dette var mer ment som en realitetsorientering og ikke som skremsel, men at det sannsynligvis ville gå helt fint. 🙂

På mobilen til en av dem fikk vi se en film som var filmet for noen få dager siden i området, av fire bjørner som sprang avgårde samlet foran scooteren. De hadde forsøkt å angripe rein, og «redskapet» samene har fått for å forhindre angrep, er muligheten til å jage dem vekk. Vi kjente at vi ble revet mellom det å ha lyst og ikke lyst til å se bjørn. Men da helst på avstand hvis muligheten skulle by seg. I tillegg er alle de andre rovdyrene også godt representert i området, bortsett fra ulv, som bare forekommer en gang i blandt. I tillegg til jerv som vi så lengre nord, hadde det gjort seg å få sett norges svar på «the big four» 😉 Vi angret brått på at kikkerten ble slanket av bagasjen vår for en tid tilbake…

Dagen etter fikk vi øye på bjørn overalt. Dette var naturligvis store steiner i det fjerne, som stoppet å bevege seg når vi stoppet opp. Noen ekte bjørn fikk vi ikke se, tiltross for at vi valgte havregrøt med blåbær til frokost på morgenen. Vi møtte noen av samene dagen etter, som slo fast at den hadde nok sett oss, selv om vi ikke hadde sett den. Dette føltes jo kanskje som en billig «trøst», selv om dette er vanskelig å bevise. Sett i ettertid har vi jo ingenting «å skrive hjem om». Vi stoppet samme dag ved hytta vi vi ble tilbudt overnatting i, men nøyet oss i stedet med en lunsj i solveggen. Og heldige var vi som traff på folk, og fikk påspandert en smak av både tørket og ferskt reinstyrkjøtt! Utrolig trivelige folk, både Perry og Bernt, og de andre vi møtte.

Selv om vi bestemte oss for å ikke slå leir midt i kalvings-landet, endte det likevel med at vi gjorde dette, da vi måtte gå en vel heftig dagsetappe for å komme oss igjennom. Tanken på å sove der bjørnen var mest aktiv, fristet i utgangspunktet ikke… Slitne som vi var etter en lang dagsmarsj med tung sekk, ofret vi ikke bamsefar mange tanker, og sov tungt natta igjennom. Lena virket til å være mer bekymret for edderkoppen hun fant i ytterteltet, da dette naturligvis er mye farligere enn en bjørn i soveposen. 🙂 Det skal sies at vi har overlevd en natt med bjørn utenfor teltet for noen år siden også…Vi trodde alvorlig talt at døden var nær, og hadde etter elimineringsmetoden konkludert med at det måtte være bjørn som snøftet og rotet i teltduken vår store  deler av natten. Først etter en søvnløs natt, så vi siluetten av en rein gjennom teltet, når sola skinte gjennom teltduken.

Vi våknet også denne gang like hele, til regn og 17. mai feiring. Vi hektet hvert vårt norske flagg på sekkene, og gikk videre i det korteste toget vi noen gang har tatt del i. Om hvorvidt 2 personer utgjør et tog eller ikke, er en annen diskusjon, men vi liret iallefall fra oss noen hipp, hipp, hurra, og deler av nasjonalsangen i en mindre samstemt og ufrivillig tostemt duett. Med bjørnen i bakhodet mens vi marsjerte med flaggene på sekken, håpet vi at den ikke var som oksen, og ble tiltrukket av rødt.

Siden det var selveste nasjonaldagen, unnet vi oss en rolig dag, og gikk bare noen kilometer ned til Gjevsjøen, hvor vi overnattet på en utleiehytte. Der bor det en far og en sønn på en gård, midt ute i ødemarka. På vinteren må de kjøre 4 mil på snøscooter for å komme seg til Snåsa som er kommunesentrum. Nærmeste bilvei er på andre siden av vannet, men fører inn til Sverige, og derifra er det 26 mil til Snåsa. Her snakker vi «der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Ja, de har også vært med i dette programmet for noen år siden. Og på hytta leste vi også en reportasje i «vi menn», i fra gården. Når vi kom hit var bare eldstemann tilstede, Nils  på omtrent 80 år. Der ble vi invitert inn på kaffe og vafler, og en hyggelig prat. At halvparten endte som hundemat da de ble avglemt i vaffelhjernet, var bare sjarmerende, og hunden ble bare glad til, som var den heldige vinner av de svartsvidde  platene. Nils hadde også vært ute å satt garn tidligere på dagen, så vi fikk med oss fersk fisk som vi tilberedte på hytta etterpå, og atpåtil fikk vi med oss noen nyverpede egg fra fjøsen som vi kunne ha til frokost dagen etter. Herlig! Med fisk til forrett, hadde vi bali kyllinggryte til hovedrett, før vi rundet av måltidet med fire seigmenn på en seng av toro sjokolademousse. Så litt fikk vi også feiret nasjonaldagen, selv om det var fravær av bygdetog, iskrem, drillpiker og sur korpsmusikk.

Med unntak av de første to kilometrene opp fra bilveien i Lierne,  og den siste kilometeren ned til Gjevsjøen, hadde vi stort sett sammenhengende skiføre frem til Gjevsjøen, med unntak av noen små flekker med myr. Vi har erfart at ski er en super måte å gå over myr på, sett bort i fra dårlig gli. 🙂 Hadde de tatt oss over elver i tillegg, hadde vi virkelig latt oss inponere, men noen vannski har vi desverre ikke. Dette medførte noen omveier her og der, for å unngå de største elvene. Men dette har egentlig gått over all forvetning! Dagen etter derimot, ble det en lengre bit med ski på sekken, da vi gikk til Holden fjellgård, hvor en turistforeningshytte befant seg. Da vi kom dit følte vi at vi var kommet til paradis. Utrolig flott beliggenhet ved vannet, og et gammelt restaurert hus med gress på taket, robåt og fint vær. Rebekka klarte å overtale Lena til å bli to netter, men vi oppdaget etterhvert at dette også var et paradis for mus. I den gamle delen, som var den aller koseligste, var det ikke rent lite musebæsj, og vi bestemte oss egentlig for å telte utenfor og dra videre neste dag likevel. Mus og edderkopper skremmer som tidligere nevnt Lena mer enn en bjørn eller to. Det er bedre med en bjørn i hånden enn ti mus på taket. Eller noe sånt…

Neste dag gikk ferden videre til Gaundalen, og der bodde det også en trivelig kar, Steinar Gaundal, på en fjellgård langt unna sivilisasjonen. Moren hans som nylig har flyttet fra gården og til sykehjemmet, er forøvrig søsteren til Snåsamannen. Derifra var det nesten 3 mil til nærmeste vei! På sommerhalvåret kommer han seg frem med eget småfly, og på vinteren med scooter. Han har også hytteutleie, og der fikk vi bo uten å få betale så mye som en krone! 🙂 Sola skinte på himmelen da vi kom ned til gården, og et lite øyeblikk kunne vi nesten tenkt oss til å bodd på dette viset. Inne hos Steinar smakte det godt med en bit sjokoladekake og en kopp te og kaffe. 🙂 Både her og på den andre gården vi overnattet på ble vi tilbudt en dusj, og da vi tok oss i å takke nei to ganger på tre dager, pga at dette virket som et tiltak, skjønte vi at nå er vi blitt miljøskadet. Vi slo oss nemlig til ro med at vi sikkert fikk oss en dusj når vi kom til Meråker, som sikkert er fem dager frem i tid. Dette til tross for over en uke siden sist dusj! Vi ble faktisk skremt av oss selv, når vi oppdaget hvor lite opptatt vi har blitt av personlig hygiene, og lovet oss selv og takke ja til neste tilbud! Selv om vi til vanlig kanskje ikke er kjent som de mest sofistikerte, har vi virkelig fått frem huleboeren i oss, som kun har tre behov: Tilstrekkelig med mat, varme og søvn.

De siste dagene har ikke tempoet vært noe å skryte av. Å få en sekk på skuldrene har gjort oss noe late, og i tillegg har vi bestemt oss for å starte rolig for å få en gradvis tilvenning til sekk. I tillegg tar det faktisk ganske lang tid med å bytte mellom å gå på ski og til fots, krysse bekker og lete etter noe som likner sammenhengende snøflekker, da føret har vært veldig varierende. Dagen etter måtte noen bekker forseres, noe som medførte vann til over knærne, og klissvåte sko. Når da i tillegg himmelen åpnet seg, og bestemte seg for å gjøre oss enda mere våt, bestemte vi oss for å slå opp teltet til regnet ga seg. Som vi begge to skjønte, ble dagen endt der, da «dørstokkmila» ble alt for lang. Å spenne på seg våte skisko for å gå videre på ski over snø, myr, snø, myr, myr og snø, var særdeles lite fristende. Vi lengter etter sommer! Men vi skal fortsatt ikke klage, da helsa er fin, og vi både har holdt oss friske og skadefrie så langt, etter ha gått 150 mil. Forutenom at Rebekka holdt på å skulle avslutte turen forleden dag, da hun fikk en ørliten flis i foten. Man skulle selvfølgelig tro at hun var spedalsk, etter sytingen å dømme, og var ikke særlig fornøyd med sykepleier Lena som overhodet ikke viste sympati.

