Tour de Norge

Norge på langs

Vi nærmer oss med stormskritt!

3 kommentarer

Da var vi sannelig kommet oss til Ljosland, og vi har vi kjent oss litt melankolske, med tanke på at turen snart er over. Vi har regnet med å bruke 4 dager de siste 12 milene ned til Lindesnes herifra. I går var vår siste dag på fjellet, siden ferden videre går langs vei. Dette kommer nok til å føles som de lengste dagene på hele turen, da vi nå begynner å glede oss til å stå ved havkanten, og se havet for første gang på lenge.

Her har vi overnattet på Ljosland fjellstove. Da vi ikke så ut til å komme frem før halv ni på kvelden i går, tok Rebekka en telefon ned til fjellstua et par km før ankomst, for å dobbeltsjekke at de hadde matservering da vi kom. Skuffelsen var stor, da vi fikk vite at kjøkkenet stengte klokken seks, og Rebekka ytret også sin skuffelse i telefonen: «Åsså vi som har gått helt i fra Nordkapp for å smak på maten dåkkers!» Mannen i den andre enden humret litt i røret, og kunne etterhvert fortelle at når han var ferdig å lufte hunden, kunne han fikse hjemmelagd pizza til oss. Lykke!! 🙂 Nok en gang deilig med en dusj, og endelig med en skummende såpe som ikke luktet etterbarberingsvann. Vi måtte virkelig gå så langt sør i landet for å lukte noe annet enn svette eller nydusjet mannfolk. Og pizzaen smakte fortryllende bra!

Turen fra Haukeli og hit har gått fint, til tross for at Rebekkas skavanker ikke har bedret seg noe særlig. Hun har slitt litt med det ene kneet den siste tiden, og Lena har fått vist frem pakkeselet i seg, da hun de siste tre dagene har bært store deler av Rebekka sin bagasje. Men det har ikke blitt verre enn at det går greit å komme seg fremover, og evt så får vi vurdere å få lånt en rullator de siste milene 😉 Nå er vi iallefall kommet under tregrensa igjen, noe som gjør dobesøkene til Rebekka noe enklere, da hun foretrekker å støtte seg til et tre eller henge i ei grein for å belaste kneet minst mulig. Det å stå i hockey for tisse er noe som er forbeholdt oss kvinnfolk, men av og til hadde det vært litt mer praktisk å være mann, da dette ikke innebærer ei halv treningsøkt for å få tømt blæra.

Vi startet fra Haukeli fjellstue for 9 dager siden, etter en hviledag med stamp og badstu med utsikt ut over vannet. Her ble også turens første bad gjennomført, iallefall av en av oss to, uten å avsløre hvem som badet, og hvem som ikke en gang lot tåa berøre vannet… Haukeli fjellstue er norges største turistforeningshytte, men mot normalt ligger denne rett ved en trafikert bilvei, og preges av mye gjennomfart. Det er ganske vittig å se forskjellen på å være der i motsetning til på fjellet der alle har gått til fots inn, og Ola Nordmann tør å prate med andre mennesker. Nede ved veien gikk det tilbake til sitt normale jeg; altså man undviker øyekontakt, leter desperat etter et eget bord ved frokosten, og må for guds skyld ikke snakke med andre lenger, iallefall ikke tøye det lenger enn å spørre hva klokken er. Trivelig sted likevel, og innimellom er det faktisk litt godt å bare ha seg selv å tenke på, selv om det alltid er like trivelig med nye bekjentskaper. Første natt etter Haukrli overnattet vi på turistforeningshytta med Holmvatn. Også her var det store mengder snø fortsatt, og trugene var nok en gang gode å ha! På hytta møtte vi tre andre hyggelige fjellturister, og derav så vurderte en å gå norge på langs neste år, og en gikk norge på langs i etapper over flere år. Vi mistenker at denne «epidemien» vi selv har blitt smittet av, ikke kommer til å avta med det første 🙂

Videre gikk ferden litt østover til Sloaros i håp om å finne mer sommer. Vi lyktes i dette forsøket; da snøen ble redusert betraktelig desto lenger øst vi kom. Det er helt utrolig hvordan dette kan endre seg så mye bare på få kilometer. Vi som egentlig hadde tenkt å bare ta en lunsj på hytta, og fortsette turen litt videre, endte med å sove innendørs nok en natt, da de siste 500 meterne til hytta gikk trått grunnet vading over bekker og en snøskavel vi aldri hadde sett maken til før(iallefall ikke i juli). Et øyeblikk trodde vi ikke at vi skulle komme oss verken rundt eller forbi skavelen, som skilte oss og hytta med 200 meter. Da Rebekka oppdaget at de solgte vaffelrøre på hytta, var hun solgt. Her fikk vi hytta for oss selv, noe som også var veldig deilig. Med bålvaffeljern på gassovn ble dette naturligvis mye søl og arbeid for godene, men det var det verdt.

