Tour de Norge

Norge på langs

Ømme og sårbeinte, men klar for Hardangervidda :-)

1 kommentar

Nå har vi kommet oss til Geilo, og er straks klar for å tre inn på Hardangervidda. Her har vi hatt en hviledag, noe vi ikke har hatt på 20 dager, og det var sånn sett absolutt på tide. Føttene våre verket når vi kom frem til campingen, spesielt under fotbladene. Det kjentes ut som vi hadde brennende nåleputer under hver vår fot, og selv det å stå oppreist i dusjen ble uutholdelig på de harde flisene etter endt dagsmarsj. Rebekka forsøkte å dra med seg en plaststol inn i dusjen, for å slippe å stå, men til hennes store frustrasjon var åpningen i dusjkabinettet for smal, og prosjektet måtte skrinlegges, og vurderes heller å opptas den dagen hun tar i bruk rullator som fremkomstmiddel. Rene ble vi iallefall, og det var sannelig også på tide, uten å nevne mer om den saken.

Selv om vi ikke har hatt noen hviledager de siste knappe tre uker, har ikke alle dager vært like lange, men vi føler oss relativt fornøyd med å ha hatt en snitt på 20 km daglig. Det er også deilig å kunne si at vi også har bodd i telt hver natt samme periode, og vi elsker det. Ikke en eneste dag har det fristet å bo på hytte, selv om vi har valgt å campe ved ei turisforeningshytte eller en camping for å få tilgang til litt fasiliteter som vask og alternativ mat. Vi har det veldig bra 🙂 I tillegg til smerter under beina, så oppdaget  Rebekka at hun hadde litt vondt i et kne nylig, så vi håper at dette ikke forverrer seg betraktelig. Hun fikk dessuten flis nr. 2 så langt på turen forleden dag, og utad så virket dette til å være er mye større problem enn kneet. Men Lena henger fortsatt godt sammen, og hadde vi vært hester, hadde nok Lena vært den som ville vært noe å avle på, mens Rebekka hadde egnet seg best som pålegg!

Gårsdagens «hviledag» bød naturligvis ikke på noe hvile, da slike dager må utnyttes. Vi lånte oss hver vår sykkel på campingen, og syklet oss en tur til sommerparksenteret i nærheten. Der leide vi oss hver vår downhillsykkel, og brukte dagen til å ta stolheisen opp og kjøre ned slalombakken x-antall ganger. Vi storkoste oss i finværet, og avrundet det hele med is og grilling på campingen i etterkant. Der dumpet vi også bort i ei nederlands jente i naboteltet som vi fikk til «middags-gjest» 🙂

Fra Randsverk i Vågå kommune og hit har vi brukt 9 dager. Etter å ha ventet halve dagen på Randsverk camping, kom endelig postbilen med trugene som vi skulle ha med oss inn i Jotunheimen. Etter halvannen dags gange, kom vi fram til Gjendesheim turisthytte. På veien dit gikk vi en liten bit av etappen langs vei, og der møtte vi en person som stod å veivet med strømkabler i  veikanten. Han spurte vennlig om vi kunne hjelpe ham og venninen sin å dytte i gang bilen da bilbatteriet var flatt, og det kunne vi natruligvis. Bilen startet etter litt dytting, og turistene fortalte at de hadde stått i over en time og forsøkt å få hjelp av forbipasserende biler. Det er utrolig provoserende å høre at ikke folk kan ta seg tid til å hjelpe andre i en ellers travel hverdag. Fy skamme seg den som ikke stopper i en slik situasjon!

På Gjendesheim viste det seg at det var fjellfestival og stappfullt med folk. Nesten litt for masse folk etter vår smak, men vi klarte å dumpe borti flere trivelige folk også her 🙂 Deriblandt yoga-instruktør og musiker Trude Eidtang, og Sigrid Henjum fra Sogndal, som bidro med overskuddsmat til oss: angus-kjøttdeig som vi spiste til middag påfølgende dag, samt hjemmelagd bringebærsyltetøy til dessert. Lena snakker ennå om det halve bringebærglasset som vi sloss om  etter middagen. Sigrid var forøvrig med på serien «fjellfolk» som gikk på TV for en tid til bake. Hun driver Sogndal lodge og tilbyr både kurs, guidede turer og overnatting i Sogndal.