Siste dagen på ski skulle vi gå til Vera i Verdalen, der skulle mamma Rigmor og pappa Astor møte oss for å komme med truger og fjellsko til oss. Dette var egentlig satt på taxisentralen i Verdal, der de hadde lovet å ta med tingene, hvis de skulle den 6 mil lange turen inn til Vera. Da vi skjønte det bodde bare 15 mennesker der, og sannsynligheten for en taxitur var mindre enn å vinne i lotto, gikk det opp for oss at dette var nøye gjennomtenkt fra mamsen og papsen sin side, sånn at de hadde en unnskyldning å møte oss igjen. 🙂 Det var godt å ta avskjed med skiene etter noen dager med til tider særdeles dårlig skiføre. Etter å ha spist middag sammen med dem, gikk vi siste biten inn til Sveet, der fikk vi bo gratis hos noen som tidligere hadde drevet camping og gjestegiveri der. Veldig trivelige folk! Det skal også nevnes, at denne dagen tok vi oss en dusj 😉

Derfra gikk vi vår første dag helt uten ski, vi gikk over til Sandvika, og dette kjentes veldig bra! I Sandvika var vi så heldige å få komme på besøk på hytta til Karin og Herdis, et vennepar av mamma Rigmor. Her ble vi vartet opp fra første stund, og etter en tre retters middag, og deilig frokost dagen etter, bestemte vi oss fort for å bli en natt til. Dette passet veldig fint, da det regnet vannrett ute. Det er bare å passe seg for to huleboere som oss, for hvis noen gir oss fingeren, tar vi gjerne hele hånden 😉 Takket være at de hadde fulgt med på bloggen i forkant, var de godt informert om vår store kjærlighet til smågodt og cheesedoodles, og det stod en svær skål med smågodt klar til oss da vi kom, samt at en pose cheesedoodles ble lurt frem etterhvert. En kjempekoselig pinsefeiring har vi hatt her, med disse to supre damene og de to firbeinte vennene deres! I morgen fortsetter vi videre i retning Meråker, som trolig er en to dagers marsj unna.

image

image
Mamma Rigmor disket opp med sodd på bålet 🙂

image
Følgebilen!

image
Lena gjør seg klar for å spise bjørnekjøtt!

image
Et herlig skiføre 😉

image
Føret ble heldigvis bedre da vi var kommet oss inni nasjonalparken.

image

image

image

image Lena ser bjørnespor overalt. Dette var et gammelt elgspor…

image
Perry og Bernt uten for reineierhytta 🙂

image

image
Uvær på vei 🙂

image
Klar for 17. Mai-feiring.

image

image
På Gjevsøen 🙂

image
Her har Nils filetert en fisk til oss 🙂

image
Mange søte lam på gården!

image

image

image
Summer is coming!

image
Holden fjellgård

image
Pannekaker til frokost 🙂

image
Veldig koselig inne i det gamle huset, sett bort i fra musebæsj!

image
Fremme på Gaundalen hos Steinar 🙂

image
Lena er alltid like glad i vannkryssinger..Glemte å ta på seg baderingen!

image

image

image

image
Karin og Herdis gjør klar en herlig middag 🙂


1 kommentar

Fremme i Røyrvik, og vi er over halvveis!

Da har vi kommet oss over Børgefjell, og inn i trivelige trønderlag! Rebekka mener hun merket en endring i atmosfæren med en gang vi krysset grensen, og følte seg brått «hjemme».

Vi kom frem til Røyrvik søndag kveld, 8 dager etter at vi startet fra Umbukta fjellstue. Som vanlig var vi ikke så veldig raske med å komme oss i vei, men langt ut på ettermiddagen, etter nok en hamburger, labbet vi i vei sørover. Det ble en kort etappe over fjellet til Gressvasshytta, vi har ofte møtt på en del prakking når vi nærmer oss hyttene, det slo ikke feil denne gangen heller…. 🙂

Neste dag gikk vi videre mot Røssvatnet, det var nydelig vær og skiføret var perfekt, utsikten mot Okstindene var upåklagelig. Vi gikk nesten til Famnvatnet i Hattfjelldal kommune før vi slo opp teltet. I bygda omkring der, har visst nok TV-programmet «der ingen skulle tru at nokon kunne bu» vært og filmet to ganger.

I Umbukta tok vi et tårevått farvel med vår kjære vinterbolig, røde frøken hilleberg, og byttet det til det nye sommerteltet vårt som er halvparten så tungt, blåe herr helsport. Det gjorde vi naturligvis ikke fordi vi trodde det var blitt sommer, men av frykt for tunge sekker da vi trodde vi også skulle vinke farvel til pulkene våre. For vinter var det gangs, iallefall størsteparten av denne etappen. Men pulkene kunne vi visst beholde likevel.

Vi fant fort ut at det var mange daler i Hattfjelldal kommune, det var opp og ned og kryssing av vei, så det ble en del lemping på pulkene, og innimellom lengtet vi til å etterhvert gjøre bytte til sekk. Vi har innsett at tidene med flere dager i strekk uten å lukte kristenmanns blod er forbi. Selv om hver småplass vi har passert som har fortjent et stedsnavn på kartet, trolig har et innnbyggertall som kan telles på en hånd. Det vi trodde var små tettsted, viste seg stort sett å være gårdsnavn. Noen av de vi pratet med underveis kunne fortelle at barna deres gikk på en skole bestående av totalt 8 elever! Rask hoderegning forteller oss at det betyr 1,14 elever på hvert klassetrinn… Ikke lite overraskende var dette samme sted der «der ingen skulle tru at nokon kunne bu». 🙂

Vi gikk videre til Krutvatnet hvor vi slo leir, før vi neste dag skulle gå videre til Tverrelvnes gård på Garsmarka. Vi kunne ikke unngå å ha lyst til å ta en stopp innom der, siden vi har hørt rykter om at de serverer NPL-(norge på langs) boller. Visst nok blir alle som går Norge på langs og stikker nesen innom, blir invitert hjem på boller til de som har gården, der de også har hytteutleie.

Den dagen vi skulle gå dit fikk vi vår første skikkelige regnværsdag så langt på turen, deler av dagen høljet regnet ned og på kort tid var vi begge blitt våte helt inn til skinnet. Det er på dager som denne at man egentlig kan forså hvorfor enkelte spør om hvordan vi all verden har lyst å være på tur så lenge. Den eneste grunnen til at vi faktisk orkert å kle på seg snøplankene og gå på skitur i regnvær, var motivasjonen om å komme seg til nærmeste hytte for å få tørket opp både klær og kropp. Vi har også innsett at fokuset på turen på ingen måte er å ha rene klær, men tørre klær. Dette er en av tingene vi må avvennes når vi vender tilbake til sivilisasjonen, av hensyn til andre. 🙂

Da vi endelig kom fram til gården, så vi begge ut som to druknede kattunger. Men til vår store skuffelse var det ikke noe livstegn i husene. Vi var jo klar over at man helst skulle forhåndsvarsle ankomst, men det hadde vi ikke gjort. Så der sto vi, våte og etterhvert kalde, og uten dekning på telefonen slik at vi faktisk fikk spurt om det var rom i herberget for natten. Vi så heller ingen nære naboer eller tegn til liv. Et øyeblikk fryktet vi at menneskeheten var utslettet på jorda, og vi var de eneste gjenlevende. For hva visste vel vi, som ikke har fulgt med på nyheter de siste ukene… Da fristelsen til å sette opp telt var lik null, bestemte vi oss etterhvert for å sende en melding fra nødpeilesenderen til mamma Rigmor for å få henne til å prøve å kontakte de som bodde der. Etter litt fikk vi svar om at de var i Spania og at hun hadde fått beskjed om å betale telefonregningen deres før de la på røret. Vi syntes begge dette hørtes merkelig ut med tanke på alle lovord vi hadde lest og hørt om Elisabeth og Gunder Garsmark. Våte og kalde som vi var, våget vi etterhvert å gå inn i den ene hytta som viste seg å være ulåst, og vi oppdaget at der var det både ved og muligheter for en varm dusj. Mens vi ventet på at hytta skulle bli varm, leste vi i hytteboka om en knippe andre NPL-ere som skrøt over det trivelige vertskapet og de herlige bollene. Med vann i munn og skuffelse i blikkene satt vi der å drømte om hvetebaksten som vi aldri kom til å få smake, og måtte heller glede oss over tørrforet som stod på middagsmenyen vår denne kvelden også. Etterhvert kom det en trivelig kar forbi hytta, som viste seg å være en nabo. Vi benyttet sjansen til å forhøre oss litt om videre rutevalg, siden vi var ikke helt sikre på hvordan vi skulle komme oss videre mot Børgefjell, i og med at vi måtte passere en Skarmodalen som både så skrekkelig bratt ut på kartet, og som også ble oppdelt av Unkervannet som lå på bare litt over 300 moh. Mannen som viste seg å hete Håvard holdt på å svelge tunga si av overraskelse da vi fortalte at Elisabeth og Gunder var i Spania. Men han prøvde å hjelpe oss med å klekke ut en videre plan. Det endte med at han tok oss med til den nærmeste naboen til Elisabeth og Gunder, hun kunne fortelle at de slettes ikke ikke var i Spania, ikke hadde de noen gang vært der og ikke kom de til å dra dit. Mamma Rigmor hadde nok ringt feil nummer! 🙂

