Tour de Norge

Norge på langs

Sodd, bjørnehysteri og vårsmelting i trivelige trøndelag!

3 kommentarer

Vi startet fra Røyrvik for 12 dager siden, noe som innebærer at vi har gått ca 10 mil langs vei, og deretter på ski inn i nasjonalparken Blåfjella og Skjækerfjella, og endte tilslutt opp i Sandvika i Verdal kommune i går. Med mamma Rigmor som følgebil i nesten to dager, slapp vi unna å bære tunge sekker over halvveis langs vei-etappen. Dette var veldig deilig, for å gå langs asfalt eller bære sekk er vel ikke det vi har sett mest frem til på turen! Første natten vi campet etter Røyrvik, ordnet mamma Rigmor med trøndersodd varmet på bålet, etterfulgt av multe med fløte til dessert. Vissheten om at vi nå var i trøndelag ble brått enda større, og ifølge Lena har allerede dialekten til Rebekka blitt bredere enn normalt. Hadde skinnvesten og mokasinene blitt prioritert i sekken denne etappen, så hadde virkelig dette vært tiden for å kle det på. Men den gang ei. I røyrvik ble pikk-pakket vårt betraktelig slanket. For den som tror at vi kommer til å gå ned i vekt etter en denne turen, så er det grundig feil, for her er det sekkene som kommer til å rase ned i vekt. Det er helt utrolig hvordan det som var så viktig under planleggingen av turen kan bli så uvesentlig, når man er innenforstått med at det må bæres på skuldrene fremfor trekkes i en pulk. Denne etappen har vi på det meste hatt nærmere 30 kg, siden skiene til tider har blitt bært på sekken. Og det er å lyve å si at ikke overgangen merkes… Men vi skal ikke klage, for vi husker veldig godt når vi var i Himalaya noen år siden, og så enkelte av sherpaene der bære over 100 kg på ryggen, og da snakker vi ikke om et nymotens bæresystem… Det vi bærer er jo bare en liten fluelort i forhold!

Vei-etappen gikk faktisk overraskende lett. Størsteparten av veien mellom Røyrvik og Nordli var nesten ikke trafikert, og vi fikk til og med en dag med grusvei, noe som er rene røde løperen i forhold til asfalt. Men ikke nok med det, så følte vi likevel at vi var midt i ødemarka, og det var mye å se på langs veien. På denne etappen så vi totalt 23 storfugl og orrfugl, derav 19 røy eller orrhøne, en elg, to harer, en knippe reinsdyr og 4 hjulkapsler av artene VW, ford og audi. I tillegg ble vi raskt påminnet at vi var kommet inn i bjørneland, da vi skjønte vi var kommet til Lierne kommune. Vi snakket med noen gårdbrukere langs veien, som sa at en bjørn var observert kryssende over veien vi gikk langs, for få dager siden. Dette syntes vi var spennende, og hadde dermed noe å se etter og tenke på mens vi labbet sørover.

Siden himmelspretten stod for tur, og vi hadde pakke på postkontoret i Nordli med ny nødpeilesender til oss som neppe ville bli utlevert på en helligdag, skysset mamma Rigmor oss inn til Nordli for å hente pakken.  I tillegg dro vi en tur innom nasjonalparkseteret for å få råd om veien videre, da vi fryktet at smeltingen ville gi oss mange utfordringer. Tusen takk for kjempegod hjelp!

