Tour de Norge

Norge på langs

Da var polarsirkelen passert, og nå står Børgefjell snart for tur :-)

Legg igjen en kommentar

Etter to dagers «avslapping» i Bodø, satte vi kursen tilbake mot Sulitjelma. I Bodø hadde vi fått tilfredsstilt våre grunnleggende behov; vasking av kropp og klær, spist, mat, mer mat, fått sosial omgang med andre folk, og spist enda mer mat. Pernille og Andreas hadde tatt oss inn i varmen, noe de kanskje angret på etter at vi trolig spiste dem ut av huset. Vi hadde iallefall et veldig fint avbrekk i byen, fikk truffet mange venner, og gjort storbyærender, samt på nytt stappet pulkene full av mat og snacks. Det ble kanskje også litt overdrevet denne gange, da vi forberedte oss på siste etappe med pulk, noe som gjør oss mer kritisk til hva vi tar med fremover på turen. Rebekka var mer enn klar for å komme seg til fjells igjen etter å ha tatt seg en biltur i sentrum, for i følge Rebekka var det alt for masse biler og alt for masse folk der… Hun holdt på å krepere av klaustrofobi, da hun et øyeblikk følte seg innestengt i sentrum, pga omkjøring og stengte gater rundt hvert et hushjørne. I tillegg var det 2 mnd siden hun sist satt bak rattet, og hadde nok med å vite hvor gass og brems var. Vi lurer litt på hvordan vi skal takle sivilisasjonen når vi kommer tilbake igjen, noe som sannsynligvis krever litt tilvenning:-)

Vi hadde grublet litt på hvordan vi skulle få pulkene våre fra hotellet i Sulis og opp bakkene langs bilvei til der vi kunne ta på oss skiene igjen. Veiene var helt fri for snø, så med andre ord dårlig pulkføre. I tillegg oppdaget vi også et par sprekker i den ene pulken, etter vi dro dem 500 høydemeter ned langs grusvei dagen vi kom ned til Sulis. Men vi hadde ikke annet å gjøre enn å satse på at den iallefall holdt etappen ut. På busstoppen på Fauske ordnet det seg med pulkene, da kom vi i snakk med en trivelig dame fra Sulitjelma som sa at hun kunne kjøre pulkene for oss. Tusen takk for hjelpen Vanja og Torbjørn 🙂 Så da var det bare for oss å rusle ei god mil oppover langs asfalten uten oppakning, og deretter på ski videre til Coarvihytta. Og ikke nok med det; sola steikte på himmelen!

Denne etappen hadde vi noe ekstra å se fram til. Benedikte og Åsmund skulle komme fra Lofoten for å gå noen dager sammen med oss. Dermed hadde vi det litt travelt med å komme oss til Trygvebu i Skaitidalen hvor de skulle møte oss. På turen fra Coarvihytta til Trygvebu, fikk vi begge plutselig øye på et dyr som beveget seg foran oss, ca 150 meter unna. Rebekka lurte et kort øyeblikk på om at det var bjørn, men vi konkluderte med at det må ha vært jerv, ut fra størrelse, kroppsbygning og spor. Vi har skjønt at de er et ganske sjeldent syn, men tror vi kom såppas nære pga kraftig sidevind som gjorde at den trolig ikke enset oss før vi var kommet innpå. Vi var begge i ekstase de neste kilometrene, da vi følte oss priviligerte over møtet, selv om det ikke bød på noe nærmere bekjentskap, da den ikke virket til å være åpen for den slags.

På tur ned Skaitidalen stoppet vi på Argaladhytta for en liten rast, vi fikk begge to lyst å ta en overnatting der, da dette var en av de koseligste hyttene så langt på turen. Den er over 100 år gammel, og hadde virkelig sjel. I hytteboka var det flere som hadde skrevet at der var ofte sett jervspor i området, og bekreftet at det ikke var syner vi hadde sett tidligere på dagen. I tillegg stod det at det va observert noe som så ut til å være ferske bjørnespor litt lenger ned i dalen dagen før. Vi passerte sporene på tur ned, men de var stort sett utjevbet av vinden. Vi er heller ikke beryktet for å være særlig gode på sportolking, og kunne like gjerne forvekslet de med fotspor. For en tid tilbake pekte Lena på noen spor og sa at vi kunne følge disse trugesporene. Rebekka på sin side var i tvil om dette, og påpekte noen meter senere at trugegåeren hadde gjort fra seg, og pekte på noen kuler med elgbæsj som lå langs sporet. Det skal sies at vinden også hadde tryllet litt med disse sporene, til Lena sitt forsvar. Men skispor har vi blitt gode på. Disse kjenner vi igjen overalt. Det eneste problemet er at vi ennå ikke har lært oss å skille mellom skispor som vet hvor de skal, og de som ikke gjør det. Det er rart hvordan et skispor eller scooterspor kan få oss til å tro at de fører oss akkurat dit vi skal. Vi er iallefall villig til å gi dem en sjanse! Dette kalles kanskje ønsketenkning… Eller dumskap.