Grunnet den manglende dekningen og mangel på folk å spørre om råd tidligere på kvelden, skulle mamma Rigmor også prøve å hjelpe oss med å finne ut hvorvidt Unkervatnet var trygt å passere. Etter en telefonsamtale med en av bøndene som bodde ved vannet, kunne hun konstantere at isen var trygg til vår lettelse. Heldigvis sjekket vi litt mer og fant ut at den kilden kanskje ikke var den mest pålitelige. Vi ble satt i kontakt med Eldor på Grannes som slo fast at vannet «ikkje va faranes på!», og tilbød oss i motsetning å ro oss over elva og på andre siden av land der vi kunne finne igjen skiføret… Det sier vel noe om tilstanden på isen, og i tillegg er det et godt eksempel på gjestfriheten vi møter overalt. Vi er overveldet. Og takk til mamma Rigmor som forsøkte å sende oss ut i den visse drukningsdøden. 😉

Etter å ha satt store deler av befolkningen i Hattfjelldal i sving, endte det med at vi gikk på ski ned til Unkervatnet, og der fikk vi hjelp fra en reddende sjel med navn Ivar, som kom å hentet hentet pulkene våre og kjørte dem til Sørmo i Susendalen, hvor vi bestemte oss for å gå opp på Børgefjell. Nok en gang må vi takke for hjelpen! Det førte til en asfalt-etappe på 3 mil på oss, men langt mindre prakk i granskog og i overkant bratte og snøfrie partier i dalen. Å slikke asfalt gikk overraskende nok som en lek. Rebekka sang «en elefant kom marsjerende» og valgte heldigvis å stoppe på 5. vers etter at 5 elefanter hadde kommet marsjerende, i redsel for å skape splittelse i turfølget, da Lena sjelden anser Rebekka sine sangopptredener som god underholdning. Dette har blitt avbrutt av lydbok på øret og gårdssightseeing langs veien. Våren ble slengt rett i trynet på oss, noe som var en surrealistisk følelse. Vi har levd i et vinterland i snart 2 og en halv mnd, og på en og samme dag så fikk gikk vi fra vinter til vår. Vi så våre første hestehover, vi kjente lukten av ny-hogd tømmer, Rebekka talte 10 maurtuer på en halv km, og kunne ikke la være å prate om noe annet den neste timen, og for første gang på turen campet vi på en seng av lyng og ikke snø. Sist men ikke minst tok Lena av seg jakken for 2. gang på turen siden Nordkapp(forutenom etter endte dagsettapper), og utbrøt for første gang siden vi var på Kreta i fjor høst: «Shit, det e varmt!». Det eneste som kunne satt en demper sommerfølelsen, hadde vært om vi fulgte mamma Rigmor sin anbefaling angående veivalg, og derpå fått et ufrivillig bad i Unkervatnet, og blitt raskt påminnet om at vi iallefall ikke var på Kreta grunnet en badetemperatur trolig noen grader under gjennomsnittet… Vi kjente at nå begynte vi å bli klar for å kvitte oss med skiene og begynne å gå på beina, noe vi fikk erfare at var en alt for tidlig konklusjon å trekke.

Under asfaltetappen ble plutselig nødpeilesenderen brått revet fra oss, den tålte tydeligvis ikke den raske overgangen fra vinter til vår. Den ble ganske raskt erklært død. Heldigvis skjedde dette mens vi hadde telefondekning slik at vi kunne informere våre slaviske følgere. Så vi slapp unna leteaksjon, men det sitter nok noen foreldre der ute med abstinenser etter å følge med på prikken. Fortvil ikke, vi får tilsendt en ny på Nordli, så om noen dager skal prikken igjen begynne å bevege seg. 🙂 Tusen takk til Gustavsen management som kastet seg rundt i rekordfart, og fikk sendt en ny vi kan låne mens vår er på obduksjon. Vi får forhåpentligvis tilbakemelding om sykdomshistorikk og dødsårsak, eventuelt mulighet for gjenopplivning. Vi har ellers vært veldig fornøyd med vår delorme inreach nødpeilesender, selv om vi hadde håpet at den skulle holde turen ut.

Vårstemningen var kortvarig, plutselig var vi kommet oss opp på Børgefjell og der var det igjen full vinter. Etappen over Børgefjell gikk fort, og etter en lang dags marsj kom vi ned i Virmadalen ved Namsvatnet. Vi hadde også lunsjpause på hytta til en hyggelig same, Tor Enok, ved Store Kjukkelvannet. Artig kar! 🙂 Vi hadde planlagt å bo på Virmahytta, vi oppdaget plutselig at den ikke var avmerket på kartet, vi konkluderte med at den sikkert lå på andre siden av elva siden det kun var der det var avmerket hytter. Vi strevde oss over den glatte hengebroen med både pulk og ski, og etter mye om og men og velting av pulker og snubling i råtten snø kom vi fram til en hytte med røyk fra pipa. Vi banket på for å spørre hvor Virmahytta lå, de kunne fortelle at den faktisk lå på andre siden av den broen vi akkurat hadde kommet oss over. Hadde vi kikket 100 meter lengre bort hadde vi sikkert sett den. Men hell i uhell, vi ble invitert inn de trivelige reindriftssamene, der fikk vi hver vår øl, masse tips og råd for å komme oss over Namsvatnet og sist men ikke minst fikk vi sove i den ene hytta som stod der. Vi blir overveldet av hvor mange trivelige folk vi møter. Det var i allefall godt for to slitne vandrere som hadde gått over 3,5 mil den dagen å få tak over hodet 🙂 Merkelig hvor langt en halv kilometer til Virmahytta kunne virke, etter en lang dags marsj…. Så en stor takk til Algot Jåma!

Siste innspurten gjenstod, det var kryssing av Namsvatnet, som er regulert. Isen skulle visstnok være trygg fortsatt, men det største problemet var overvannet. Vi hadde vært litt store i kjeften å sagt at vi ikke var redd for å bli litt våte på beina, og hadde planer om å labbe rett over, noe vi ble sterkt frarådet av samene. Vi skjønte etterhvert hvorfor, siden vannet kunne gå oss opp til knærne, og det var skare øverst. Ramlet vi først igjennom, var det vanskelig å komme seg noen vei. Så da vi skjønte vi hadde kommet oss litt for langt ute på isen med overvann, gikk vi med tunga rett i munnen, og kjente skarelaget gi etter for hvert steg vi tok. Vi ventet bare på at neste skritt kom til å føre oss ned i vannet. Ubehagelig, selv om det ikke er farlig. Men på et vis kom vi oss over, enkelte plasser var isen bra og enkelte plasser fulgte vi innmed land. Det gikk fint, med unntak av et kort parti med vann opp på leggen. Lena var glad det hele var over, som pga dårlige svømmeegenskaper aller helst skulle hatt svømme-ringer rundt armene når vannet når høyere enn til leggene. 🙂

Målet vårt for dagen var å komme helt fram til Røyrvik for der skulle mamma Rigmor komme kjørende for å møte oss, samt bringe nye leveranser med utstyr. 🙂 Vi satte pulk og ski fra oss ved Namsvatnet slik at mamma Rigmor kunne plukke det opp når hun kom, vi gikk til fots langs asfalt siste biten inn til Røyrvik. Når vi så snøen både langs veien og i fjellene skjønte vi raskt at det var alt for tidlig til å sette i fra oss skiene, for her regjerte fortsatt Kong Vinter. Så nå ser det ut at det blir et par dager med vandring langs bilvei på tur til Nordli før vi igjen tar på oss skiene og går over Blåfjella og Skjækerfjella nasjonalpark, og videre i retning Meråker. Pulkene har vi byttet ut, så nå har vi hatt en grundig ompakkingsrunde. Fra nå av er det slutt på overfylte pulker med «tung matluksus», og vi har kun med det aller nødvendigste, med unntak av er par norske flagg, da vi har 17. mai i vente 🙂 Vi skulle kanskje hatt med oss et lite korps, men tror ikke vi har plass i sekken. Vi har faktisk sendt hjem ca 15 kg i tillegg til pulk og drag.

I Røyrvik overnattet vi to netter på Limingen gjestegård. Uten noen forventninger, sluttet vi aldri å la oss overraske over den fantastiske gjestfriheten vi fikk. Hilde som driver stedet, kom i går og spurte oss om vi ikke hadde noen klær hun skulle vaske for oss. Hadde hun spurt kvelden før hadde vi kanskje trodd at det var for at vi skulle ha rene klær til neste dag for å være mindre til sjenanse for andre gjester, men det kunne det ikke vært. 😉 Tusen takk for et supert opphold, og i tillegg trivelig prat og gode råd på Røyrvik Auto på motsatt side av veien!

Da går kursen videre i sørover i dag, spente på hva som møter oss, da vi vet at elver og bekker begynner å bli store. Mamma Rigmor kjører ski og utstyr til Nordli, slik at vi slipper så veldig tunge sekker de 7 milene langs vei vi har i vente. I tillegg skal vi bytte skiene med truger på Vera i Verdal kommune, takket være følgebilen som ivrer etter å kjøre Trøndelag på kryss og tvers, og snille Tonje og Kristel i Lofoten som har lånt og sendt 2 par truger sørover! Og tusen takk for hjelpa og selskapet, mamma Rigmor! Vi får trolig følgebil i dag også, og lovnad om middag underveis! 🙂 Mamma Rigmor virket glad for å kunne følge prikken på kartet «live» et par-tre dager, selv om hun synes vi somler vel mye med å komme oss av gårde. I tillegg har hun flere ganger prøvd å foreslå at det var helt sikkert noen som kunne klippe håret til Rebekka i Røyrvik. Rebekka på sin side har bestemt seg for å la håret gro, og begynner til tider å bli slående lik en rødsprengt Eli Hagen med rødt hår og fregner.