Vi hadde ingen forventninger til Lierne kommune, men har utelukkende møtt bare trivelige folk, gjestfrihet og små overraskelser som gratis ullsåler på nærbutikken på Kvelia og gratis mat på besninstasjonen på Nordli. Dette er visstnok noe som alle «Norge på langsere» får som passerer, men det hadde ikke vi fått med oss, til tross for at Lena har lest tidligere NPL-blogger som sengelektyre de siste mnd før avreise. På Kvelia fikk vi høre at det var fast tradisjon med sykkeltrim på Kristi Himmelfartsdag. Vi som hadde håpet å kunne heie langs veien, lurte på hvilken retning den gikk, og fikk til svar at det bestemte folk selv. Så vi som allerede hadde rukket å visualisere «bølgen» i hodene våre, skjønte at dette bare kunne skrinlegges. Men da vi fikk høre at de som ikke hadde sykkel brukte å gå, tenkte vi at vi ikke kunne være dårligere, så vi meldte oss like godt på. I frykt om å få tyngre last i sekkene, ble vi ganske lettet når vi senere fikk høre at vi ikke vant noen av uttrekkspremienene. Vi fikk i det minste en bit sjokoladekake og noe og drikke, samt en en hyggelig prat med over en 8.del av bygda utenfor butikken. Med et innbyggertall på 100, skulle det nemlig ikke så mye til for å rekke over store deler av bebyggelsen. Da fikk vi også muligheten til å spørre ut litt hvordan de opplevde å ha bjørnen så tett innpå seg. Da fikk vi vite at før eksisterte det omtrent 50-60 sauebønder i kommunen, men iløpet av en 10-års periode så hadde en etter en lagt opp, da alt for store mengder hadde havnet på matfatet til bjørnen. Oss fortalt, var det bare en eller to som fortsatt drev med sau. De siste årene har rovdyrproblematikken økt, antallet bjørner har økt, og de forflytter seg nå lengre inn i landet. De sa at det ikke var uvanlig at bjørnen hadde vært inne på selve gårdene og forsynt seg med 6-7 sauer iløpet av natten.

Etter å ha «deltatt» på trimmen, smakte det med hver vår påspanderte hamburgermeny på Statoil i Nordli. Der fikk vi vite at spesialiteten normalt sett var bjørneburger, men til vår skuffelse var ikke dette å få tak i for øyeblikket, grunnet nylig «fredning» av bjørn i Sverige. Men de hadde også elgburger og rein-kebab å tilby av sitt lokale utvalg. Etterpå fikk for oss at vi ville smake på bjørn før bjørnen fikk smake på oss. For å demonstrativt vise hvem som er øverst på næringskjeden, kjøpte vi en pølsesnabb bestående av bjørn og sau, 50/50. Tenk den stakkars sauen som ikke bare ble slaktet, men som ble dømt til et neste liv omkranset av sin verste fiende, bjørnen. Snakk om dårlig karma! Men pølsa smakte overraskende godt, til tross for at et ærlig svar fra ekspiditrisen sa noe helt annet. Pausen i Nordli gjorde underverker, og den dagen fikk vi unnagjort vår lengste dagsetappe så langt, på litt over 4 mil. Til tross for at sekkene på det tidspunktet ikke veide særlig mer enn 15 kg, merket vi dette på kroppen. Asfalt er og forblir pyton, og på slutten gikk vi som om vi hadde hatt et uhell i buksa. Men da var vi iallefall klar for å entre nasjonalparken neste dag.