Neste dag sendte vi sekkene våre med båten inn til Gjendebu slik at vi kunne kose oss med en sekkefri dag. Vi vurderte å gå over Beseggen, men fant ut at vi heller fulgte stien nede ved vannet, og gikk Bukkelægret videre slik at vi kom oss litt lengre på samme dag. Rebekka var begynt å bli snufsete og pjusk, i følge henne selv; på randen til å omkomme, mens sykepleieren Lena, beskrev dette som hypokondri. Lena hadde ingen sympati da hun mente at det må man regne med når man går i shorts og T-skjorte i 10 grader for å lokke sommeren til landet. Men da hun pustet som en flodhest med kols i oppoverbakkene, viste det seg sånn sett å være greit å slippe oppakningen den dagen. I tillegg ville det faktisk ikke vært helt forsvarlig å gå med sekker på over 20 kg ned Bukkelægret, som var drøyt bratt enkelte steder. Utpå dagen kom sola fram og det ble en helt fantastisk dag, med deilig temperatur. Vi var begge to helt i ekstase over at det var så fint, både været og det at vi endelig kom oss litt opp på fjellet igjen og fikk utsikt 🙂 Det eneste som plaget oss var at vi hadde tatt på oss ALT for mye klær fra morgenen av. Med det fine været angret vi et lite øyeblikk på at vi ikke gikk over Besseggen.

Etter Gjendebu skulle vi gå til Fondsbu som ligger mellom Bygdin og Tyin. Det var her vi var mest spent på føret, da snømengdene var store, og ingen hadde gått her til fots ennå i år i følge hyttebestyrerne. Og det viste seg at her fikk vi god bruk for trugene våre. etter å ha stabbet oss over fjellet kom vi fram akkurat tidsnok til å få servert en deilig 3-retters middag 🙂 Under middagen møtte vi deriblandt en av direktørene i Gresvig AS som deriblandt forsyner Intersport og G-sport med varer, og han kom med lovnader om at han skulle sende oss en pakke med nytt ullundertøy på turen, et tilbud vi ikke kunne takke nei til 🙂

Fondsbu var ellers en veldig trivelig hytte, med trivelige og hjelpsomme folk. Solbjørg som driver hytta, underholdt med sang under middagen, dette var visstnok tradisjon 🙂 Denne natten våknet vi begge to av pang og smell rett utenfor teltet. Rebekka trodde alvorlig talt at hennes siste time var kommet og klamret seg fast i Lena, som neppe har sett slik en frykt i øynene hennes tidligere. Klokka var halv to, og da Lena etterhvert fikk orientert seg om tid og sted, foreslo hun at det kanskje var raketter i forbindelse med et bryllupet på fjellhotellet «vegg i vegg» med oss. Rebekka godtok forslaget, og sovnet så fort pulsen hadde roet seg da hun forstod at det ikke var 3. verdenskrig som var i gang likevel.

Det var noen få, men perfekte dager i Jotunheimen, herlig vær alle dagene, og endelig var sommervarmen vi hadde ventet så lenge på kommet. Sett bort i fra været, var det ingenting som ellers minnet om sommer, da det fortsatt lå mye snø rundt hytta, og det fortsatt lå is på Tyinvannet som vi passerte dagen etter. Den egentlige planen vår var å gå gjennom Skarvheimen og inn på Hardangervidda, men der var det så mye snø og stor smelting, at pga elvene ble vi frarådet å gå der. Med litt hjelp fra Solbjørg på Fondsbu fikk vi lagt en god plan nr. 2. Vi fulgte veien til Tyinkrysset og videre til Vang i Valdres. På tur til Vang stoppet vi utenfor Øye stavkirke for å spise lunsj, og der kom vi i kontakt med et Nederlandsk ektepar som var på campingferie i Norge. De hadde sett oss på veien der vi kom bærende på de store sekkene våre. Helt uten videre tilbød de seg å kjøre sekkene våre ned til campingen på Vang. Da asfalt og tunge sekker ikke er favoritten til noen av oss var vi ikke i tvil om å takke ja. Når vi ble kvitt sekkene spaserte vi lett videre, og plutselig kom vi på at nødpeilesenderen lå i sekken, så for de spesielt interesserte som har fulgt godt med på «prikken», så kunne det se ut som at vi plutselig hadde en ganghastighet på 80 km/t. Etter en liten stund kom den nederlandske bilen kjørende tilbake, for å hente oss også, men vi måtte pent takke nei til skyss siden vi ønsket å gå hver eneste meter for egen maskin. Men vi ble samtidig invitert på middag i campingvogna deres når vi kom fram, og det var et fristende tilbud to sultne vandrere ikke kunne takke nei til 😉 I campingvogna fikk vi servert indonesisk «pytt i panne», som var utrolig godt, og der ble også resten av kvelden tilbragt. Tusen takk til Marianne og Hans for herlig middag og trivelig selskap! 🙂