Vel vitende om at vi nå har kommet over halvveis i landet, fortsetter vi turen videre sørover med godt mot, og ønsker alle sammen en fin 17 mai feiring når den dagen kommer!

image

image

Utsikt over Okstindan.

image

Alle langtidsvandrere med respekt for seg selv, anlegger sjeggvekst. Vi nøyer oss med en bart, i det vi snart nærmer oss Trøndelag 🙂

image

image

Her testes sommerteltet for første gang, til tross for at det ikke ligner verken vår eller sommer… 🙂

image

Lena steker pinnebrøddeig på primusen. Tusen takk Geir Steinar for det flotte primusstativet du har lagt til oss, det fungerer utmerket!

image

image

image

image

Her nyter vi en sen bolle-kvelds hos ekteparet Gardsmark! 🙂

image

Påfølgende dag ned mot Unkervannet, får vi en forsmak på hva som venter oss. Bekkene har smått begynt å åpne seg, men dette er bare starten… 🙂

image

image

image

image

Her er asfaltetappen mot Børgefjell påbegynt, og Rebekka forsøker her å finne alternative fremkomstmidler. Nei, når det er sagt, så har vi med hånden på hjertet gått hver cm for egen maskin, selv om vi har fått mange tilbud om haik. 🙂

image

Her har vi kommet oss opp på Børgefjell!

image

image

På tur over Namsvatnet. Det regulerte vannet fører til mange sprekker og humpete is, men her er det iallefall foreløbig tørt….

image

15 km vei til Røyrvik langs «kvinnfolkveien»! 😉

image

Mamma Rigmor har tatt turen til Røyrvik med rasjoner. Vi mistenker at hun møtte opp personlig, da hun ikke kunne sitte hjemme å følge med hvor prikken bevegde seg, da nødpeilesenderen har tatt kveld. 🙂


Legg igjen en kommentar

Da var polarsirkelen passert, og nå står Børgefjell snart for tur :-)

Etter to dagers «avslapping» i Bodø, satte vi kursen tilbake mot Sulitjelma. I Bodø hadde vi fått tilfredsstilt våre grunnleggende behov; vasking av kropp og klær, spist, mat, mer mat, fått sosial omgang med andre folk, og spist enda mer mat. Pernille og Andreas hadde tatt oss inn i varmen, noe de kanskje angret på etter at vi trolig spiste dem ut av huset. Vi hadde iallefall et veldig fint avbrekk i byen, fikk truffet mange venner, og gjort storbyærender, samt på nytt stappet pulkene full av mat og snacks. Det ble kanskje også litt overdrevet denne gange, da vi forberedte oss på siste etappe med pulk, noe som gjør oss mer kritisk til hva vi tar med fremover på turen. Rebekka var mer enn klar for å komme seg til fjells igjen etter å ha tatt seg en biltur i sentrum, for i følge Rebekka var det alt for masse biler og alt for masse folk der… Hun holdt på å krepere av klaustrofobi, da hun et øyeblikk følte seg innestengt i sentrum, pga omkjøring og stengte gater rundt hvert et hushjørne. I tillegg var det 2 mnd siden hun sist satt bak rattet, og hadde nok med å vite hvor gass og brems var. Vi lurer litt på hvordan vi skal takle sivilisasjonen når vi kommer tilbake igjen, noe som sannsynligvis krever litt tilvenning:-)

Vi hadde grublet litt på hvordan vi skulle få pulkene våre fra hotellet i Sulis og opp bakkene langs bilvei til der vi kunne ta på oss skiene igjen. Veiene var helt fri for snø, så med andre ord dårlig pulkføre. I tillegg oppdaget vi også et par sprekker i den ene pulken, etter vi dro dem 500 høydemeter ned langs grusvei dagen vi kom ned til Sulis. Men vi hadde ikke annet å gjøre enn å satse på at den iallefall holdt etappen ut. På busstoppen på Fauske ordnet det seg med pulkene, da kom vi i snakk med en trivelig dame fra Sulitjelma som sa at hun kunne kjøre pulkene for oss. Tusen takk for hjelpen Vanja og Torbjørn 🙂 Så da var det bare for oss å rusle ei god mil oppover langs asfalten uten oppakning, og deretter på ski videre til Coarvihytta. Og ikke nok med det; sola steikte på himmelen!

Denne etappen hadde vi noe ekstra å se fram til. Benedikte og Åsmund skulle komme fra Lofoten for å gå noen dager sammen med oss. Dermed hadde vi det litt travelt med å komme oss til Trygvebu i Skaitidalen hvor de skulle møte oss. På turen fra Coarvihytta til Trygvebu, fikk vi begge plutselig øye på et dyr som beveget seg foran oss, ca 150 meter unna. Rebekka lurte et kort øyeblikk på om at det var bjørn, men vi konkluderte med at det må ha vært jerv, ut fra størrelse, kroppsbygning og spor. Vi har skjønt at de er et ganske sjeldent syn, men tror vi kom såppas nære pga kraftig sidevind som gjorde at den trolig ikke enset oss før vi var kommet innpå. Vi var begge i ekstase de neste kilometrene, da vi følte oss priviligerte over møtet, selv om det ikke bød på noe nærmere bekjentskap, da den ikke virket til å være åpen for den slags.

På tur ned Skaitidalen stoppet vi på Argaladhytta for en liten rast, vi fikk begge to lyst å ta en overnatting der, da dette var en av de koseligste hyttene så langt på turen. Den er over 100 år gammel, og hadde virkelig sjel. I hytteboka var det flere som hadde skrevet at der var ofte sett jervspor i området, og bekreftet at det ikke var syner vi hadde sett tidligere på dagen. I tillegg stod det at det va observert noe som så ut til å være ferske bjørnespor litt lenger ned i dalen dagen før. Vi passerte sporene på tur ned, men de var stort sett utjevbet av vinden. Vi er heller ikke beryktet for å være særlig gode på sportolking, og kunne like gjerne forvekslet de med fotspor. For en tid tilbake pekte Lena på noen spor og sa at vi kunne følge disse trugesporene. Rebekka på sin side var i tvil om dette, og påpekte noen meter senere at trugegåeren hadde gjort fra seg, og pekte på noen kuler med elgbæsj som lå langs sporet. Det skal sies at vinden også hadde tryllet litt med disse sporene, til Lena sitt forsvar. Men skispor har vi blitt gode på. Disse kjenner vi igjen overalt. Det eneste problemet er at vi ennå ikke har lært oss å skille mellom skispor som vet hvor de skal, og de som ikke gjør det. Det er rart hvordan et skispor eller scooterspor kan få oss til å tro at de fører oss akkurat dit vi skal. Vi er iallefall villig til å gi dem en sjanse! Dette kalles kanskje ønsketenkning… Eller dumskap.

Da vi kom fram til Trygvebu, var Benedikte og Åsmund klare med en deilig taco-middag, fantastisk! Neste dag var det meldt enda sterkere vind, og vi vurderte egentlig å legge oss værfaste, men følte samtidig at det var litt for «bra» vær til det(iallefall der hytta lå). Det gikk bilvei inn til denne hytta, så vi bestemte oss for å prøve å komme oss til Lønsdal på Saltfjellet slik at Benedikte og Åsmund kunne få parkert bilen sin på et mer fornuftig sted. Det endte med at de festet pulkene våre på taket på bilen sin, og vi gikk med en lett sekk med det aller nødvendigste. Da vi hadde kommet oss noen kilometer nedover langs veien, så oppdaget vi at våre kjære, bilende venner var «innestengt» på fjellet, for bommen på bilveien var nede pga vind og snø som hadde fylt opp veien. To skigåere uten telt og mat på den ene siden, og to som ivret etter å få ski på beina neste dag på den andre siden. Men brøytebilen kom etter 4-5 timer slik at vi ble gjenforent på nytt. Vi hadde aldri klart å gå det samme stykket den dagen uten hjelp med pulkene, med tanke på den sterke vinden og mye prakking pga dårlig veivalg i skogen. Hvorfor må vi alltid overbevise oss om at det lønner seg å ta en snarvei? Vi endte naturligvis ned i en bratt bekkedal med råtten snø, og selv uten pulker ble dette vanskelig. Vi lærer aldri 🙂
Veien over saltfjellet hadde vært stengt pga dårlig vær denne dagen, og det hadde også vært to leteaksjoner etter folk på fjellet, men det var noe bedre for oss da vi gikk noe i dal, og det løyet litt utover kvelden. I tillegg hadde vi for en gangs skyld vinden i ryggen på de mest utsatte områdene. Over Viskisvannene tok Rebekka av seg fellene, og gled fremover av seg selv uten å stake, mens Lena angret litt på at hun ikke orket å ta de av og på hele tiden, noe som gjorde at hun måtte gå for egen maskin 🙂 Vi nådde derfor målet, og var alle klare for å gå videre på ski neste dag, som «one big, happy family».