Etter å ha pakket om sekkene med det restrerende utstyret vår kjære følgebil hadde plassert på Gosen, var det på med skiene på nytt igjen. Vi bestemte oss for å gå derifra, i scootersporene til reindriftsamene som hadde rein i nasjonalparken, da de var daglig i området pga kalvingen som skjedde i disse dager. Da ville vi de første milene ha spor som førte oss trygt over de verste elvene og bekkene som enkelte steder hadde åpnet seg. Det tok ikke lang tid før vi møtte noen av samene som var på tur ned fra fjellet. Etter 5-minutters prat, fikk vi utpekt en hytte lenger oppå fjellet vi bare måtte bruke, samt en detaljert beskrivelse om hvor nøkkelen var gjemt 🙂 Litt senere møtte vi et par andre, som på få minutter klarte å gjenoppbygge noe av bjørne-redselen vi i forkant av turen hadde utviklet. Gradvis siden Dividalen i Troms har vi lært oss å forstå at de norske bamsene stort sett ikke er farlige for mennesker, men brått ble vi straks i tvil igjen. Vi hadde forsåvidt hørt at nå var på vei inn i et område hvor 8 forskjellige aktive bjørner var observert til nå under kalvingen i år. Men etterhvert skjønte vi at dette var ikke bare snakk om streifdyr, men 8 forskjellige bjørner som jaktet nyfødte reinkalver og spiste de som sardiner. Og vi vet jo det at det verste man kan gjøre, er å snuble over matfatet til bjørnefar. Dette foregikk akkurat nå i disse dager, i et område på bare noen kvadratkilometer, som vi skulle gå igjennom allerede neste dag. Vi forstod det slik at om vi skulle få se en bjørn noen gang utenom Namskogan familiepark, så var vi på rett sted til rett tid. Vi prøvde naturligvis å holde maska og tøffe oss ved å le advarslene litt bort, og si at bamse brakar ville da vel ikke skade oss, og da fikk vi til svar at det visste man aldri, da enkelte var mer gretne enn andre. Selv om sannsynligheten var liten for å støte på bjørn for folk flest, så gikk heller ikke folk flest i dette området på denne tiden. Den ene samen kunne meddele at han aldri var ubevæpnet i dette området, da han ikke tok noen sjangser. De overnattet ute i nærheten av flokken i kalvingstiden, men alltid uten telt for å få bedre oversikt, og foran et bål, som holdt bjørnene unna. Men vi hadde fortsatt argumenter som fortsatt fikk oss til å holde roen. Men da vi var klar til å gå videre, hadde vi ingen igjen. Deriblandt hadde Lena konkludert med at vi måtte være trygge i scootersporet, da bjørnen sannsynligvis holdt seg unna steder det luktet menneske. Men da fikk vi til svar at bjørnen gikk der det var enklest å gå, og det kunne gjerne være i et scooterspor. De avsluttet heldigvis med å si at dette var mer ment som en realitetsorientering og ikke som skremsel, men at det sannsynligvis ville gå helt fint. 🙂

På mobilen til en av dem fikk vi se en film som var filmet for noen få dager siden i området, av fire bjørner som sprang avgårde samlet foran scooteren. De hadde forsøkt å angripe rein, og «redskapet» samene har fått for å forhindre angrep, er muligheten til å jage dem vekk. Vi kjente at vi ble revet mellom det å ha lyst og ikke lyst til å se bjørn. Men da helst på avstand hvis muligheten skulle by seg. I tillegg er alle de andre rovdyrene også godt representert i området, bortsett fra ulv, som bare forekommer en gang i blandt. I tillegg til jerv som vi så lengre nord, hadde det gjort seg å få sett norges svar på «the big four» 😉 Vi angret brått på at kikkerten ble slanket av bagasjen vår for en tid tilbake…

Dagen etter fikk vi øye på bjørn overalt. Dette var naturligvis store steiner i det fjerne, som stoppet å bevege seg når vi stoppet opp. Noen ekte bjørn fikk vi ikke se, tiltross for at vi valgte havregrøt med blåbær til frokost på morgenen. Vi møtte noen av samene dagen etter, som slo fast at den hadde nok sett oss, selv om vi ikke hadde sett den. Dette føltes jo kanskje som en billig «trøst», selv om dette er vanskelig å bevise. Sett i ettertid har vi jo ingenting «å skrive hjem om». Vi stoppet samme dag ved hytta vi vi ble tilbudt overnatting i, men nøyet oss i stedet med en lunsj i solveggen. Og heldige var vi som traff på folk, og fikk påspandert en smak av både tørket og ferskt reinstyrkjøtt! Utrolig trivelige folk, både Perry og Bernt, og de andre vi møtte.

