Tour de Norge

Norge på langs

Klar for sjarmøretappen :-)

7 kommentarer

I går kom vi oss ned til Haukeliseter fjellstue, og dermed har vi kommet oss gjennom Hardangervidda i god behold. 🙂 Vi som hele tiden har vært enige om at når vi kom hit, så kom vi iallefall til å møte sommeren for fullt, da det tross alt er midten av juli. Men der tok vi feil, for vi har faktisk bare møtt mer og mer snø desto lenger sør vi har kommet, og dette er på ingen måte en overdrivelse! Det må vel være lov å kalle seg litt værsyk når vinteren har hjemsøkt oss siden vi parkerte skiene, og facebook stadig forteller oss hemmeligheter om at alle andre steder i landet så gjør folk «sommerting» som å grille, bade og gå på fjellet uten å traske på snø. Samtidig vet vi at vår venn facebook av og til vrenger litt på sannheten og fremstiller det meste litt bedre enn det egentlig er, da vi VET at resten av landet heller ikke er bortskjemte med sommervarme!

Her har vi fått tilsendt turens siste etterforsyninger, og sannsynligvis fått vasket klærne for siste gang. En dusj var heller nok en gang ikke å forakte, selv om vi forundrer oss grønn på hvorfor i all verden det må være «dubbel dusch-såpe» som gjemmer seg inne i dispenserne når vi en sjelden gang har kommet over gratis såpe! Så her går vi rundt å lukter etterbarberingsvann, og lengter etter den gode gamle svettelukten som er som parfyme i forhold.

Vi startet for en uke siden fra Geilo langt på ettermiddagen etter at vi var ferdige med alt vi skulle ordne. Det er ikke rart ting går seint med oss på sånne dager, når vi brukte den siste timen til å vite hvor vi skulle gjøre av en overflødig liter renset bensin til primusen. Etter å ha løpt rundt på campingplassen å spurt om noen trengte den, slått i fra oss at sånt kunne helles ut i vasken eller i en grøftekant, stakk vi innom en bensinstasjon, da det naturligvis ligger i navnet at de burde vite hva man gjør med sånt «etter boka». Men vi burde vel skjønt at der har de som oftest større peiling på ketchup enn bensin. Så enden på visa var at vi bærte med oss en kg ekstra over Hardangervidda, for pytt pytt, kjekt å ha 😉 Vi hadde uansett bestemt oss for å ikke gå så langt denne dagen, men bare komme oss i gang, grunnet slitne bein, og Rebekkas skavanker, som forøvrig i skrivende stund har forbedret seg etter mindre kupert terreng de siste dagene. Været var fantastisk, og med ei sol som steiket og 25 varmegrader peste vi oss oppover bakkene, og samme antall høydemeter som vi hadde tatt stolheisen under hviledagen dagen før. På toppen kom vi til en privat turisthytte, Hakkesetstølen, der gikk vi inn for å få oss noe kaldt å drikke. Etter en trivelig prat med hun som eide hytta, fikk vi med oss både sjokoladekake og lefser som vi kunne kose oss med på kvelden. I følge værmeldinga skulle det den natta komme 30 mm med regn, så vi kviet oss litt for å slå opp teltet den natten. Det viste seg at mengden regn ble betraktelig mindre enn fryktet, og vi var ganske så fornøyd med å ha «overvunnet» værmeldinga. Vi som hadde drøyet lenge med å gå den morgenen, da  regnet som aldri kom skulle avta etter klokken 12, skjønte fort at det var en tabbe. Regnet tok seg opp en liten stund etter vi begynte å gå, og dette i kombinasjon med sterk vind, var vi begge gjennomvåte og skikkelig kalde på en-to-tre. Temperaturen hadde gått fra 25 grader til 5 grader på under et døgn.
Denne dagen opplevde vi som kaldere enn de kaldeste dagene på Finnmarksvidda! Vi som nettopp hadde hatt herlig sommervarme i ei uke, og blitt avvent å gå med stillongs til en hver tid, angret straks på dette. Vi skulle egentlig gå lengre den dagen, men da vi kom til Tuva turisthytte søkte vi ly der, vi sov til og med innendørs for første gang på 3 uker. Ingen av oss orket og gå ut i regnet igjen for å sette opp teltet!

Her var vi heller ikke de eneste som hadde søkt ly innendørs for natten, det viste seg at mange hadde hatt problemer med været den dagen, blant annet hadde mange måttet snu og returnere tilbake til Tuva på grunn av at de ikke kom seg over små bekker som var blitt til store elver på et blunk. Deriblandt så hadde vi et trivelig gjensyn med en kar som vi møtte i Rondane tidligere på turen. Og som om ikke det var nok dro Rebekka kjensel på en tidligere medstudent og Lena kjente igjen en tidligere turnuslege på sykehuset. Liten verden! 🙂 På Tuva hadde de forresten de beste vaflene vi noen gang har smakt, naturligvis hemmelig oppskrift til Rebekkas store skuffelse.