Et øyeblikk lurte vi på om Benedikte og Åsmund bare jaktet etter hytter med strøm, mobildekning og veiforbindelse, denne natta ved E6… Etter en natt på Lønsstua gikk ferden videre mot Umbukta fjellstue utenfor Mo i Rana. Foreldrene til Rebekka prøvde hardt å selge inn at vi burde følge E6, da dette ble mye kortere. Men vi trosset dem, og valgte omveien via Saltfjellstua, som var 2 mil lengre, da dette hørtes ut som en finere tur. Vi mistenker at kartene de ser på ikke har innebygde lydeffekter med bildur og togtuting, ei heller ikke dyrelyder og bekkesus. Vi gikk over fjellet mot Bjøllådalen med delvis veldig dårlig sikt, men på kvelden lettet det opp, noe som trollbandt oss alle. Da vi sent på kveld oppdaget at Saltfjellstua var på andre siden av en bratt bekkedal, bestemte vi to med mose og bark rundt ørene at vi ville slå opp telt, mens de to siviliserte tok seg over på andre siden over den dinglende hengebroen som viste seg å ikke være så skummel som den trolig så ut til. Våre veier krysset igjen neste dag, ved Krukkistua, som forøvrig fortjener et besøk senere en gang! Flott hytte! Etter å ha fulgt nøye med på starten av Benedikte sin jomfrutur med pulk, oppdaget vi raskt at hun ønsket å ta opp konkurransen med Lena om å treffe flest mulig trær. Det er ikke noe å si på skikunnskapene, men pulken på slep så ut til å leve sitt eget liv. Hun har også utkonkurrert oss begge når det gjelder slitasje av utstyr, da hun dag to smeltet flere større hull på skallbuksa si, og knakk en skistav. Åsmund som har en 50-dagers skitur på CV’en fra før av, så ikke ut til å ville konkurrere om den slags, men han så ut til å ville være den som ranget høyest over bakken, da han samlet på store mengder snø under skiene som klabbet. Skiene til alle fire har klabbet verre enn noen gang de siste dagene, og vi undret oss grønn hvordan Åsmund smilte like bredt, for han er verdens mest tålmodige, og kunne ikke falle seg inn å irritere seg over noe sånt. I tillegg hadde han feller som umulig kunne ha noen rester lim igjen, noe som ville irritert vettet av begge oss to. Skiene til Åsmund så også ut til å være museumsvare, bindingen løsnet og måtte etterstrammes hver eneste kilometer. Han er en skrotnisse som samler på alt, og elsker å reparere, fremfor bruk og kast 🙂 Mange har litt av hvert å lære av dette, selv om han kanskje stiller i en liga de fleste vil unngå. Men stadig like blid, til vår store beundring og forundring. Føret skiftet mange ganger daglig, så mens Åsmund og Benedikte ikke så ut til å bry seg om å gå på stylter, stoppet vi rundt hver sving for å smøre om. Vi vekslet mellom feller, blått, rødt og lilla, alt på en dag, og deler av tiden fungerte ingen av delene. Nest siste dag, bestemte de seg for å ta av fellene, og de så da lyset, og opplevde gli stort sett for første gang på turen 😉

Neste natt overnattet vi på Bolna, og da måtte vi på nytt krysse både togskinner og E6. Kjekt å ha med en mann på tur som er glad i å bære 😉 Den neste dagen fikk vi et strålende fint vær, og mens Åsmund og Benedikte kledde av seg til bar overkropp og sportstopp, tok Lena ned hetta på jakken. Etter en stund våget hun seg faktisk til å ta av seg skalljakken, og nøyde seg med de to ullgensrene sine. Rebekka gikk også i kun sportsbh tilsammen 500 meter , men dette resulterte naturligvis til at sola gikk bak en sky og vi fikk en kald trekk, og hun sverget på at hun ikke skulle gjøre samme feil igjen. Samtidig som at det var ubeskrivelig deilig med ordentlig finvær, noe vi ikke har blitt bortskjemte på, var det nesten så vi begge mente at vi foretrakk sol bak sky. De 5 første km gikk i sneglefart, for i tillegg til alle omsmøringsstoppene, stoppet vi alle fire på forskjellige steder hver halve kilometer for å kle av og på og av og på, samt smøre solkrem. Vi gikk fra å svette til å fryse om hverandre, for til tross for sola, så var det minusgrader på fjellet, og en til tider kald vindtrekk som kom og gikk som det passet den. Til Rebekkas store irritasjon som hadde på seg nettingtrøye under jakken, måtte også kle av for å smøre seg, selv om hun et øyeblikk holdt på å overbevise seg selv om at dette ikke var nødvendig, og at alle små hullene bare ville gi henne flere prikker sammen med alle fregnene.
Denne dagen brente vi bål, grillet pølser og dormet noen timer i sola. Vi måtte virkelig komme til siste dag i april for å kunne få en slik dag, etter to mnd på tur. Denne dagen lever vi lenge på 🙂

Vi gikk videre til Virvasshytta, og var ikke fremme før klokka hadde tipper halv 10 på kvelden. Ingenting kunne gjøre oss mere glad enn at vi fikk 4 ferdigsløyde røyer av en som bodde på hytta, og med en rødløk og to poser potetmos som vi hadde på lur, ble dette forvandlet til et lite herremåltid. Da glemte vi fort de surmulende, svenske hundekjørerne som påpekte at vi kom alt for sent til hytta, da de skulle opp grytidlig. På tur ned til hytta hadde vi et parti med skare og krattskog, og Rebekka brast ut i latter først når Benedikte falt, og Åsmund kjørte etter og traff et lite tre med pulken sin slik at han falt over ende. Passe selvsikker kjørte Rebekka leende ned samme bakke, og ble slått over ende da hun traff samme treet, og var ikke fullt så høy i hatten lenger. Lena som hadde observert hele seansen, var sistemann ned, og til tross for å observere de andres feil, traff hun akkurat samme treet. Rebekka konkluderte med at den eneste grunnen til at Benedikte ikke traff det, var fordi hun trynte en meter ovenfor det treet som lekte karate-kid med oss. Neste natt ble tilbragt i telt, og i fellesskap tryllet vi frem en treretters middag bestående av kyllinggryte med nudler, pannekaker og sjokolademousse. Vi har snudd døgnet litt på hodet de siste dagene, og har sjelden spist middag før klokken 23 på kveldene…

Dagen etter så gjenstod bare sjarmøretappen ned til Umbukta fjellstue, nok en dag med strålende solskinn utpå dagen. Selv om været har vært noe skiftende, vil vi påstå at turselskapet vårt har vært veldig heldige med både vær og føre de siste dagene, til tross for delvis klabbing innimellom. Det sies at skiføret på fjellet er unormalt bra, og det ligger mengder med snø på fjellet. Mange av hyttene og koiene vi har gått forbi, har stått med snø opp til taket, og ser ikke ut til å vurdere å kle av seg vinterdrakten med det første. Vi var alle fire veldig fornøyde med etappen som vi hadde gjennomført, og kunne nyte en velfortjent hamburgertallerken da vi kom ned.

På Umbukta ble vi innlosjert på det lille, koselige stabburet hvor «norgepålangsere» får fast tilhold, og får første overnatting gratis. Thor Inge som driver fjellstua har nemlig gått Norge på langs to ganger, en gang på sommer og en på vinter. Vi kan bare bøye oss i støvet for ham, da han har gått etappen på ski opp til Nordkapp på bare 22 dager! (Vi har til sammenligning brukt 60!) Det skal sies at han er usedvanlig sprek, og at han på vinterturen hadde til mål å gå raskest mulig. Totalt brukte han 64 dager på vinter(dette utgjør ca 4 mil i snitt om dagen) og har gått på 77 dager på sommeren. Vi bestemte oss for å bli her et par netter, mens Benedikte og Åsmund måtte takke for seg og komme seg nordover igjen i går. Tusen takk for laget, det har vært veldig fint å få selskap av dere! 🙂

Etter at de var dratt slo vi til med litt harryhandling. En trivelig svenske med navn Sølve som også holder til her, gav oss skyss fire km over til svenskegrensa, sånn at vi fikk handlet brus og godteri på grensebussen som står der i helgene. Det er første gang vi har satt vår fot inn på en butikk på fire hjul 🙂

Ellers har det nå kommet frem for en dag at det ikke bare er Rebekkas foreldre som sitter klistret til dataskjermen og følger prikken på kartet minutt for minutt. Pappa Ingar har tydeligvis spilt seg opp når prikken har forflyttet seg i feil retning, og kunne heller ikke skjønne hvorfor vi ikke fulgte E6 over saltfjellet. I tillegg har han påpekt at vi er treige å komme i gang om morgenene, noe som ikke er så langt fra sannheten… Mamma Anne Kirsti bruker heller energien på å tenke om over hvorvidt det er nødvendig å spise så mye godteri, og tenker vi heller kunne spist mer knekkebrød med leverpostei. Benedikte som er tannlege, har ikke gjort noe nummer ut av dette, så vi konkluderer med at vi kan fortsette på dette viset.

Havregrøtspisingen går etter forholdene ganske greit om dagen, men da Lena har utpekt seg selv til frokostutdelingsansvarlig, mistenker Rebekka at Lena fordeler ujevnt, og at Lena tar den minste porsjonen. I tillegg forsøker hun hver morgen å overtale Rebekka til å hjelpe henne med en skje eller to. Det høres iallefall ut som at dette er et luksusproblem, da det hadde vært verre om vi kranglet om å få mest mat.