Neste dag gikk vi videre over fjellet i retning Hemsedal, og dette ble en lang dag! Distansemessig var det ikke lengre enn 23 km, men vi måtte opp 1000 høydemeter, og ned 500, og en del snø og bekker måtte forseres. Dette resulterte i en 12-timers dag med pauser, en tung, men flott dag. Matposen våres begynt å bli tom, så vi så fram til å komme ned til Tuv i Hemsedal, for der hadde vi sett oss ut en campingplass på kartet, hvor vi antok at vi kunne få kjøpt oss noe mat. Det førte til at vi gikk og fantaserte om is og brus som vi skulle kjøpe oss når vi kom dit. Til vår store skuffelse viste det seg at campingen var nedlagt for flere år siden, så ingen brus og ingen is, men derimot en pose real turmat! Lena irriterte seg grønn over Rebekka som ved sist handlemulighet insisterte på at vi ikke orket å bære med mer i sekken, og bestemte at vi kunne handle underveis. På turen ned til Tuv må det også nevnes at vi trodde vi skulle bli nedsprunget av en flokk kviger. Vi gikk på en sti som førte oss gjennom et gjerde, og oppdaget plutselig at det lå en flokk kyr på innsiden av gjerdet. Dette ga oss naturligvis ingen større bekymringrer, før de plutselig alle sammen på et blunk reiste seg og begynte å gå etter oss, for å deretter sette opp farten betraktelig. Til tross for at Rebekka er odelsjente, og er vant med dyr, hadde hun også en liten bekymret mine en liten stund. Vi kom oss ut gjennom gjerdet på andre siden med kvigene en meter bak oss, men skjønte fort at de bare var nysgjerrige og kontaktsøkende, og begynte likegodt å slikke hendene og armene til Rebekka rene med de rue tungene siden da vi stod på den andre siden av gjerdet. Da Rebekka følte seg ren nok til å gå videre, skjønte vi at vi hadde gått feil, og måtte inn til kyrne igjen, for å fortsette på stien. Og da de allerede hadde fått smaken på de levende, svette saltsteinene, hadde vi 9 av dem i hælene den neste kilometeren før vi møtte et gjerde igjen.

Neste dag gikk vi over fjellet til Vats. Heller ikke her fantes noen butikk, for butikken Lena på forhånd hadde søkt opp på internett, lå i Rogaland, altså feil fylke. Da begynte vi faktisk å spekulere på om vi var nødt til å banke på en eller annen dør å tigge mat! Vi hadde en middag og en frokost igjen, men nesten ikke noe til energipåfyll underveis. Dette merket vi godt neste dag, da vi begge to gikk tom for energi. Vi hadde rasjonert både frokost og middag de siste to dagene, og i kombinasjon med lite påfyll underveis denne dagen, klarte vi ikke å nå dennen dagens mål. Vi skjønte også at det kunne bli langt til Geilo neste dag. Vi var sultne, noe som resulterte i irritasjon og liten motivasjon. Men samtidig syntes vi begge at vi hadde litt godt av å kjenne på denne følelsen. Det å legge seg til å sove halv-sulten, og starte å gå uten å være helt mett. Følelsen av å sette pris havregrøten uten smør eller sukker, til tross for at det smakte forferdelig, nettopp fordi vi måtte ha energi til å komme gjennom dagen. For vi er faktisk veldig heldige i Norge, og kjenner alt for sjeldent på denne følelsen. Vi glemmer å sette pris på maten!

Neste dag så verden sånn sett ut til å smile til oss. Vi følte oss overraskende kvikke, og etter 13 km kom vi ned på en vei i nærheten av Hol i Hallingdal. Der stoppet vi en bil for å høre om det fantes en butikk i nærheten, noe de kunne bekrefte var 8 km unna. Som om ikke dette gjorde oss mer en nok glade, stakk kvinnen i baksetet frem ei plate kvikk-lunsj til oss, helt uten videre! De må jo ha sett at vi var sultne 🙂 Etter vi hadde gått 5 km til, spurte vi om vi fikk fylle vann hos noen hyttefolk vi passerte. 10 minutter senere satt vi inne på hytta ved et pådekket bord med brødskiver, pålegg og kaffe. To trivelige Bergensere, som vi ikke en gang vet hva heter. Og dette var ikke et resultat av at vi spurte om noe annet enn en skvett vann i den intense varmen. Nok en gang blir vi overveldet av folk sin gjestfrihet. Hadde det ikke vært for at vi også insisterte på å gå selv, hadde vi blitt kjørt til Geilo den dagen. Isen vi lenge hadde drømt om fikk vi endelig kjøpt når vi kom til butikken på Hol, og da gjenstod bare sjarmøretappen på ei mil, men da dersverre på asfalt. Vi hadde ikke mange kilometrene langs den trafikerte veien, før en mann i en minibuss svingte til side. «Skal dere ha skyss, eller må dere gå? Jeg kjørte forbi dere i sted, og jeg sa til passasjerene mine at disse to har ikke råd til bil». Vi forklarte fort hvordan ståa var, og det hele endte i at han tok sekkene våre til Geilo. Fantastisk 🙂 Dere «søringer» er da slettes ikke så verste!! Det var ikke lenge siden vi snakket om at vi ikke kom til å oppleve  en dag som denne sørpå, men at dette bare kunne skje i Nord-Norge. Men der tok vi grundig feil!!! Så til Geilo kom vi denne dagen likevel. Og etter nesten 3 mils gange kunne vi endelig kjøpe oss en velfortjent middag og fråtse i butikken igjen. En drøm, etter all rasjoneringen de siste dagene.

