Tour de Norge

Norge på langs

Winter is coming!

2 kommentarer

Nå er vi kommet oss til Randsverk i Vågå kommune, og på campingen her venter vi på at trugene skal dukke opp i posten en gang i løpet av morgendagen. Dette er et nødvendig «onde» for å i det hele tatt komme oss igjennom Jotunheimen, som står snøfull og klar for våre føtter de nærmeste dagene. To naive optimister som vi er, så trodde vi snøen skulle smelte raskere enn vi gikk, og sjangset derfor på å skulle komme oss igjennom Jotunheimen. Men realiteten tilsier noe helt annet, noe som medførte at trugene ble sendt med ekspresspakke fra trøndelag i dag. 🙂 Vi nekter å gi oss hen til mere veitrasking, og stålsetter oss for et nytt møte med Kong Vinter som nekter å gi slipp!

Så et tilbakeblikk på de siste dagene på tur. Etter en ukes oppbrudd i Lofoten, kom vi for vel 9 dager siden tilbake til Tynset. Etter en natt i telt, dro vi innom den lokale sportsbutikken, hvor vi fikk mange gode tips til rutevalg videre mot Grimsbu, slik at vi kunne unngå å gå så mye langs vei. Veigåing er langt i fra favoritten vår, da det i tillegg til at det er kjedelig og demotiverende, fører til trykksmerter under føttene ut av en annen verden. Vi startet med å gå mot Savalen, en stor innsjø et stykke på veien fra Tynset, og da vi kom dit fant vi ut at her ville vi bo! Vi kom til en sandstrand og i tillegg var det bålplass med ved, så når solen skinte kunne ikke livet vært mer perfekt. Det eneste som manglet var grillpølsene og en temperatur som kunne fristet oss til et bad:-) I et svakt øyeblikk innbilte nok Lena seg at vi satt på en sandstrand ved havet, siden hun lurte på hvor i all verden vi skulle hente vann! Rebekka prøvde til og med fiskelykken, men med tanke på at hun sa at hun håpet hun ikke fikk fisk før hun kastet ut snøret, spørs det hvor helhjertet det forsøket var…

De neste dagene gikk vi i flott, lettgått landskap, og innimellom fikk vi en fantastisk utsikt over de snødekte fjellene i Rondane. Vi var veldig spente på hvordan forholdene var i fjellene der, og vi var forberedt på at det ikke var sikkert vi fikk gå der vi ønsket på grunn av snøen. Et par dager senere ankom vi Grimsbu turistsenter, og der lå det en depot-pakke med forsyninger og ventet på oss. En trivelig campingplass med veldig hyggelig betjening 🙂 Der fant vi også ut at Rondane stort sett var gående til fots til tross for snøen som fortsatt lå, så da satte vi kursen mot Bjørnhollia og deretter Rondvassbu, som i utgangspunktet var der vi ville gå. Bjørnhollia hadde åpning for sesongen samme dag som vi skulle komme dit. Det endte med å bli en lang dag for å rekke fram til middagen, men det gikk med et nødskrik. Der fikk vi servert en 3-retters middag, som var en herlig avveksling til Real turmat 🙂 Angående Real turmat begynner vi å bli ganske lei av de aller fleste matrettene, den eneste vi begge to fortsatt er like glad i, er lapskausen. Det har fått oss til å rasjonere på den ved at vi deler en pose til lunsj, noe som også kan være et potensiale for en krangel, da vi begge er sykelig opptatt av at den ene ikke skal få mer enn den andre. 😉 Siden vi begge verner om vår favoritt, følger vi nøye med på hverandre når vi spiser, for å være sikker på at antallet skjer og størrelsen på skjeene stemmer overens med det uskrevne lapskaus-reglementet.