Neste dag fortsatte vi vår ferd innover Hardangervidda, været var bedre, men vi måtte bruke litt balansekunst for å komme oss tørrskodde over bekkene. Vi som for 1 år siden mente at staver var for godt voksne pensjonister, må inrømme at de har blitt våre faste følgesvenner, og de svikter oss aldri når vi trenger de. Det er bare å krype til korset. Aporopos pensjonist, så har Rebekka til Lenas store frustrasjon begynt å glede seg til å bli pensjonist, da hun kan gjøre som hun vil og leve det gode liv som vi har gjort nå. Siden det begynner å nærme seg slutten av turen vår, kan tanken på forpliktelsene virke litt skremmende, samtidig som det også må nevnes at vi gleder oss litt til å tre inn i de siviliserte strøk igjen.

På øst-vidda var det ganske kort distanse mellom hyttene og når været ikke lenger var på sitt beste, og vi var blitt svake for god mat og sosial omgang med andre mennesker, førte det til at vi gikk litt korte dager og stoppet på flere av hyttene. Rauhelleren var en av favorittene våre, veldig koselig med trivelige folk, og frokosten kåret vi til den beste så langt på turen 🙂 Ikke rart når det meste var hjemmelaget, alt fra kulturmelk og kremost lagd av melka fra de to kyrne som gikk utenfor, til syltetøy av alle sorter. Videre gikk ferden mot Sandhaug. Der våknet vi dagen etter med snø på teltet, og graderstokken hadde vært på minussiden i løpet av natten. Når ferden neste dag gikk til Litlos, møtte vi vårt første problem allerede etter noen hundte meter. Brua var oversvømt med vann i begge ender og det var ingen annen mulighet å komme seg over bekken. Det betydde at vi måtte vasse i vann til knærne, først 5-10 meter bort til brua og så 20-30 meter etter brua. Det endte med at vi tok av fjellskoene og ofret joggeskoene for så å vasse over. Dette gikk ikke stille og rolig for seg, hele Hardangervidda hørte nok Lenas illsinte vræl fra første skritt, som om døden var nær. Rebekka kan også skrive under på at det på ingen måte var behagelig, men klarte å holde fatningen nok til å lure opp kameraet fra lomma og filme scenarioet, samtidig som hun trøstet Lena med at noen dager tidligere hadde vi nok måttet vasse til med vann opp livet. Filmingen ble naturligvis ikke godt mottatt fra Lena sin side, som i klar tale kommanderte Rebekka til å slå av kameraet, noe som naturligvis ikke ble respektert. Det er kjent at Lena ikke er den mest hardbarskede når det gjelder temperaturer, og vi kunne ikke trodd på forhånd at en dag i juli skulle være den mest utfordrende på turen vår. Historien omkring det som skjedde rundt denne vadingen er naturligvis to forskjellige, da vi har hver vår oppfatning omkring dette. Og denne beskrivelsen er et resultat av «å møtes på halvveien». Men et sirkus var det iallefall. Etter at beina våre igjen hadde fått tilbake blodsirkulasjonen gikk vi videre mot Besso, en privat turisthytte noen km videre. Der visste vi at vi ville møte på et nytt problem, for pga all snøen hadde de ikke fått ut sommerbroen enda. De mente at snøbroen over var blitt så dårlig at man ikke burde gå på den, vi fikk tilbudet om å bli hentet med båt nede ved vannet til den andre siden. Dette hadde da innebært at vi for første gang på turen ikke kunne si at vi hadde gått hver meter selv. Ingen av oss var noe særlig interessert i transporthjelp de 20 metrene det var snakk om, men hvis alternativet var å vasse på nytt ville nok Lena heller satt seg i båten. Da vi kom til snøbroen syntes vi ikke den så alt for ille ut som forventet, og den holdt oss begge to, til tross for den overflødige kiloen med bensin Lena hadde i sekken 🙂 Vi stakk en tur innom Besso og fikk oss kaffe og sjokoladekake, og når vi skulle dra derifra fikk vi med oss nybakte rundstykker med hjemmelaget kjøttpålegg på kjøpet 🙂 Trivelig hytte med trivelige folk, vi kunne egentlig tenkt oss å overnatte der, men skulle vi komme oss til Lindesnes innen tidsfristen var det bare å gå videre.

Vi fikk straks erfare at jo lengre sør vi kom jo mere snø var det. På Litlos var vi kun 4 stk som overnattet, noe som er ekstremt lite i forhold til normalt, alle hyttene er usedvanlig dårlig besøkt på grunn av snøforholdene i fjellet. Vi trakk til og med innendørs denne natten, etter noen kalde netter i telt, da soveposene våre ble litt i tynneste laget når det plutselig ble minusgrader på natta. Til og med den alltid så friske avlshoppa, Lena, begynte å få sår hals og snørrete nese som et trolig resultat av dette. Snømengdene videre så heller på ingen måte ut til å avta. Vi gikk videre via den ubetjente turistforeningshytta Hellevassbu, der vi også unnet oss en ny natt innendørs. Nok en gang fikk vi hyggelig selskap, av de få som hadde tatt turen den retningen, samt to kjempetrivelige hytteverter. Dagen vi gikk til Hellevassbu og dagen videre derifra til Haukeliseter, bød stort stort sett påsammenhengende skiføre! Vi benyttet trugene en av dagene, noe som lettet turen betraktelig. På vei ned i går, møtte vi til 3 stk på ski, noe vi gjerne selv også skulle hatt 🙂 Vi kom over mange enorme snøfonner, som sannsynligvis har blitt betraktelig mindre enn de var for noen dager siden. Flere steder lå det fortsatt 2-3 meter snø opp fra elver og bekker som hadde begynt å åpne seg, mens mange bekker var fortsatt dekt av snø. I går tok vi til og med en snarvei over et vann, som fortsatt hadde isen intakt. Dette kunne vi heller ikke drømt om i juli!