Selv om vi bestemte oss for å ikke slå leir midt i kalvings-landet, endte det likevel med at vi gjorde dette, da vi måtte gå en vel heftig dagsetappe for å komme oss igjennom. Tanken på å sove der bjørnen var mest aktiv, fristet i utgangspunktet ikke… Slitne som vi var etter en lang dagsmarsj med tung sekk, ofret vi ikke bamsefar mange tanker, og sov tungt natta igjennom. Lena virket til å være mer bekymret for edderkoppen hun fant i ytterteltet, da dette naturligvis er mye farligere enn en bjørn i soveposen. 🙂 Det skal sies at vi har overlevd en natt med bjørn utenfor teltet for noen år siden også…Vi trodde alvorlig talt at døden var nær, og hadde etter elimineringsmetoden konkludert med at det måtte være bjørn som snøftet og rotet i teltduken vår store  deler av natten. Først etter en søvnløs natt, så vi siluetten av en rein gjennom teltet, når sola skinte gjennom teltduken.

Vi våknet også denne gang like hele, til regn og 17. mai feiring. Vi hektet hvert vårt norske flagg på sekkene, og gikk videre i det korteste toget vi noen gang har tatt del i. Om hvorvidt 2 personer utgjør et tog eller ikke, er en annen diskusjon, men vi liret iallefall fra oss noen hipp, hipp, hurra, og deler av nasjonalsangen i en mindre samstemt og ufrivillig tostemt duett. Med bjørnen i bakhodet mens vi marsjerte med flaggene på sekken, håpet vi at den ikke var som oksen, og ble tiltrukket av rødt.

Siden det var selveste nasjonaldagen, unnet vi oss en rolig dag, og gikk bare noen kilometer ned til Gjevsjøen, hvor vi overnattet på en utleiehytte. Der bor det en far og en sønn på en gård, midt ute i ødemarka. På vinteren må de kjøre 4 mil på snøscooter for å komme seg til Snåsa som er kommunesentrum. Nærmeste bilvei er på andre siden av vannet, men fører inn til Sverige, og derifra er det 26 mil til Snåsa. Her snakker vi «der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Ja, de har også vært med i dette programmet for noen år siden. Og på hytta leste vi også en reportasje i «vi menn», i fra gården. Når vi kom hit var bare eldstemann tilstede, Nils  på omtrent 80 år. Der ble vi invitert inn på kaffe og vafler, og en hyggelig prat. At halvparten endte som hundemat da de ble avglemt i vaffelhjernet, var bare sjarmerende, og hunden ble bare glad til, som var den heldige vinner av de svartsvidde  platene. Nils hadde også vært ute å satt garn tidligere på dagen, så vi fikk med oss fersk fisk som vi tilberedte på hytta etterpå, og atpåtil fikk vi med oss noen nyverpede egg fra fjøsen som vi kunne ha til frokost dagen etter. Herlig! Med fisk til forrett, hadde vi bali kyllinggryte til hovedrett, før vi rundet av måltidet med fire seigmenn på en seng av toro sjokolademousse. Så litt fikk vi også feiret nasjonaldagen, selv om det var fravær av bygdetog, iskrem, drillpiker og sur korpsmusikk.

Med unntak av de første to kilometrene opp fra bilveien i Lierne,  og den siste kilometeren ned til Gjevsjøen, hadde vi stort sett sammenhengende skiføre frem til Gjevsjøen, med unntak av noen små flekker med myr. Vi har erfart at ski er en super måte å gå over myr på, sett bort i fra dårlig gli. 🙂 Hadde de tatt oss over elver i tillegg, hadde vi virkelig latt oss inponere, men noen vannski har vi desverre ikke. Dette medførte noen omveier her og der, for å unngå de største elvene. Men dette har egentlig gått over all forvetning! Dagen etter derimot, ble det en lengre bit med ski på sekken, da vi gikk til Holden fjellgård, hvor en turistforeningshytte befant seg. Da vi kom dit følte vi at vi var kommet til paradis. Utrolig flott beliggenhet ved vannet, og et gammelt restaurert hus med gress på taket, robåt og fint vær. Rebekka klarte å overtale Lena til å bli to netter, men vi oppdaget etterhvert at dette også var et paradis for mus. I den gamle delen, som var den aller koseligste, var det ikke rent lite musebæsj, og vi bestemte oss egentlig for å telte utenfor og dra videre neste dag likevel. Mus og edderkopper skremmer som tidligere nevnt Lena mer enn en bjørn eller to. Det er bedre med en bjørn i hånden enn ti mus på taket. Eller noe sånt…