Neste dag gikk ferden videre til Hovden. Der var vi blitt invitert til hytta til Jan Inge som vi ble kjent med på Mollisjok fjellstue i Finnmark. Et veldig trivelig gjensyn, og veldig koselig å treffe både ham og familien. Ikke nok med det, så føler vi oss priviligerte da de hadde forflyttet fredagstacoen til en torsdag, og da det hele ble toppet med litt vin og godteri var kvelden komplett. Tusen takk; Jan Inge og Lisegun for et hyggelig besøk!! Da vi kom til Hovden ble vi foresten positivt overrasket over hvor grønt det var. Vi hadde nemlig fått beskjed på Haukeli at her var det mye snø, og at skitrekket gikk fortsatt ut juli. Det stemte forøvrig at skitrekket gikk, men dette var for sykling, og ikke ski. Så dette så da slettes ikke så verst ut!

På tur ned til Hovden fikk Rebekka en trist nyhet, om at hennes onkel sovnet inn. Etter å hatt kreft i noen år, gikk det veldig raskt de siste dagene. Da vi naturligvis ønsket å være tilstede i begravelsen, ble dette et veldig vanskelig dilemma sånn på slutten av turen. Da vi ennå ikke visste når begravelsen ble satt, bestemte vi oss for å gå vei nedover til Bykle, i håp om å korte ned turen, slik at vi kanskje kunne rekke både å fullføre turen og dra i begravelse. Men vi skjønte etterhvert at dette ikke lot seg gjøre. Vi bestemte oss etterhvert for å fullføre turen som planlagt, og ha den nærmeste familien i tankene fremover. Hvil i fred, kjære onkel Kristoffer. ❤

Turen nedover til Bykle, gikk langs vei, men i overraskende flotte omgivelser i Setesdalen. Etter bortimot 3,5 mil km slo vi opp telt akkurat i tide før regnet kom. Og denne natten bød på masse regn som trommet mot teltet, og i tillegg våknet vi av lyn og torden. Her var det ikke mye nattero å få 😉 Lena var bråkjekk neste morgen og mobbet Rebekka for at hun var en reddhare på natten, da hun hadde trodd 3. verdenskrig var i gang igjen, og hadde tydeligvis glemt at hun selv i løpet av natten utbrøt: "E da farlig å ligg i telt når da tordna? Google telt og lyn!!" Selv om lynet og smellet kom stort sett samtidig på et tidspunkt, kom vi oss helskinnet gjennom natten uten andre varige mén enn et par timer mindre søvn enn planlagt.

Derifra startet ferden oppover Setesdalsheiene etter en særdeles dårlig merket turistforeningssti, som gjorde at tidsforbruken ble unormalt lang. Regnet hadde sannsynligvis gjort bekkene betraktelig større i løpet av natten, men til tross for vading til over knærne, holdt denne gangen lemenet Lena seg i tøylene og laget ikke noe videre oppstyr rundt dette. Enten så var vannet varmere enn før, ellers har hun blitt barskere siden Hardangervidda. Men det skal faktisk sies at det ikke er vann på tærne tærne som var det verste denne dagen. Men her hadde vi nemlig vårt første møte med knott på turen. (Altså finnes det egentlit ikke synd i oss). Så da vi skulle stoppe for å bytte til joggesko, for å vasse over elva, holdt vi på å bli spist levende. De lekte gjemsel under øyelokkene våre og i ører og nesen, og etter å ha marinert oss selv med myggmiddel til ingen nytte, kjente man i tillegg trengselen til å tisse. Hva er det med dette rennende vannet som får oss til å må på do, innen et tiendedels sekund? Og dette til tross for at vi nettopp har vært på do? Dette er et kjent problem…men ble et større problem denne dagen da der sirklet en bekk over alt. Men for all del. Det var fint og frodig! Og det minnet om sommer, sånn sett bort i fra temperatur og vær naturligvis. For da dagen i tillegg bød på sur vind og periodevise regnbyger,  bestemte vi oss etterhvert for å slå opp teltet etter en drøy mil. Rebekka ble overtalt til nok et slag yatzy, og til Lenas store frustrasjon, orket Rebekka bare en runde, og måtte etterhvert nøye seg med solo-spill. Hun syntes at Rebekka var en særdeles dårlig turkompanjong, som bare ville legge seg å sove. Rebekka på side merker at det skal bli greit å bli ferdig med turen, for å få slutt på dette yatzy-maset 😉