Videre går ferden vår videre over Børgefjell og ned til Røyrvik. Det ser ut til at vi både kan ha med ski og pulk videre, men vi er begge klar over at etter dette venter en asfaltetappe og trolig vårsmelting med store bekker og elver, og føre som ikke egner seg verken til fots eller på ski. Rebekka som er tidligere stavhopper, har vurdert om bruk av av stav kan være en potensiell måte å passere bekkene på, men mistenker at Lena ikke kjøper dette forslaget 🙂 Hvis noen vil holde oss med selskap de neste ukene, er det bare å si fra, vi kan trolig by på råtten snø, omveier for å unngå store bekker og elver, trolig ei og annen regnskur samt en slump med asfaltgåing. Vi kan også trolig by på nattevandring, da snøen trolig er bedre å gå på da. Men vi henger ikke med leppa, vi satser på at dette går fint, og først skal vi kose oss med det fine været som er meldt de neste dagene, og et foreløpig fantastisk skiføre! 🙂 Tusen takk for god oppvartning på Umbukta fjellstue!

image

image

image

image

image

Den koselige Argalandhytta 🙂

image

Vi ble møtt av vårt nye turselskap Benedikte og Åsmund på Trygvebu 🙂

image

Rebekka har ikke klipt seg på noen mnd, og sliter til tider med sikten...

image

image

image

image

image

image

image

Her har vi passert Polarsirkelen 🙂

image

Benedikte krangler med ski og pulk, uten noen trær å skylde på.. 😉

image

Benedikte og Åsmund kler av seg, mens Lena fortsatt beholder jakken på 😉

image

Bad hair day!

image

Endelig fikk vi en forsinket påskestemning 😀

image

image

image

Her graves Kvepsendalskoia frem for lunsjpause 🙂

image

Teltkos med 3-retters!

image

Måltid nr. 4...

image

image

image

Lunspause på Sauvasshytta før nedkjøringen til Umbukta.

image

Det koselige stabburet vi fikk bo i på Umbukta fjellstue 🙂


5 kommentarer

Endelig fremme i Sulitjelma etter et besøk hos søta bror:-)

Da kom vi endelig frem til Sulitjelma i går kveld, etter 50 dager på tur. Vi har nå gått ca 90 mil, og kan klappe oss på skulderen å si at vi er omtrent blitt ferdig med en tredjedel av turen:-) 10 dager og knappe 25 mil tidligere startet vi fra Abisko i strålende solskinn og skikkelig vårstemning i lufta. Pulken var ganske mye tyngre enn ellers, pga alle innkjøpene vi måtte gjøre i Abisko, grunnet pakken med mat som aldri kom frem i tide. Pulkvekten bestod ikke bare av smågodt, men også litt mat, som skulle holde frem til Sulitjelma. Med et lager bestående av deriblandt sveriges nasjonalrett; hermetiserte kjøttboller i brunsaus, hadde vi nok den tyngste vekten på pulkene hittil på turen. Vi skal derimot ikke klage, da vi møtte en svensk jente i Abisko som kunne fortelle at hun startet på sin tur med en vekt på 80 kg, da hun hadde med mat til 3 uker til både seg og hunden sin. Respekt! Heldigvis er ikke dette noen form for konkurranse…

Vi startet med å labbe oppover elva langs Kungsleden, og koste oss med å endelig være på tur i ordentlig finvær. Rebekka tok til og med av seg jakken et godt stykke, for første gang så langt på turen. Dette er noe Lena naturligvis ikke har tenkt å vurdere før vi har kommet til midten av juni. Like ved stien gikk vi oss nesten på en elgku med to kalver, ikke stort lengre enn 30 meter unna(dvs Lena sa 10 meter, og Rebekka sa 50 meter, så vi møttes på halvveien). Vi vet begge at man bør være litt forsiktig når det gjelder ei elgku med kalver, men elgene kikket bare dovent bort på oss og fortsatte å spise fra trærne, mens de poserte foran kameraet vårt. En av kalvene lå til og med på bakken uten å røre på seg de første minuttene. Fine dyr!

Vi stoppet på Abiskojaure fjellstue for å spise lunsj, og der ble vi møtt av noen trivelige hytteverter som serverte oss varm saft, noe som var midt i blinken for to halvslitne vandrere. Alle hyttene til den Svenske turistforenigen har hytteverter i sesongen, som tar i mot gjestene. Noen hytter har kiosk med muligheter for å kjøpe proviant, øl, søtsaker og andre nødvendigheter. Utenfor sesong, står en nødbu åpen, med mulighet for overnatting. I håp om å komme oss til Lindesnes før jobbene kaller i august, gikk vi en bit videre, og fant tak over hodet i et «vindskydd» langs vinterleden. På kvelden begynte det og snø, og morgenen etter var alle spor igjensnødd, så da var det bare å brøyte seg frem med egen maskin! Vi tok lunsjen på hyttene ved Alesjaure, og nok en gang ble vi møtt av utrolig hyggelige hytteverter. Vi må benytte denne muligheten til å si at vi som var et snev av negative til den svenske turistforeningen i forkant, har blitt veldig positivt overrasket. Vi har frem til nå utelukkende møtt bare trivelige hytteverter, og masse trivelige folk på fjellet. Vi må også meddele at svensker faktisk er minst like hyggelige som nordmenn man møter på fjellet 😉 Men vi hadde ingen fordommer på forhånd når det gjaldt akkurat denne biten, til tross for hjernevasking med både gode og dårlige svenskevitser siden bleiealderen. På hyttene har vi lært svenskene at i Norge heter faktisk ikke banan «gulebøy», da dette er en myte blandt dem. I tillegg har vi fordrevet noe av tiden med nyttig utveksling av navnene på våre gode venner i Andeby. Forutenom «Kalle Anka», lærte vi mange nye svenske disney-navn, som like fort ble glemt. Det er kanskje like greit at vi har forlatt Sverige nå, da det var like før Rebekka la om til svensk. «Svorsk» på lik linje med Skavlan, er ikke alltid like sjarmerene…

Det var fristende å skulle bli igjen på Alesjaure, for der kunne de friste med blandt annet badstu! Men vi gikk videre mot dagens mål som var Tjäktja, den høyeste beliggende hytten langs Kungsleden. Så da sier det seg vel selv at det ble noe oppover, selv om dette ikke kunne sammenlignes med etappen mellom Kiplis og Abisko… Med en god del nysnø, var redningen vår et scooterspor til og fra, som gjorde at vi kom frem til hytta i kristelig tid. Det er et paradoks at vi i utgangspunktet er mot unødvendig scootertrafikk i fjellet, men samtidig så er det ingenting som gjør oss så glad som når vi finner et scooterspor vi kan følge, når alternativet er å stampe i nysnø! Nok en gang møtte vi på en utrolig trivelig hyttevert. Peter som han heter, konkurrerer trolig om å være en av Sveriges kuleste pensjonister, og gjør alt han kan for å utnytte tiden før han dag «faller om» 🙂 Til våren skulle han sykle Sverige på langs og samle inn 100 000 kroner til kreftforeningen! Han lot oss til og med få gratis teltovernatting, tusen takk! Da kan vi bruke hyttens fasiliteter, forutenom at vi naturligvis stiller med egen seng.

Neste dag skulle vi opp på Kungsledens høyeste punkt på 1150 moh. I motvind og gjenblåste spor ble dette en kort, men tung tur. Lena kunne et øyeblikk tenke seg å gå i hi frem til sommeren. Til tross for at hun har bodd i Bodø i mange år, er hun fortsatt ikke immun mot vinden. Vi dro sist av gårde fra hytta, da vi er litt vel bedagelig anlagt… I etterpåklokskapens syn, så burde vi vært mer taktiske, funnet en rygg å henge på, slik at man alltid har et spor. Vi drøyet derimot 20 minutter etter de siste la i vei, noe som medførte INGEN spor pga sterk vind. Vi har mye å lære 😉 Neste gang, er planen å gå 5 minutter etter de andre, og ta pause når fronten stopper, og på den måten aldri havne i den situasjonen at man må gå forbi, noe som medfører fine skispor til en hver tid 😉

Vi var virkelig kommet til vinterland, for størsteparten av etappen vår på Svensk side, kunne by på store mengder snø. Enkelte steder var de lange, kryssmerkede stolpene nedgravd av snø, altså var snødybden trolig godt over 2 meter. Apropo denne merkingen, så er svenskene i en egen klasse når det gjelder vintermerking av enkelte løyper, deriblandt Kungsleden. Her kan man ikke ta feil, da stolpene står tett i tett etter hverandre, og man trenger på ingen måte å kunne kart og kompass for å gå skitur fra hytte til hytte. Dette kan på en annen side lokke til seg folk som aldri burde satt sin fot på fjellet. Deriblandt så fikk vi høre at dagen før vi gikk fra Abisko, hadde en asiat labbet av gårde til fots oppover til første hytte som lå 12 km sør langs Kungsleden. Han hadde på seg dongeribukse og dro med seg en bag på slep bak seg i et tau. Målet hans var Nikkaluokta, som tilsvarte en distanse på omtrent 10 mil! Han ble heldigvis overtalt til å la seg hente tilbake med scooter, for han hadde ingenting på fjellet å gjøre.

