Tour de Norge

Norge på langs

Fremme i Røyrvik, og vi er over halvveis!

1 kommentar

Da har vi kommet oss over Børgefjell, og inn i trivelige trønderlag! Rebekka mener hun merket en endring i atmosfæren med en gang vi krysset grensen, og følte seg brått «hjemme».

Vi kom frem til Røyrvik søndag kveld, 8 dager etter at vi startet fra Umbukta fjellstue. Som vanlig var vi ikke så veldig raske med å komme oss i vei, men langt ut på ettermiddagen, etter nok en hamburger, labbet vi i vei sørover. Det ble en kort etappe over fjellet til Gressvasshytta, vi har ofte møtt på en del prakking når vi nærmer oss hyttene, det slo ikke feil denne gangen heller…. 🙂

Neste dag gikk vi videre mot Røssvatnet, det var nydelig vær og skiføret var perfekt, utsikten mot Okstindene var upåklagelig. Vi gikk nesten til Famnvatnet i Hattfjelldal kommune før vi slo opp teltet. I bygda omkring der, har visst nok TV-programmet «der ingen skulle tru at nokon kunne bu» vært og filmet to ganger.

I Umbukta tok vi et tårevått farvel med vår kjære vinterbolig, røde frøken hilleberg, og byttet det til det nye sommerteltet vårt som er halvparten så tungt, blåe herr helsport. Det gjorde vi naturligvis ikke fordi vi trodde det var blitt sommer, men av frykt for tunge sekker da vi trodde vi også skulle vinke farvel til pulkene våre. For vinter var det gangs, iallefall størsteparten av denne etappen. Men pulkene kunne vi visst beholde likevel.

Vi fant fort ut at det var mange daler i Hattfjelldal kommune, det var opp og ned og kryssing av vei, så det ble en del lemping på pulkene, og innimellom lengtet vi til å etterhvert gjøre bytte til sekk. Vi har innsett at tidene med flere dager i strekk uten å lukte kristenmanns blod er forbi. Selv om hver småplass vi har passert som har fortjent et stedsnavn på kartet, trolig har et innnbyggertall som kan telles på en hånd. Det vi trodde var små tettsted, viste seg stort sett å være gårdsnavn. Noen av de vi pratet med underveis kunne fortelle at barna deres gikk på en skole bestående av totalt 8 elever! Rask hoderegning forteller oss at det betyr 1,14 elever på hvert klassetrinn… Ikke lite overraskende var dette samme sted der «der ingen skulle tru at nokon kunne bu». 🙂

Vi gikk videre til Krutvatnet hvor vi slo leir, før vi neste dag skulle gå videre til Tverrelvnes gård på Garsmarka. Vi kunne ikke unngå å ha lyst til å ta en stopp innom der, siden vi har hørt rykter om at de serverer NPL-(norge på langs) boller. Visst nok blir alle som går Norge på langs og stikker nesen innom, blir invitert hjem på boller til de som har gården, der de også har hytteutleie.

Den dagen vi skulle gå dit fikk vi vår første skikkelige regnværsdag så langt på turen, deler av dagen høljet regnet ned og på kort tid var vi begge blitt våte helt inn til skinnet. Det er på dager som denne at man egentlig kan forså hvorfor enkelte spør om hvordan vi all verden har lyst å være på tur så lenge. Den eneste grunnen til at vi faktisk orkert å kle på seg snøplankene og gå på skitur i regnvær, var motivasjonen om å komme seg til nærmeste hytte for å få tørket opp både klær og kropp. Vi har også innsett at fokuset på turen på ingen måte er å ha rene klær, men tørre klær. Dette er en av tingene vi må avvennes når vi vender tilbake til sivilisasjonen, av hensyn til andre. 🙂