Hardangervidda er definitivt et område vi begge vil tilbake til. Under vår vandring over vidda møtte vi flere små flokker med villrein, utrolig flotte dyr. På østvidda var det et lettgått og flatt terreng, før det igjen ble mer kupert i sør. Men neste gang skal vi være sikker på at det enten er sommer og helt grønt eller vinter og helt hvitt 🙂

Da vi kom ned til Haukeli i går, gikk vi inn i noen minutters depresjon da vi så at snømengdene videre sørover var like ille. For noen dager siden møtte vi en trivelig kar fra Bodø som var på tur i retning Nordkapp, som kunne fortelle at snøforholdene faktisk var verre sør for Haukeli, men vi levde i troen på at værgudene hadde tryllet for oss i mellomtiden. Men da vi så fargen på fjellene videre gikk drømmen om å danse i lyngen og fange sommerfugler i tusen knas. Innimellom tenker vi at vi skulle passet bedre på reingeviret som vi fant på finnmarksvidda og var med oss noen uker som lykkebringer. Hadde vi ikke mistet det, ville vi neppe blitt gannet av samen som var den opprinnelige eieren av geviret som en gang prydet hans rein. Kanskje ville vi hatt sommer da?

Turen videre herifra fortsetter i morgen i retning Hovden, og videre ned Setesdalsheiene, og vi har nå kommet oss så langt på vei mot målet, at vi kan si at vi er i ferd med å gå i gang med sjarmøretappen. Men først skal vi feire 125-dagers jubileum på tur i kveld, med årets første utendørsbad, i stampen nede ved vannet. 🙂 Men aller først skal vi sjekke vanndybden, før Lena får hoppe ned i karet fylt med menneskebuljong uten redningsvest.

image

Første natt på på Hardangervidda, før «kulda satte inn» 🙂

image

image

image

Når dritværet ga seg etter et par dager kunne vi på nytt lure frem kameraet igjen 🙂

image

Regn i vente igjen?

image

Her er vi på Sandhaug turisthytte.

image

Minusgrader og noen snøfnugg i løpet av natta må vi selvfølgelig forvente i juli 🙂

image

Her skal det vades…..

image

Lemenet Lena i farta. Har endelig kommet seg over den dypeste delen, men vannet fortsetter desverre fortsatt en god del meter bak fotografen sin rygg 😉

image

Oppdrag gjenoppliving av kalde bein!

image

Utsikt ned mot Besso.

image

image

image

Snøen øker på, desto lengre sør vi kommer…

image

Men sola glimtet iallefall til inn i mellom 🙂

image

image

Vi trodde et øyeblikk at denne sauen var et av rødmerkene til turistforeningen…

image

På tur fra Litlos

image

image

image

image

image

image

image

image

image

Klar for avmarsj fra Hellevassbu!

image

Morgenen startet med litt tåke, men tok seg opp etterhvert 🙂

image

image

Trugene måtte på ned til Haukeliseter 🙂

image

Fjellfie!

image

Utsikten videre sør fra Haukeliseter! Ser ut til at trugene blir med videre…

image

Takk til mamma Rigmor for litt ekstra turgodt 🙂

7 tanker om “Klar for sjarmøretappen :-)

  1. Ni är verkligen tuffa som kämpar på i denna vintersommar! Nu är det snart bara spurten kvar. Lycka till!

    Likt av 1 person

  2. Hei, artig å lese om sjarmøretappen, dere skriver så lett.
    Håper det er ok at jeg la inn en link til denne siden på facebook-gruppa som heter Hell. På denne siden legges det ut om alt nytt og alt gammelt som skjer i Lånke og om lånkbygger:-)
    M. Dybvad

    Likt av 1 person

  3. Humrer meg gjennom turen deres😊 Fortsatt lykke til på sjarmøretappen😊

    Likt av 1 person

  4. Tænk dåkk e snart I mål! E e imponert! Nyt innspurten! Klæm tove

    Likt av 1 person

  5. Vi må vel tål at det bli lagt ut en link der ja, sia det e en lånkbøgg i blandt oss 😉

    Liker

  6. Og ellers takk for de andre «lykke til-hilsningene», vi skal stå på videre 😉

    Liker

  7. Fine flinke spreke damer!! Skal bli spennende å gå tur med dokke igjen til høsten.. MÅ legge meg i HARDTRENING?? 😉 God tur videre!! Kristin Angelica

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s