Da vi kom fram til Trygvebu, var Benedikte og Åsmund klare med en deilig taco-middag, fantastisk! Neste dag var det meldt enda sterkere vind, og vi vurderte egentlig å legge oss værfaste, men følte samtidig at det var litt for «bra» vær til det(iallefall der hytta lå). Det gikk bilvei inn til denne hytta, så vi bestemte oss for å prøve å komme oss til Lønsdal på Saltfjellet slik at Benedikte og Åsmund kunne få parkert bilen sin på et mer fornuftig sted. Det endte med at de festet pulkene våre på taket på bilen sin, og vi gikk med en lett sekk med det aller nødvendigste. Da vi hadde kommet oss noen kilometer nedover langs veien, så oppdaget vi at våre kjære, bilende venner var «innestengt» på fjellet, for bommen på bilveien var nede pga vind og snø som hadde fylt opp veien. To skigåere uten telt og mat på den ene siden, og to som ivret etter å få ski på beina neste dag på den andre siden. Men brøytebilen kom etter 4-5 timer slik at vi ble gjenforent på nytt. Vi hadde aldri klart å gå det samme stykket den dagen uten hjelp med pulkene, med tanke på den sterke vinden og mye prakking pga dårlig veivalg i skogen. Hvorfor må vi alltid overbevise oss om at det lønner seg å ta en snarvei? Vi endte naturligvis ned i en bratt bekkedal med råtten snø, og selv uten pulker ble dette vanskelig. Vi lærer aldri 🙂
Veien over saltfjellet hadde vært stengt pga dårlig vær denne dagen, og det hadde også vært to leteaksjoner etter folk på fjellet, men det var noe bedre for oss da vi gikk noe i dal, og det løyet litt utover kvelden. I tillegg hadde vi for en gangs skyld vinden i ryggen på de mest utsatte områdene. Over Viskisvannene tok Rebekka av seg fellene, og gled fremover av seg selv uten å stake, mens Lena angret litt på at hun ikke orket å ta de av og på hele tiden, noe som gjorde at hun måtte gå for egen maskin 🙂 Vi nådde derfor målet, og var alle klare for å gå videre på ski neste dag, som «one big, happy family».

Et øyeblikk lurte vi på om Benedikte og Åsmund bare jaktet etter hytter med strøm, mobildekning og veiforbindelse, denne natta ved E6… Etter en natt på Lønsstua gikk ferden videre mot Umbukta fjellstue utenfor Mo i Rana. Foreldrene til Rebekka prøvde hardt å selge inn at vi burde følge E6, da dette ble mye kortere. Men vi trosset dem, og valgte omveien via Saltfjellstua, som var 2 mil lengre, da dette hørtes ut som en finere tur. Vi mistenker at kartene de ser på ikke har innebygde lydeffekter med bildur og togtuting, ei heller ikke dyrelyder og bekkesus. Vi gikk over fjellet mot Bjøllådalen med delvis veldig dårlig sikt, men på kvelden lettet det opp, noe som trollbandt oss alle. Da vi sent på kveld oppdaget at Saltfjellstua var på andre siden av en bratt bekkedal, bestemte vi to med mose og bark rundt ørene at vi ville slå opp telt, mens de to siviliserte tok seg over på andre siden over den dinglende hengebroen som viste seg å ikke være så skummel som den trolig så ut til. Våre veier krysset igjen neste dag, ved Krukkistua, som forøvrig fortjener et besøk senere en gang! Flott hytte! Etter å ha fulgt nøye med på starten av Benedikte sin jomfrutur med pulk, oppdaget vi raskt at hun ønsket å ta opp konkurransen med Lena om å treffe flest mulig trær. Det er ikke noe å si på skikunnskapene, men pulken på slep så ut til å leve sitt eget liv. Hun har også utkonkurrert oss begge når det gjelder slitasje av utstyr, da hun dag to smeltet flere større hull på skallbuksa si, og knakk en skistav. Åsmund som har en 50-dagers skitur på CV’en fra før av, så ikke ut til å ville konkurrere om den slags, men han så ut til å ville være den som ranget høyest over bakken, da han samlet på store mengder snø under skiene som klabbet. Skiene til alle fire har klabbet verre enn noen gang de siste dagene, og vi undret oss grønn hvordan Åsmund smilte like bredt, for han er verdens mest tålmodige, og kunne ikke falle seg inn å irritere seg over noe sånt. I tillegg hadde han feller som umulig kunne ha noen rester lim igjen, noe som ville irritert vettet av begge oss to. Skiene til Åsmund så også ut til å være museumsvare, bindingen løsnet og måtte etterstrammes hver eneste kilometer. Han er en skrotnisse som samler på alt, og elsker å reparere, fremfor bruk og kast 🙂 Mange har litt av hvert å lære av dette, selv om han kanskje stiller i en liga de fleste vil unngå. Men stadig like blid, til vår store beundring og forundring. Føret skiftet mange ganger daglig, så mens Åsmund og Benedikte ikke så ut til å bry seg om å gå på stylter, stoppet vi rundt hver sving for å smøre om. Vi vekslet mellom feller, blått, rødt og lilla, alt på en dag, og deler av tiden fungerte ingen av delene. Nest siste dag, bestemte de seg for å ta av fellene, og de så da lyset, og opplevde gli stort sett for første gang på turen 😉