Neste dag gikk ferden videre til Gaundalen, og der bodde det også en trivelig kar, Steinar Gaundal, på en fjellgård langt unna sivilisasjonen. Moren hans som nylig har flyttet fra gården og til sykehjemmet, er forøvrig søsteren til Snåsamannen. Derifra var det nesten 3 mil til nærmeste vei! På sommerhalvåret kommer han seg frem med eget småfly, og på vinteren med scooter. Han har også hytteutleie, og der fikk vi bo uten å få betale så mye som en krone! 🙂 Sola skinte på himmelen da vi kom ned til gården, og et lite øyeblikk kunne vi nesten tenkt oss til å bodd på dette viset. Inne hos Steinar smakte det godt med en bit sjokoladekake og en kopp te og kaffe. 🙂 Både her og på den andre gården vi overnattet på ble vi tilbudt en dusj, og da vi tok oss i å takke nei to ganger på tre dager, pga at dette virket som et tiltak, skjønte vi at nå er vi blitt miljøskadet. Vi slo oss nemlig til ro med at vi sikkert fikk oss en dusj når vi kom til Meråker, som sikkert er fem dager frem i tid. Dette til tross for over en uke siden sist dusj! Vi ble faktisk skremt av oss selv, når vi oppdaget hvor lite opptatt vi har blitt av personlig hygiene, og lovet oss selv og takke ja til neste tilbud! Selv om vi til vanlig kanskje ikke er kjent som de mest sofistikerte, har vi virkelig fått frem huleboeren i oss, som kun har tre behov: Tilstrekkelig med mat, varme og søvn.

De siste dagene har ikke tempoet vært noe å skryte av. Å få en sekk på skuldrene har gjort oss noe late, og i tillegg har vi bestemt oss for å starte rolig for å få en gradvis tilvenning til sekk. I tillegg tar det faktisk ganske lang tid med å bytte mellom å gå på ski og til fots, krysse bekker og lete etter noe som likner sammenhengende snøflekker, da føret har vært veldig varierende. Dagen etter måtte noen bekker forseres, noe som medførte vann til over knærne, og klissvåte sko. Når da i tillegg himmelen åpnet seg, og bestemte seg for å gjøre oss enda mere våt, bestemte vi oss for å slå opp teltet til regnet ga seg. Som vi begge to skjønte, ble dagen endt der, da «dørstokkmila» ble alt for lang. Å spenne på seg våte skisko for å gå videre på ski over snø, myr, snø, myr, myr og snø, var særdeles lite fristende. Vi lengter etter sommer! Men vi skal fortsatt ikke klage, da helsa er fin, og vi både har holdt oss friske og skadefrie så langt, etter ha gått 150 mil. Forutenom at Rebekka holdt på å skulle avslutte turen forleden dag, da hun fikk en ørliten flis i foten. Man skulle selvfølgelig tro at hun var spedalsk, etter sytingen å dømme, og var ikke særlig fornøyd med sykepleier Lena som overhodet ikke viste sympati.