Da vi kom til Bjørnhollia merket vi for første gang på lenge at det begynte å skje en endring i temperaturen. Det begynte å bli varmere i lufta, og da sola til og med begynte å skinne utpå dagen, følte vi at timingen var perfekt! At temperaturen har steget er forøvrig Rebekka veldig glad for, som gjør at hun ikke trenger å benytte seg så mye av den ihjelslitte stillongsen sin, som har et så stort hull i skrittet at det ville vært uproblematisk å føde en voksen person ut gjennom det. Men som motstander av dette «bruk og kast-samfunnet», skal den være med videre.

Neste dag gikk vi videre til Rondvassbu, en relativt kort etappe, men vi brukte store deler av dagen til å dorme i sola som varmet mer enn på lenge. Rebekka skeiet ut og tok på seg shortsen, og Lena som alltid ligger to skritt etter, brettet opp armene på ullgenseren. De likbleike leggene til Rebekka gikk over til å bli rødstekte, da solkrem ennå ikke har blitt en rutine forutenom i ansiktet. Det slo oss også plutselig at vi kun får farge på vår venstre side, siden vi stort sett går sørover, og sola desverre går i sin vante gang, og sympatiserer lite med folk som går i en og samme retning fra dag til dag. Men til tross for dette, og godt stekte legger og øreflipper på den ene siden, er sola fortsatt vår venn. Vi er tross alt ikke på noen bruningsferie, og uansett er det ikke stort å hente, iallefall ikke for Rebekka som er av rasen «rødt hår og fregner», som kun leveres med hud som enten går fra hvit til off-white eller hvit til knallrød.

Rondane var gjennomført på to dager, og så gjenstod det å se om Jotunheimen etterhvert ville slippe inn to vandrere, siden snømengdene var betraktelig større der enn i Rondane. Vi hadde hørt rykter om 11 meter snø i enkelte helninger, og hytter som måtte graves fram, så vi begynte å frykte at vi kanskje måtte legge ruta litt lenger østover i landet. Men vi gamblet på at etter et par-tre dager transport-etappe, så hadde det skjedd underverker også der, siden temperaturen hadde begynt å bevege seg opp til plussgrader på natten enkelte steder. Det meldte fortsatt snø i høyden, men smeltingen var kommet godt i gang i lavere høyder. I Rondane til sammenligning fikk vi vite at nesten en meter snø hadde smeltet på de to siste dagene.

Ned fra Rondane kom vi til Otta, og videre derifra kunne vi ikke unngå å få en bit langs vei, for å nærme oss Jotunheimen. For første gang siden vi startet på Nordkapp kjente vi oss en smule demotivert. Men det må kanskje være lov å få kjenne på den følelsen, etter over 100 dager på tur! Men det skal sies at det er på ingen måte verken hvile, TV-titting, sminke eller daglig dusj vi savner, men å få gå uavbrutt i fjellet mange dager i strekk uten dekning og kryssing eller transportetapper langs bilveier inn i mellom. Men med fint vær, og finere omgivelser og underlag enn forventet, ble de fleste negative tankene glemt igjen, og vi synes også ting er litt spennende ved å ikke vite hva dagene fremover bringer. Ruta ble lagt langs grusvei og traktorveier i Ottadalen, og videre over fjellet via Lemonsjøen og ned til Randsverk. Siste natt i telt campet vi ved en liten innsjø, og etter at vi hadde innlosjert oss i teltet, fikk Rebekka øye på en liten fugleunge liggende 10 cm fra teltduken. Den antatte fuglemoren stod like i nærheten, og forklaringen til det voldsomme fuglekvitringen var oppdaget. Vi hadde sannsynligvis campet oppå et reir, og fugleungen m/familie hadde naturligvis ingen interesse av å ligge i underkøyen av to menneskekjemper. Vingene var ikke ferdig utvokst, og den prøvde desperat å rikke seg fra flekken uten å verken kunne gå eller fly. Vi ble noen minutter rådville, og fryktet at moren ville forlate ungen. Fulle av dårlig samvittighet, løsnet vi bardunene og fraktet med oss telt med innhold på andre siden av en bekk, i håp om at de igjen skulle gjenforenes uten varige mén. Da det etterhvert ble stille, konkluderte vi med at ønsket vårt hadde gått i oppfyllelse 🙂