Neste natt overnattet vi på Bolna, og da måtte vi på nytt krysse både togskinner og E6. Kjekt å ha med en mann på tur som er glad i å bære 😉 Den neste dagen fikk vi et strålende fint vær, og mens Åsmund og Benedikte kledde av seg til bar overkropp og sportstopp, tok Lena ned hetta på jakken. Etter en stund våget hun seg faktisk til å ta av seg skalljakken, og nøyde seg med de to ullgensrene sine. Rebekka gikk også i kun sportsbh tilsammen 500 meter , men dette resulterte naturligvis til at sola gikk bak en sky og vi fikk en kald trekk, og hun sverget på at hun ikke skulle gjøre samme feil igjen. Samtidig som at det var ubeskrivelig deilig med ordentlig finvær, noe vi ikke har blitt bortskjemte på, var det nesten så vi begge mente at vi foretrakk sol bak sky. De 5 første km gikk i sneglefart, for i tillegg til alle omsmøringsstoppene, stoppet vi alle fire på forskjellige steder hver halve kilometer for å kle av og på og av og på, samt smøre solkrem. Vi gikk fra å svette til å fryse om hverandre, for til tross for sola, så var det minusgrader på fjellet, og en til tider kald vindtrekk som kom og gikk som det passet den. Til Rebekkas store irritasjon som hadde på seg nettingtrøye under jakken, måtte også kle av for å smøre seg, selv om hun et øyeblikk holdt på å overbevise seg selv om at dette ikke var nødvendig, og at alle små hullene bare ville gi henne flere prikker sammen med alle fregnene.
Denne dagen brente vi bål, grillet pølser og dormet noen timer i sola. Vi måtte virkelig komme til siste dag i april for å kunne få en slik dag, etter to mnd på tur. Denne dagen lever vi lenge på 🙂

Vi gikk videre til Virvasshytta, og var ikke fremme før klokka hadde tipper halv 10 på kvelden. Ingenting kunne gjøre oss mere glad enn at vi fikk 4 ferdigsløyde røyer av en som bodde på hytta, og med en rødløk og to poser potetmos som vi hadde på lur, ble dette forvandlet til et lite herremåltid. Da glemte vi fort de surmulende, svenske hundekjørerne som påpekte at vi kom alt for sent til hytta, da de skulle opp grytidlig. På tur ned til hytta hadde vi et parti med skare og krattskog, og Rebekka brast ut i latter først når Benedikte falt, og Åsmund kjørte etter og traff et lite tre med pulken sin slik at han falt over ende. Passe selvsikker kjørte Rebekka leende ned samme bakke, og ble slått over ende da hun traff samme treet, og var ikke fullt så høy i hatten lenger. Lena som hadde observert hele seansen, var sistemann ned, og til tross for å observere de andres feil, traff hun akkurat samme treet. Rebekka konkluderte med at den eneste grunnen til at Benedikte ikke traff det, var fordi hun trynte en meter ovenfor det treet som lekte karate-kid med oss. Neste natt ble tilbragt i telt, og i fellesskap tryllet vi frem en treretters middag bestående av kyllinggryte med nudler, pannekaker og sjokolademousse. Vi har snudd døgnet litt på hodet de siste dagene, og har sjelden spist middag før klokken 23 på kveldene…

Dagen etter så gjenstod bare sjarmøretappen ned til Umbukta fjellstue, nok en dag med strålende solskinn utpå dagen. Selv om været har vært noe skiftende, vil vi påstå at turselskapet vårt har vært veldig heldige med både vær og føre de siste dagene, til tross for delvis klabbing innimellom. Det sies at skiføret på fjellet er unormalt bra, og det ligger mengder med snø på fjellet. Mange av hyttene og koiene vi har gått forbi, har stått med snø opp til taket, og ser ikke ut til å vurdere å kle av seg vinterdrakten med det første. Vi var alle fire veldig fornøyde med etappen som vi hadde gjennomført, og kunne nyte en velfortjent hamburgertallerken da vi kom ned.