Nå har vi fått fylt opp sekkene med ny mat igjen, og denne gangen litt i meste laget igjen, av redsel for å gå tom 😉 Ferden går videre i dag på øst-siden av Hardangervidda og etterhvert i retning Haukeliseteter. Vi vet at de første dagene skal være gangbare, men at vi samtidig kan møte problemer underveis, da de fortsatt reklamerer om supre skiforhold enkelte steder lenger inne på vidda. Med noen flere dager med smelting, kan dette by på problemer for oss igjen, da sommerbroene ikke er langt ut ennå overalt. Det er helt merkelig, med tanke på at det er juli! Men vi tar dag for dag, og har optimismen i behold. Snø betyr iallefall mindre fluer og mygg, og det er den positive siden 🙂 Noen av de siste dagene har vi faktisk blitt invadert av fluer og gresshopper, som kan minne om den tiende landeplage. Spesielt de store flue-svermene har vi aldri har vært borti maken til. Svermer med 1000-vis av fluer, som flyver tett, og slike svermer fløy tett i tett med kun få meters mellomrom. Hvis vi var uheldige å havne midt i en, så fulgte den etter oss, og ville inn i både øre nese og munn, noe som resulterte i at vi knapt turte å puste. Det var likevel ikke til å unngå at en og annen endte sine dager etter en dans med drøvvelen til oss begge. Men pytt-pytt, litt ekstra proteintilskudd er ikke å forrakte. Hvis vi ble «fanget» i en sverm var det bare å telle til tre, og spurte i fra, og håpe på det beste at vi ikke havnet i en ny sverm! Men vi var sånn sett glade at det ikke var mygg, som vi fryktet i utgangspunktet.

Takk for oss, Geilo, og på gjensyn en annen gang! Nå skal vi komme oss av gårde før det blir kveld. Gore-tex jakka ligger klar til i morgen, for da skal det regne kattunger! 🙂

image

Wops….

image

Klar til avmasj fra Gjendesheim:-)

image

Her møtte vi deriblandt to trivelige frøkener, Trude og Sigrid 🙂

image

På vei i retning Gjendesbu. Deler av Bessegen synes til venstre på bildet 🙂

image

image

Snart på tur over Bukkelægret som ligger mellom Memrubu og Gjendebu. Vi fikk litt selskap første del av veien 🙂

image

image

image

image

Og her møtte vi naturligvis en del snø oppe i høyden 🙂

image

Langhårede, Rebbis 🙂

image

På vei opp fra Gjendebu mot Fondsbu

image

Der møtte vi vinteren for fullt igjen, så da var trugene gode å ha! 🙂

image

image

image

Her er det trivelige, nederlandske ekteparet som hjalp oss med bagasjen og inviterte oss på middag på campingplassen på Vang i Valdres 🙂

image

På vei opp Skakadalen fra Vang, møtte vi en masse geiter på ei sæter. God underholdning for oss der de hoppet tundt. Nå har vi lyst på kjæledyr når vi kommer hjem, og både geit og lama står på lista 😉

image

image

Lunsjpause over fjellet fra Vang og over til Hemsedal.

image

Lena is hunted! (Men har likevel tid til et bilde, da hun foreløbig hadde et godt forsprang). 🙂

image

Men de hadde bare lyst på en smakebit… 🙂

image

Her har vi teltet ved av de mange fiskevannene før vi kom ned til Vats. Synd at Rebekka har sendt hjem fiskestanga (!), da fiskene hoppet i ett!

image

Pause!!

image

image

Her har vi kommet oss til Geilo, og har vår første «hviledag» på 20 dager. Da gjorde deg seg med en dag med downhill i Geilo sommerpark 🙂

image

En tanke om “Ømme og sårbeinte, men klar for Hardangervidda :-)

  1. Take care, all the best. Hadde bra ! Marianne og Hans

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s