Da vi endelig kom fram til gården, så vi begge ut som to druknede kattunger. Men til vår store skuffelse var det ikke noe livstegn i husene. Vi var jo klar over at man helst skulle forhåndsvarsle ankomst, men det hadde vi ikke gjort. Så der sto vi, våte og etterhvert kalde, og uten dekning på telefonen slik at vi faktisk fikk spurt om det var rom i herberget for natten. Vi så heller ingen nære naboer eller tegn til liv. Et øyeblikk fryktet vi at menneskeheten var utslettet på jorda, og vi var de eneste gjenlevende. For hva visste vel vi, som ikke har fulgt med på nyheter de siste ukene… Da fristelsen til å sette opp telt var lik null, bestemte vi oss etterhvert for å sende en melding fra nødpeilesenderen til mamma Rigmor for å få henne til å prøve å kontakte de som bodde der. Etter litt fikk vi svar om at de var i Spania og at hun hadde fått beskjed om å betale telefonregningen deres før de la på røret. Vi syntes begge dette hørtes merkelig ut med tanke på alle lovord vi hadde lest og hørt om Elisabeth og Gunder Garsmark. Våte og kalde som vi var, våget vi etterhvert å gå inn i den ene hytta som viste seg å være ulåst, og vi oppdaget at der var det både ved og muligheter for en varm dusj. Mens vi ventet på at hytta skulle bli varm, leste vi i hytteboka om en knippe andre NPL-ere som skrøt over det trivelige vertskapet og de herlige bollene. Med vann i munn og skuffelse i blikkene satt vi der å drømte om hvetebaksten som vi aldri kom til å få smake, og måtte heller glede oss over tørrforet som stod på middagsmenyen vår denne kvelden også. Etterhvert kom det en trivelig kar forbi hytta, som viste seg å være en nabo. Vi benyttet sjansen til å forhøre oss litt om videre rutevalg, siden vi var ikke helt sikre på hvordan vi skulle komme oss videre mot Børgefjell, i og med at vi måtte passere en Skarmodalen som både så skrekkelig bratt ut på kartet, og som også ble oppdelt av Unkervannet som lå på bare litt over 300 moh. Mannen som viste seg å hete Håvard holdt på å svelge tunga si av overraskelse da vi fortalte at Elisabeth og Gunder var i Spania. Men han prøvde å hjelpe oss med å klekke ut en videre plan. Det endte med at han tok oss med til den nærmeste naboen til Elisabeth og Gunder, hun kunne fortelle at de slettes ikke ikke var i Spania, ikke hadde de noen gang vært der og ikke kom de til å dra dit. Mamma Rigmor hadde nok ringt feil nummer! 🙂

Grunnet den manglende dekningen og mangel på folk å spørre om råd tidligere på kvelden, skulle mamma Rigmor også prøve å hjelpe oss med å finne ut hvorvidt Unkervatnet var trygt å passere. Etter en telefonsamtale med en av bøndene som bodde ved vannet, kunne hun konstantere at isen var trygg til vår lettelse. Heldigvis sjekket vi litt mer og fant ut at den kilden kanskje ikke var den mest pålitelige. Vi ble satt i kontakt med Eldor på Grannes som slo fast at vannet «ikkje va faranes på!», og tilbød oss i motsetning å ro oss over elva og på andre siden av land der vi kunne finne igjen skiføret… Det sier vel noe om tilstanden på isen, og i tillegg er det et godt eksempel på gjestfriheten vi møter overalt. Vi er overveldet. Og takk til mamma Rigmor som forsøkte å sende oss ut i den visse drukningsdøden. 😉

Etter å ha satt store deler av befolkningen i Hattfjelldal i sving, endte det med at vi gikk på ski ned til Unkervatnet, og der fikk vi hjelp fra en reddende sjel med navn Ivar, som kom å hentet hentet pulkene våre og kjørte dem til Sørmo i Susendalen, hvor vi bestemte oss for å gå opp på Børgefjell. Nok en gang må vi takke for hjelpen! Det førte til en asfalt-etappe på 3 mil på oss, men langt mindre prakk i granskog og i overkant bratte og snøfrie partier i dalen. Å slikke asfalt gikk overraskende nok som en lek. Rebekka sang «en elefant kom marsjerende» og valgte heldigvis å stoppe på 5. vers etter at 5 elefanter hadde kommet marsjerende, i redsel for å skape splittelse i turfølget, da Lena sjelden anser Rebekka sine sangopptredener som god underholdning. Dette har blitt avbrutt av lydbok på øret og gårdssightseeing langs veien. Våren ble slengt rett i trynet på oss, noe som var en surrealistisk følelse. Vi har levd i et vinterland i snart 2 og en halv mnd, og på en og samme dag så fikk gikk vi fra vinter til vår. Vi så våre første hestehover, vi kjente lukten av ny-hogd tømmer, Rebekka talte 10 maurtuer på en halv km, og kunne ikke la være å prate om noe annet den neste timen, og for første gang på turen campet vi på en seng av lyng og ikke snø. Sist men ikke minst tok Lena av seg jakken for 2. gang på turen siden Nordkapp(forutenom etter endte dagsettapper), og utbrøt for første gang siden vi var på Kreta i fjor høst: «Shit, det e varmt!». Det eneste som kunne satt en demper sommerfølelsen, hadde vært om vi fulgte mamma Rigmor sin anbefaling angående veivalg, og derpå fått et ufrivillig bad i Unkervatnet, og blitt raskt påminnet om at vi iallefall ikke var på Kreta grunnet en badetemperatur trolig noen grader under gjennomsnittet… Vi kjente at nå begynte vi å bli klar for å kvitte oss med skiene og begynne å gå på beina, noe vi fikk erfare at var en alt for tidlig konklusjon å trekke.