Neste dag gikk vi opp mange 100 høydemeter, og på 1300 meters høyde, møtte vi naturligvis på vinteren igjen, men ikke i den grad som tidligere på turen. Vi gikk innom Bossbu, og spiste lunsj der, før vi tok kveld på den selvbetjente turistforeningshytta Svartenut, i håp om å få tørket opp det som var vått etter dagen før. Der fikk vi gode nyheter om at neste dag skulle vi få selskap av ei venninne av oss, Hanne, som har bodd i Lofoten tidligere. Vi møtte henne og hennes venninne Randi på Øyuvsbu, der de to søringene fikk ligge på en fullpakket sovesal, mens vi trakk ut i telt, da det fristet mere enn å sove i et prompekor. Hanne hadde handlet inn til middag, noe som gledet to langtveisfarende sine mathjerter. En utrolig koselig kveld da vi satt ute i finværet(dvs sol, oppholdsvær og noen varmegrader) og lagde mat på primusen. Maten lagde vi i fellesskap, og smakte utsøkt, til tross for at noe av kyllingen og store deler av potetbåtene ble noe crispy, da de ble innrullet og marinert i sand, da stekepannen havnet i bakken, med feilsiden ned. 🙂 Smågodt, brus og cheezedodles hadde stått på bestillingslisten vår til Hanne, og dettr gjorde kvelden fullkommen.

Sammen med vårt nye turfølge gikk vi videre til Gaukhei, ei kjempekoselig hytte i flotte omgivelser. Denne har tidligere vært betjent, men siden de har hatt problemer med å finne noen som vi drive den de siste årene, måtte vi lage vår egen mat med supplement fra proviantlagret. Mange av de ubetjente hyttene vi har vært innom har deler av sommeren rullerende hyttevakter, og på denne var dette en familie som disket opp med nybakte boller på kvelden. For en luksus! 🙂 Neste morgen skiltes våre veier, og vi tok turen videre i retning Ljosland hvor vi er nå.

Kort oppsummert bød Setesdalsheiene på et kupert, flott terreng preget av brattefjellsider og grønne skoger, samt bakgrunnsunderholdning av Rebekka som irriterte vettet av Lena med å synge refrenget av gamle Aqua-låter om og om igjen, samt dramatisering av eventyret om bukkene bruse, annenhver gang hun så en sau, og sist men ikke minst diktoppolesning av mange forskjellige varianter av "roser er røde, fioler er blå".

I skrivende stund jobbes det nå med å få sortert det aller nødvendigste i sekkene. Nå sier vi farvel til gamasjer og fjellsko, snø og gjørme, og klargjør oss til den siste etappen. Lena frykter nok en gang syngingen til Rebekka mer enn asfalten videre, og er redd for at hun på nytt skal begynne å synge om elefanter som kommer marsjerende om og om igjen. Men nå må vi komme oss til Lindesnes og få kjøpt Rebekka en hårbørste.

image

Turens første bad på Haukeliseter!

image

Samme vann, bare i andre enden 😉

image

Her har vi startet på turen videre mot Holmvatn.

image

Her fikk vi se nok en flokk med villrein 🙂

image

Og litt høyere opp var det bare å ta trugene fatt igjen.. 🙂

image

Ved Holmvatn

image

Den følelsen…

image

Her trodde vi et øyeblikk at vi ikke skulle komme oss ned til Sloaros og videre til Hovden 🙂 Sikkert vanskelig å se på bildet, men det var bratt og flere meter med snø. Så vi måtte gå rundt og nedenfor snøen der det også var bratt og sleipt.

image

image

image

Fjellrypa har fulgt oss fra dag en på turen, og det har vært artig å se hvordan den har skiftet drakt fra uke til uke.

image

image

Her har vi kommet oss til Hovden, på hytta til Jan Inge og Lisegun 🙂

image

Neste teltnatt etter Hovden, litt etter Bykle.

image

Lena har kledt på seg mygg- og knottrustningen!

image

Litt usikker på om dette var en velkomstkomité eller en veisperring 🙂

image

Lena er i ferd med å krysse bekker igjen, men denne gangen noe barskere enn tidligere på turen 😉

image

image

Kokken i sving med middagen 🙂

image

Gresset ER faktisk grønnere på den andre siden!

image

Ikke bare en bro som har fått hard medfart i løpet av vinteren.. 🙂

image

På Svartenut

image

image

Det begynner faktisk etterhvert å ligne sommer 🙂

image

image

image

Et av Rebekkas MANGE fall de siste dagene!

image

image

image

image

Her fikk vi turselskap av Hanne og Randi på Øyuvsbu 🙂

image

Klar for middag på primusen!

image

På vei mot Gaukhei i regnvær!

image

Gaukhei

image

Gamasjene er klare for en vask…

image

image

Ved Langevatn, på vei mot Ljosland, endelig i sommerlige omgivelser!

image

Har fått etterlysninger på flere hårbilder av Rebekka 😉

3 tanker om “Vi nærmer oss med stormskritt!

  1. 🙂 klæm tel dåkk bægge !

    Liker

  2. For en bragd!!! Dere er bare helt rå!

    Liker

  3. Var tilfeldigvis Barbie Girl på settlista til Rebekka? 😛

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s