Den vindfulle dagen uten spor, ble det iallefall bare gått 13 km, og det var godt å komme tidlig fram til Sälka turisthytte og få en lang kveld. Der var det til og med badstu, med tilknyttet vaskerom, og for oss som ikke er bortskjemt med muligheter for kroppsvask var dette en herlig opplevelse. Her virker det nemlig som det er et lite skille mellom norsk og svensk hyttekultur på fjellet, da det virker som annenhver turistforeningshytte har badstu med vaskemuligheter, da det varmes opp vann i en tank på badstuovnen. Vi fikk spørsmål om hvordan vi vasket oss om dagene, men måtte fint innrømme at vi ikke var bortskjemte på den slags 😉 Men til tross for en vask luktet vi likevel ikke blomster, for det er vel egentlig aller helst klærne som burde fortjent en vask. Stakkars supertrivelige Ulla og Karin som måtte dele rom med oss og de illeluktende klærne våre. Vi fant ut at vi ikke har tatt en klesvask siden….Kautokeino! Med unntak av et par ullboksere. Vi gleder oss til å få vasket alle klærne våre, da vi nå har rømt på «ferie» til Bodø et par dager for å vaske klær, bytte Lena sine ski før de ramler fra hverandre, og ikke minst for å treffe litt kjentfolk 🙂

Etter et kjempetrivelig opphold på Stälka-stugorna var det dårlige været glemt, for i løpet av natta hadde vinden blåst seg ferdig, og all snøen var begynt å bli hardpakket, noe som altså medførte strålende sol og et herlig skiføre. Det var som om veien vår var blitt asfaltert, og vi kunne cruise i retning Norge i en høyere fart enn de siste dagene. Endelig slapp vi å stake i nedoverbakkene!

Vi kom fram til Hukejaure fjellstue utpå ettermiddagen, etter å ha vært inne og drukket varm saft og spist en kakebit, bestente vi oss for dra videre. Men da oppdaget plutselig Lena at speilreflekskameraet som lå på pulken var borte… Det eneste vi kunne tenke oss til som hadde skjedd var at det måtte ha falt av. I visshet om at siste bilde ble tatt for omtrent 2 mil siden, hektet vi av oss pulkene og labbet oppover det som hadde vært vår eneste nedoverbakke denne dagen. Vi ble enige om å gå opp på toppunktet i håp om å finne det, og sannelig lå det bare en km unna hytta. Flaks, sa Severin Suveren. Som forventet, tikket det etterhvert inn en melding på nødpeilesenderen, fra mamma Rigmor, som bemerket at de hadde sett at vi snudde, og lurte på hva vi hadde mistet. Vi føler oss mer overvåket enn noen gang 😉 Det bør i likevel nevnes at vi følte oss i god form for første gang på turen uten oppakningen på slep, men de forhøyede tankene om oss selv, og sammenligningen med Marit Bjørgen og resten av landslaget forsvant like fort da vi spente på oss pulkene igjen. Ski-VM er vel uansett over for denne gang…

Etter å ha overnattet i telt denne natten, satte vi kursen mot Ritsem ca 3 mil unna. Det var strålende sol, og det vistes også godt på leppene til Lena som var blitt kraftig solbrente, og etterhvert ble utsmykket med noen delikate, verkende blemmer. Om synet av den oppsvulmende pølseleppa så verst ut før eller etter at hun balsamerte dem med sink-salve for å døyve smertene, er usikkert. Da ble hun forvandlet til noe som lignet mer en klovn, og det ble da umulig for Rebekka å ta de stakkarslige ynkene alvorlig. Klagingen ble etterhvert bare verre, og det kunne høres mer ut som det var et tilfelle av svartedauden som på merkelig vis hadde inntruffet. Leppa sved uansett hva hun gjorde, og når hun måtte le, prøvde hun å unngå at leppene kom i kontakt med hverandre, slik at fortennene ble hengende til tørk utenfor munnen, mens underleppa snørpet seg sammen som munnen til en gamling som manglet gebisset sitt. Rebekka på sin side håpet desperat at dette ville få Lena til å vise mer sympati og forståelse for henne når hun neste gang klaget over munnsår. Tidligere har ikke dette vært akseptabel syte-grunn. Men når der er sagt, så er faktisk sinksalve noe av det lureste vi har tatt med på tur, og Lena har benyttet seg av denne krigsmalingen for å døyve svien et 10-talls ganger i timen. Dette betyr at de siste 3 dagene er ikke Lena sett uten en «helhvit» lebestift rundt munnen. (Sinksalve funker til og med også til det formålet de fleste småbarnsforeldre forbinder dette med, uten å gå nærmere inn på detaljer… )

I Ritsem overnattet vi i telt utenfor et vandrehjem tilhørende turistforeningen. At det gikk vei inn dit, vistes på proviantutsalget, og vi var en kort tid inne på å lage både finnbiff med frosne grønsaker, og egg og bacon til frokost. Men av grunner som akutt middagssulten, og mangel på brød, ble dette degradert til grandiosa og en cola, og en ny egenkomponert frokostvariant: Peanøtter med skogsbæryoghurt. Selv om dette gikk ned, var ikke denne ideen noe å gjøre seg rik på… På vei til Ritsem møtte møtte vi foresten vår første «NPL’er» 🙂 sjekk bloggen hans her;  jarleeide.com

Rebekka som i utgangspunktet er den som har hovedansvar for kart, kompass og navigering, har til tider store problemer med å vite navnet der vi er. Hun klarer aldri å holde styr på hvilke hytter vi besøker, eller hvor vi skal videre, dette til Lenas store frustrasjon. For å prøve å lære seg navnene på hyttene vi har passert, begynte hun samme dag og dikte en sang som inneholdte hytter vi har passert, noe som irriterte Lena enda mer. Rebekka har nemlig ikke evnen til å synge sangen bare en gang, men den går på repeat, om og om igjen. For «husfredens» skyld, har ikke Rebekka turt å synge sangen mer forutenom når Lena ikke er innen rekkevidde. Men ellers er stort sett stemingen bra oss i mellom 🙂 Det er mange som lurer på dette, og vi må stort sett svare at dette går over all forventing. På vår første skitur sammen for noen år siden, klarte vi å få til en krangel omkring valg av en kjekspakke som allerede var kjøpt og betalt. Og på det nivået er vi heldigvis ikke, selv om en liten diskusjon i ny og ne er bare sunt 😉 Det er heller ikke til å unngå, når Rebekka veldig ofte av en eller annen grunn sitter med fasitsvaret på ting… Stemningen kommer forhåpentligvis også til å fortsette på samme vis, så lenge Lena fortsatt lar Rebekka få den største sjokoladebiten, og hvis Rebekka fortsetter å skjule smulene hun mister i teltet under madrassen sin. Hjemme i huset hører nemlig Lena når Rebekka mister ned en smule på kjøkkengulvet, noe hun ikke gjennomskuer like lett på tur, til Rebekkas store lettelse. 🙂

Vi gikk en og en halv dag fra Ritsem, før vi fikk ny melding på nødpeilesenderen, om at storm var i vente samme dag, og at burde komme oss i hus med en gang, for å legge oss værfast de neste dagene. Et sekund lurte vi nok på hvorfor vi ikke bare hadde gjort som mamma Anne Kirsti hadde foreslått i forkant av turen: «Koffår kjør dåkker ikke i stedet, da går jo mykje fortar!» De fleste vi har møtt på tur, både hytteverter og fjellvandrere, snakker om det dårlige været som har vært, og stormene som aldri slutter å komme. Unormalt dårlig, spesielt til april og være. Vi gjorde som vi burde gjøre, og tok oss inn på nærmeste hytte, Låddajåkkåstugon, som nå var blitt ubemannet. Vi skjønte raskt at det aldri ville komme noen storm, da værmeldingen var for Sarek som er nasjonalparken like ved, men som er mye mer værutsatt.

Etter at vi hadde lagt oss den kvelden, så hørte vi begge lyder, vi lurte på om noen var utenfor. Vi slo oss til ro med at vi bare innbilte oss ting, og sovnet etter en stund. Plutselig våknet vi av at det raslet i søppelposen som lå på golvet like ved senga. Det var da vi skjønte det. Mus! Vi så begge en stor mus som pilte opp av posen og sprang over golvet. Det neste som slo oss var maten. Hadde vi ufrivillig bidratt til et festmåltid til musa og dens eventuelle familie? Så var det bare å gå igjennom alle tingene våre på leting etter Mikke eller Minni. Maten så heldigvis urørt ut. Lena var litt redd for å sovne i tilfelle hun skulle havne på matfatet til musa, men ble etterhvert beroliget med at vi sannsynligvis ikke var det spor fristende for øyeblikket, og vi sovnet på nytt. Senere våknet vi brått av rasling på gangen. Vi hadde hengt søppelposen dit, og fryktet at alt var revet utover. Etter å ha stått opp og sett fra krik til krok i gangen, konkluderte vi med at det var bare innbilning nok en gang. Ole Lukkøye hentet oss på nytt til drømmeland, og neste gang våknet vi brått av vinden som hadde økt betraktelig, og vi kom til å tenke på pulkene som stod ute. Rebekka gikk ut for å sjekke været, som var blitt endret til intet bedre enn regn og mildvær. Vi bestemte oss for å bære inn pulkene, som var delvis blitt fyllt opp med vann. Lena tok inn den første pulken, og da Rebekka begynte å syntes at hun hadde vært inne lenge nok, skulle hun til å gå inn i hytta for å sjekke. Men før hun visste ordet av det, åpnet døra seg på vidt gap, og hun slapp akkurat unna å få en bøtte og ei mus kastet rett i trynet, for der kom Lena stormende ut med vår nye pelskledde venn i en utslagsbøtte som det trolig hadde vært noe snadder i. Vinden tok tak i både bøtta og vinden, så da var det bare å snuble seg bortover snøen for å få tak i bøtta. Klokka var blitt 3 på natten, og nok en gang la vi oss til å sove. Resten av natta sov vi heldigvis uforstyrret. Dette til tross for at musa neste morgen på nytt lå i bøtta på gangen. Da ingen hadde redskaper eller hjerte til å gi musa en snarvei opp til himmelen, til tross for at mange metoder ble diskutert, ble det enstemmig vedtatt at det skulle holdes i fangenskap frem til at vi skulle dra videre på formiddagen. På den måten får jo også de neste hyttegjestene også selskap, det er de vel undt 🙂