Under asfaltetappen ble plutselig nødpeilesenderen brått revet fra oss, den tålte tydeligvis ikke den raske overgangen fra vinter til vår. Den ble ganske raskt erklært død. Heldigvis skjedde dette mens vi hadde telefondekning slik at vi kunne informere våre slaviske følgere. Så vi slapp unna leteaksjon, men det sitter nok noen foreldre der ute med abstinenser etter å følge med på prikken. Fortvil ikke, vi får tilsendt en ny på Nordli, så om noen dager skal prikken igjen begynne å bevege seg. 🙂 Tusen takk til Gustavsen management som kastet seg rundt i rekordfart, og fikk sendt en ny vi kan låne mens vår er på obduksjon. Vi får forhåpentligvis tilbakemelding om sykdomshistorikk og dødsårsak, eventuelt mulighet for gjenopplivning. Vi har ellers vært veldig fornøyd med vår delorme inreach nødpeilesender, selv om vi hadde håpet at den skulle holde turen ut.

Vårstemningen var kortvarig, plutselig var vi kommet oss opp på Børgefjell og der var det igjen full vinter. Etappen over Børgefjell gikk fort, og etter en lang dags marsj kom vi ned i Virmadalen ved Namsvatnet. Vi hadde også lunsjpause på hytta til en hyggelig same, Tor Enok, ved Store Kjukkelvannet. Artig kar! 🙂 Vi hadde planlagt å bo på Virmahytta, vi oppdaget plutselig at den ikke var avmerket på kartet, vi konkluderte med at den sikkert lå på andre siden av elva siden det kun var der det var avmerket hytter. Vi strevde oss over den glatte hengebroen med både pulk og ski, og etter mye om og men og velting av pulker og snubling i råtten snø kom vi fram til en hytte med røyk fra pipa. Vi banket på for å spørre hvor Virmahytta lå, de kunne fortelle at den faktisk lå på andre siden av den broen vi akkurat hadde kommet oss over. Hadde vi kikket 100 meter lengre bort hadde vi sikkert sett den. Men hell i uhell, vi ble invitert inn de trivelige reindriftssamene, der fikk vi hver vår øl, masse tips og råd for å komme oss over Namsvatnet og sist men ikke minst fikk vi sove i den ene hytta som stod der. Vi blir overveldet av hvor mange trivelige folk vi møter. Det var i allefall godt for to slitne vandrere som hadde gått over 3,5 mil den dagen å få tak over hodet 🙂 Merkelig hvor langt en halv kilometer til Virmahytta kunne virke, etter en lang dags marsj…. Så en stor takk til Algot Jåma!

Siste innspurten gjenstod, det var kryssing av Namsvatnet, som er regulert. Isen skulle visstnok være trygg fortsatt, men det største problemet var overvannet. Vi hadde vært litt store i kjeften å sagt at vi ikke var redd for å bli litt våte på beina, og hadde planer om å labbe rett over, noe vi ble sterkt frarådet av samene. Vi skjønte etterhvert hvorfor, siden vannet kunne gå oss opp til knærne, og det var skare øverst. Ramlet vi først igjennom, var det vanskelig å komme seg noen vei. Så da vi skjønte vi hadde kommet oss litt for langt ute på isen med overvann, gikk vi med tunga rett i munnen, og kjente skarelaget gi etter for hvert steg vi tok. Vi ventet bare på at neste skritt kom til å føre oss ned i vannet. Ubehagelig, selv om det ikke er farlig. Men på et vis kom vi oss over, enkelte plasser var isen bra og enkelte plasser fulgte vi innmed land. Det gikk fint, med unntak av et kort parti med vann opp på leggen. Lena var glad det hele var over, som pga dårlige svømmeegenskaper aller helst skulle hatt svømme-ringer rundt armene når vannet når høyere enn til leggene. 🙂