Ellers går alt i sin vante gang, vi bor fortsatt i samme telt, og har foreløbig ikke hatt behov for å kjøpe noe «furte-telt». Selv om vi alltids går hverandre på nervene av og til, har dette ennå ikke utartet seg til noe av alvorlig art 😉 Så har vi noen av våre feil av en mer sjarmerende sort, følgende senario skjer stadig vekk: Lena har brukt over en time på å få Rebekka våken på morgenen, som de siste dager mot normalt har vært plaget med å være morgengretten i tillegg til å normalt være trøtt. Når begge endelig er våkne, nyter vi en lang frokost. (I den grad vi greier å nyte en posjon havregrøt). Lena drikker en kopp kaffe, og Rebekka viser fremdeles ingen tegn til stress med å komme seg avgårde. Lena lager seg kopp nr. 2 med kaffe, og Rebekka utbryter plutselig: «No må vi fårrå!», med angst i blikket. Og da er det ingen nåde. Og til Rebekkas store frustrasjon må hun stadig minne Lena på at vi er ute i naturen, når hun alltid blir like forskrekket når hun ser en maur eller et annet innsekt utenfor teltet, og roper «dyyyyr!!!». Men telt skal hun bo i 😉

Vi har nå våget oss til å bytte ut den tykke soveposen vår med en superlett sommerpose, som ikke godtar minusgrader. Selv om vi følte dette var i tidligste laget, har vi så langt ikke angret, da vi noen netter har våknet med badstu i teltet etter sola har stått på teltet. Til og med Lena har klart seg bra i den tynne soveposen. Kveldene i teltet har blitt benyttet til yatzy-spilling, som er nyinnkjøpt for denne etappen, noe Lena er veldig fornøyd med. Her om dagen utbrøt hun at hun elsket terninger, og at det var veldig fint for forholdet å gjøre noe sammen! Som om vi ikke gjør noen ting sammen om dagen… 😉

I dag er det St.hansaften, og vi har kjøpt en engangsgrill, samt en pakke grillpølser og maiskolber på campingen. Men vi rakk akkurat å hoppe på campingens trampoline og sparke litt fotball i ballbingen, før himmelen åpnet seg, og fristelsen ble ikke lenger like stor til å feire den etterlengtede kvelden. Kanskje blir det pølsefrokost i morgen i stedet 🙂 I stedet sitter vi nå og ber til værgudene om at snøen må smelte, sånn at vi kan fortsette videre på sjarmøretappen via Jotunheimen, Hardangervidda og Setesdalsheiene uten mer om og men. Og hvis postmann Pat i tillegg husker å ta med trugene våre hit i morgen, så blir vi veldig fornøyd. 🙂

image

Telting ved Savalen 🙂

image

Rebekka prøver fiskelykken, uten særlig hell!

image

Bålkos 🙂

image

image

Rondane i sikte!

image

image

Den hårfagre Lena i mosegrodd terreng 🙂

image

Ensomhet…?

image

image

På rabarbraslang på ei sæter på fjellet 😉

image

Klar for Rondane!

image

image

Bjørnhollia

image

image

Begynner å merke at sommeren nærmer seg!

image

image

Litt tidlig å håpe på sommer ennå.. 😉

image

Vi nærmer oss Rondvassbu!

image

Selv om det var mulighet for innendørsovernatting på Rondvassbu, var valget om telt enkelt. Båten skulle gå på vannet i bakgrunn om få dager, men det ser dårlig ut, da isen lå ennå 😉

image

image

image

Vi fikk oss noen Lama-venner underveis i Ottadalen 😉

image

image

image

Den stakkar fugleungen som ble invadert med campingturister! Da var det bare å flytte på seg…

image

Rebbis fornøyd til tross for sine solbrente legger 🙂

2 tanker om “Winter is coming!

  1. Hærlig jenter. det her går som reine plankekjøringa. Goooood luck 🙂

    Liker

  2. Dåkker e rå! 😀

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s