Været var på ingen måte slik som først alarmert, da dette hadde innebært trolig tre værfastdager med begrensede mengder mat. Vi gikk derfor et lite stykke videre neste dag, da vi endelig orket oss ut i det våte været. Da hadde vi Arasluoktastugorna som destinasjon. Der var det ingen mus, men heller ingen gass til oppvarming eller koking. Dette er visstnok et kjent problem på noen av disse hyttene i dette området, har vi hørt… Ferden gikk derifra videre til Sorjushytta på svensk side. Ei lita, eldgammel, men koselig hytte på fjellet. Ved å komme oss dit, hadde vi håp om å nå Sulitjelma neste dag, og tenkte at dette bare ville være sjarmøretappen, da dette bød på bare 200-300 høydemeter opp, og nesten 900 ned. Men den gang ei. Da vi stod opp, blåste det sterk vind, og vi hadde ingen sikt, men til at vi var klar til å gå ga dette seg heldigvis over til å bli høvelig fint, med en sol til og fra, og en liten bris fra siden. Den første mila var flat og fin, og burde gått veldig raskt, hadde det ikke vært for Rebekka som våknet opp med så ømme fotblader at hun knapt kunne gå. Ikke en gang den flotte utsikten over Sulitjelma-fjellene som åpenbarte seg mens vi gikk, kunne lindre dette. Smertene ble gradvis fortrengt utover dagen, så vi kom oss sakte med sikkert fremover. Vi tok en lunsjpause på Sorjushytta på norsk side, og da vi begynte på oppstigningen derifra, tetnet det til, noe som gjorde det krevende med tanke på navigeringen. Dumme som vi hadde vært, hadde vi ikke forhørt oss med noen om hvor det var mest gunstig å gå. Mange skavler og bratte partier passer ikke sammen med total «whiteout», og til tider følte vi at det ikke var like forsvarlig at vi fortsatte å gå, da ingen av oss er kjent i området. Men forventingene om å komme frem den dagen, i tillegg en værmelding som kunne by på 23 m/s neste dag, fikk oss til å fortsette i sakte tempo. Vi kom oss fremover både til fots og på ski, da enkelte av bakkene var for bratte til at vi klarte å kjøre ned på ski med pulk.

Vi kom oss til slutt ned til Ny Sulitjelma turisthytte, og tenkte vi da skulle cruise nedover veien som svinger seg ned de 500 siste høydemetrene ned til sentrum av Sulitjelma. Men veien var selvfølgelig til vår store skuffelse brøytet. Ingen snø, og heller ingen alternative ruter ned, da det er alt for bratt og for mye skog andre steder. Da var det bare å plukke av seg skiene, og gå til fots med pulken på slep nedover grusveien. Vi skjønte også etterhvert at klokka har blitt så mye at det ikke ble noen Bodø-tur i dag. Skuffelsen var stor et øyeblikk, og tom for energi og mål for dagen, ble stemningen så som så… Vi prøvde å ta på oss skiene og gå gjennom krattet langs med veien et stykke, men dette medførte intet mindre enn mer frustrasjon og mer tidsforbruk. Vi satte oss fast i krattet, og da vi endelig bestemte oss for å komme oss ned på veien igjen, tok Lena av seg skiene og satte seg fast i den våte snøen mens pulken hang på halv tolv rett ovenfor den høye brøyteskavelen. Begeret rant fullt da skiskoen løsnet fra foten, og Rebekka måtte grave frem både Lena og skoen, i tillegg til at den ene skia bestemte seg for å ta et svalestup ned bakken, over brøytekanten og ned på veien. Da ringte vi til Sulitjelma hotell som heldigvis var åpent. 2 timer senere, klokken 22.30, kom vi delvis gjørmete og slitne inn i resepsjonen og ble møtt av en super service. Vi hadde spurt om vi kunne få kjøpt noe middag der, til tross for at kjøkkenet stengte klokken ni, og da fikk vi servert middag klokken 23 på kvelden, med pådekket bord og tente lys. Vi hadde mer forventet oss noe mat pakket inn i sølvfolie som vi kunne spise på rommet, så dette gjorde en helomvending på kvelden. Det skal sies at vi ble kjørt de 2 siste kilometrene bort til hotellet, av en trivelig mann som vi møtte da han var ute å luftet hundene sine. I første omgang tenkte vi dette var å «jukse», men vi skjønte etterhvert at dette var i motsatt retning, så vi tok oss denne friheten for å slippe å prakke med pulkene langs hovedveien. Selv om pulkene hadde tålt grusveien, var det å utfordre i det meste laget å teste de på asfalt. Vi treffer så utrolig mye trivelige folk langs vår vei 🙂

En ting vi har lagt merke til underveis på turen, er at pulkene våre vekker oppmerksomhet. Skinnet bedrar, fordi de ser mye tyngre ut enn de er. Det er omtrent som å ha med hund på tur, en skaper kontakt og nysgjerrighet. Folk har kommentert gjentatte
ganger at de merker at vi har vært på tur lenge. Vi har naturligvis tenkt at dette har skyldtes oppakningen, men det var først da kommentarene også kom når vi ikke hadde pulkene tilstedet at vi skjønte at de trolig luktet det fremfor å se det! 😉

Selv om pulkene våre har vært våre faste følgesvenner i nå 6 uker på tur, har vi ennå ikke gjort oss kvalifisert til pulk-lappen. Vi tror begge fortsatt at vi kan kjøre gjennom ting. Vi spente på hvor lenge vi kan beholde pulkene videre, siden vi trolig kommer til å møte på områder med lite snø etterhvert. Selv om det har vært mye snø den siste etappen, ser vi også at elver og bekker enkelte steder har åpnet seg, og vi har av og til blitt påminnet at vi kommer til å møte smeltingen etterhvert, enda vi har forsøkt å fortrenge dette. Den tid, den sorg. Ellers er det et mysterium hvordan Lena sliter ut et par sokker i uka, og Rebekka fortsatt har holdt sine friske. Etter 50 dager oppdager Rebekka at hun hadde fått hull i den ene sokken, mens Lena er på 6. paret. Lena prøver å skryte av at det er fordi hun har den tyngste pulken, mens Rebekka mistenker at hun er invadert av lopper og lus som har sokker til livrett. Vi tar gjerne i mot sponsorer underveis, da dette sokkeproblemet vårt vil ta knekken på økonomien hvis dette fortsetter slik… 😉

Nå har vi nettopp inntatt en bedre middag med brownies, jordbær og is til dessert, og nyter tilværelsen i storbyen hos Pernille og Andreas som var de eneste som ville ha de to vandrende parfymeflaskene i hus 😉 Vi har nå blitt rene, og vaskemaskina går for fullt. Ferden går trolig videre på fredag, og neste etappemål blir Umbukta fjellstue. Forhåpentligvis har føttene til Rebekka blitt gangbare igjen etter et par dager, denne morgenen var iallefall tidenes oppvisning for Lena, da hun humpet rundt som en pingvin. På denne etappen får vi også trolig selskap noen dager av Benedikte og Åsmund, og det blir veldig trivelig 🙂

image

image

2 av elgene vi møtte på tur fra Abisko, som poserte villig foran kameraet 🙂

image

image

image

Husly for den ene natten 🙂

image

To glade frøkner på tur 🙂

image

image

image

Lena og hytteverten Peter som hadde tatt seg en formiddagstur 🙂 Legg merke til pulkene 😉

image

Her nærmet vi oss Sälkastugorna langs Kungsleden, og vi så at vi var omringet av flotte fjell når vi etterhvert fikk sikt.

image

image

Fin tannpusseutsikt 🙂

image

Panoramautsikt ved Sälkastugorna. Ikke langt i fra ligger Kebnekaise, Sveriges høyeste fjell.

image

Ulla og Karin, våre to hyggelige rom-venninner på Stälka.

image

Utedoen ved Sitasjaure-stugorna. Ikke mangel på snø for å si det sånn 🙂

image

Grandis-glede på Ritsem 😉

image

image

Lena har pyntet seg for fjellet. Sink-salve er det nærmeste vi har kommet sminke på 2 mnd!

image

Noen som kjenner til disse sporene? Kan selvfølgelig være en hund 🙂

image

Den koslige, svenske Sorjushytta.

image

Klar for avmasj siste dag mot Sulis!

image

Sulitjelma-massivet 🙂