Målet vårt for dagen var å komme helt fram til Røyrvik for der skulle mamma Rigmor komme kjørende for å møte oss, samt bringe nye leveranser med utstyr. 🙂 Vi satte pulk og ski fra oss ved Namsvatnet slik at mamma Rigmor kunne plukke det opp når hun kom, vi gikk til fots langs asfalt siste biten inn til Røyrvik. Når vi så snøen både langs veien og i fjellene skjønte vi raskt at det var alt for tidlig til å sette i fra oss skiene, for her regjerte fortsatt Kong Vinter. Så nå ser det ut at det blir et par dager med vandring langs bilvei på tur til Nordli før vi igjen tar på oss skiene og går over Blåfjella og Skjækerfjella nasjonalpark, og videre i retning Meråker. Pulkene har vi byttet ut, så nå har vi hatt en grundig ompakkingsrunde. Fra nå av er det slutt på overfylte pulker med «tung matluksus», og vi har kun med det aller nødvendigste, med unntak av er par norske flagg, da vi har 17. mai i vente 🙂 Vi skulle kanskje hatt med oss et lite korps, men tror ikke vi har plass i sekken. Vi har faktisk sendt hjem ca 15 kg i tillegg til pulk og drag.

I Røyrvik overnattet vi to netter på Limingen gjestegård. Uten noen forventninger, sluttet vi aldri å la oss overraske over den fantastiske gjestfriheten vi fikk. Hilde som driver stedet, kom i går og spurte oss om vi ikke hadde noen klær hun skulle vaske for oss. Hadde hun spurt kvelden før hadde vi kanskje trodd at det var for at vi skulle ha rene klær til neste dag for å være mindre til sjenanse for andre gjester, men det kunne det ikke vært. 😉 Tusen takk for et supert opphold, og i tillegg trivelig prat og gode råd på Røyrvik Auto på motsatt side av veien!

Da går kursen videre i sørover i dag, spente på hva som møter oss, da vi vet at elver og bekker begynner å bli store. Mamma Rigmor kjører ski og utstyr til Nordli, slik at vi slipper så veldig tunge sekker de 7 milene langs vei vi har i vente. I tillegg skal vi bytte skiene med truger på Vera i Verdal kommune, takket være følgebilen som ivrer etter å kjøre Trøndelag på kryss og tvers, og snille Tonje og Kristel i Lofoten som har lånt og sendt 2 par truger sørover! Og tusen takk for hjelpa og selskapet, mamma Rigmor! Vi får trolig følgebil i dag også, og lovnad om middag underveis! 🙂 Mamma Rigmor virket glad for å kunne følge prikken på kartet «live» et par-tre dager, selv om hun synes vi somler vel mye med å komme oss av gårde. I tillegg har hun flere ganger prøvd å foreslå at det var helt sikkert noen som kunne klippe håret til Rebekka i Røyrvik. Rebekka på sin side har bestemt seg for å la håret gro, og begynner til tider å bli slående lik en rødsprengt Eli Hagen med rødt hår og fregner.

Vel vitende om at vi nå har kommet over halvveis i landet, fortsetter vi turen videre sørover med godt mot, og ønsker alle sammen en fin 17 mai feiring når den dagen kommer!

image

image

Utsikt over Okstindan.

image

Alle langtidsvandrere med respekt for seg selv, anlegger sjeggvekst. Vi nøyer oss med en bart, i det vi snart nærmer oss Trøndelag 🙂

image

image

Her testes sommerteltet for første gang, til tross for at det ikke ligner verken vår eller sommer… 🙂

image

Lena steker pinnebrøddeig på primusen. Tusen takk Geir Steinar for det flotte primusstativet du har lagt til oss, det fungerer utmerket!

image

image

image

image

Her nyter vi en sen bolle-kvelds hos ekteparet Gardsmark! 🙂

image

Påfølgende dag ned mot Unkervannet, får vi en forsmak på hva som venter oss. Bekkene har smått begynt å åpne seg, men dette er bare starten… 🙂

image

image

image

image

Her er asfaltetappen mot Børgefjell påbegynt, og Rebekka forsøker her å finne alternative fremkomstmidler. Nei, når det er sagt, så har vi med hånden på hjertet gått hver cm for egen maskin, selv om vi har fått mange tilbud om haik. 🙂

image

Her har vi kommet oss opp på Børgefjell!

image

image

På tur over Namsvatnet. Det regulerte vannet fører til mange sprekker og humpete is, men her er det iallefall foreløbig tørt….

image

15 km vei til Røyrvik langs «kvinnfolkveien»! 😉

image

Mamma Rigmor har tatt turen til Røyrvik med rasjoner. Vi mistenker at hun møtte opp personlig, da hun ikke kunne sitte hjemme å følge med hvor prikken bevegde seg, da nødpeilesenderen har tatt kveld. 🙂

En tanke om “Fremme i Røyrvik, og vi er over halvveis!

  1. Sakner dato på innlegga ! Eller ok referat og mengde info

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s