Siste dagen på ski skulle vi gå til Vera i Verdalen, der skulle mamma Rigmor og pappa Astor møte oss for å komme med truger og fjellsko til oss. Dette var egentlig satt på taxisentralen i Verdal, der de hadde lovet å ta med tingene, hvis de skulle den 6 mil lange turen inn til Vera. Da vi skjønte det bodde bare 15 mennesker der, og sannsynligheten for en taxitur var mindre enn å vinne i lotto, gikk det opp for oss at dette var nøye gjennomtenkt fra mamsen og papsen sin side, sånn at de hadde en unnskyldning å møte oss igjen. 🙂 Det var godt å ta avskjed med skiene etter noen dager med til tider særdeles dårlig skiføre. Etter å ha spist middag sammen med dem, gikk vi siste biten inn til Sveet, der fikk vi bo gratis hos noen som tidligere hadde drevet camping og gjestegiveri der. Veldig trivelige folk! Det skal også nevnes, at denne dagen tok vi oss en dusj 😉

Derfra gikk vi vår første dag helt uten ski, vi gikk over til Sandvika, og dette kjentes veldig bra! I Sandvika var vi så heldige å få komme på besøk på hytta til Karin og Herdis, et vennepar av mamma Rigmor. Her ble vi vartet opp fra første stund, og etter en tre retters middag, og deilig frokost dagen etter, bestemte vi oss fort for å bli en natt til. Dette passet veldig fint, da det regnet vannrett ute. Det er bare å passe seg for to huleboere som oss, for hvis noen gir oss fingeren, tar vi gjerne hele hånden 😉 Takket være at de hadde fulgt med på bloggen i forkant, var de godt informert om vår store kjærlighet til smågodt og cheesedoodles, og det stod en svær skål med smågodt klar til oss da vi kom, samt at en pose cheesedoodles ble lurt frem etterhvert. En kjempekoselig pinsefeiring har vi hatt her, med disse to supre damene og de to firbeinte vennene deres! I morgen fortsetter vi videre i retning Meråker, som trolig er en to dagers marsj unna.

image

image
Mamma Rigmor disket opp med sodd på bålet 🙂

image
Følgebilen!

image
Lena gjør seg klar for å spise bjørnekjøtt!

image
Et herlig skiføre 😉

image
Føret ble heldigvis bedre da vi var kommet oss inni nasjonalparken.

image

image

image

image Lena ser bjørnespor overalt. Dette var et gammelt elgspor…

image
Perry og Bernt uten for reineierhytta 🙂

image

image
Uvær på vei 🙂

image
Klar for 17. Mai-feiring.

image

image
På Gjevsøen 🙂

image
Her har Nils filetert en fisk til oss 🙂

image
Mange søte lam på gården!

image

image

image
Summer is coming!

image
Holden fjellgård

image
Pannekaker til frokost 🙂

image
Veldig koselig inne i det gamle huset, sett bort i fra musebæsj!

image
Fremme på Gaundalen hos Steinar 🙂

image
Lena er alltid like glad i vannkryssinger..Glemte å ta på seg baderingen!

image

image

image

image
Karin og Herdis gjør klar en herlig middag 🙂

3 tanker om “Sodd, bjørnehysteri og vårsmelting i trivelige trøndelag!

  1. Hejsan tjejer!

    Det är jätteroligt att läsa om era strapatser och äventyr. Jag måste säga att ni är skittuffa som ger er in till fots och tältar i björnland!!!
    Lycka till vidare på turen, kram Carina.

    Liker

  2. Så hyggelig å følge ferden deres, får meg ofte en god latter. Syns foresten dere er blitt veldig like på bildene nå:) sola og smågotter:)) Ja, mange fine ilustrerende bilder. Godt at dere møter så mange hyggelige mennesker. I dag har vi 8 grader og småregn. Teaterfestivalen er i gang, jeg jobber og beiser hus. Lite planlegging her, men snart:) Fortsatt god tur videre!!

    Liker

  3. Thanks for finally talking about >Sodd, bjørnehysteri og vårsmelting i trivelige trøndelag!

    | Tour de Norge <Liked it!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s