På Umbukta ble vi innlosjert på det lille, koselige stabburet hvor «norgepålangsere» får fast tilhold, og får første overnatting gratis. Thor Inge som driver fjellstua har nemlig gått Norge på langs to ganger, en gang på sommer og en på vinter. Vi kan bare bøye oss i støvet for ham, da han har gått etappen på ski opp til Nordkapp på bare 22 dager! (Vi har til sammenligning brukt 60!) Det skal sies at han er usedvanlig sprek, og at han på vinterturen hadde til mål å gå raskest mulig. Totalt brukte han 64 dager på vinter(dette utgjør ca 4 mil i snitt om dagen) og har gått på 77 dager på sommeren. Vi bestemte oss for å bli her et par netter, mens Benedikte og Åsmund måtte takke for seg og komme seg nordover igjen i går. Tusen takk for laget, det har vært veldig fint å få selskap av dere! 🙂

Etter at de var dratt slo vi til med litt harryhandling. En trivelig svenske med navn Sølve som også holder til her, gav oss skyss fire km over til svenskegrensa, sånn at vi fikk handlet brus og godteri på grensebussen som står der i helgene. Det er første gang vi har satt vår fot inn på en butikk på fire hjul 🙂

Ellers har det nå kommet frem for en dag at det ikke bare er Rebekkas foreldre som sitter klistret til dataskjermen og følger prikken på kartet minutt for minutt. Pappa Ingar har tydeligvis spilt seg opp når prikken har forflyttet seg i feil retning, og kunne heller ikke skjønne hvorfor vi ikke fulgte E6 over saltfjellet. I tillegg har han påpekt at vi er treige å komme i gang om morgenene, noe som ikke er så langt fra sannheten… Mamma Anne Kirsti bruker heller energien på å tenke om over hvorvidt det er nødvendig å spise så mye godteri, og tenker vi heller kunne spist mer knekkebrød med leverpostei. Benedikte som er tannlege, har ikke gjort noe nummer ut av dette, så vi konkluderer med at vi kan fortsette på dette viset.

Havregrøtspisingen går etter forholdene ganske greit om dagen, men da Lena har utpekt seg selv til frokostutdelingsansvarlig, mistenker Rebekka at Lena fordeler ujevnt, og at Lena tar den minste porsjonen. I tillegg forsøker hun hver morgen å overtale Rebekka til å hjelpe henne med en skje eller to. Det høres iallefall ut som at dette er et luksusproblem, da det hadde vært verre om vi kranglet om å få mest mat.

Videre går ferden vår videre over Børgefjell og ned til Røyrvik. Det ser ut til at vi både kan ha med ski og pulk videre, men vi er begge klar over at etter dette venter en asfaltetappe og trolig vårsmelting med store bekker og elver, og føre som ikke egner seg verken til fots eller på ski. Rebekka som er tidligere stavhopper, har vurdert om bruk av av stav kan være en potensiell måte å passere bekkene på, men mistenker at Lena ikke kjøper dette forslaget 🙂 Hvis noen vil holde oss med selskap de neste ukene, er det bare å si fra, vi kan trolig by på råtten snø, omveier for å unngå store bekker og elver, trolig ei og annen regnskur samt en slump med asfaltgåing. Vi kan også trolig by på nattevandring, da snøen trolig er bedre å gå på da. Men vi henger ikke med leppa, vi satser på at dette går fint, og først skal vi kose oss med det fine været som er meldt de neste dagene, og et foreløpig fantastisk skiføre! 🙂 Tusen takk for god oppvartning på Umbukta fjellstue!

image

image

image

image

image

Den koselige Argalandhytta 🙂

image

Vi ble møtt av vårt nye turselskap Benedikte og Åsmund på Trygvebu 🙂

image

Rebekka har ikke klipt seg på noen mnd, og sliter til tider med sikten...

image

image

image

image

image

image

image

Her har vi passert Polarsirkelen 🙂

image

Benedikte krangler med ski og pulk, uten noen trær å skylde på.. 😉

image

Benedikte og Åsmund kler av seg, mens Lena fortsatt beholder jakken på 😉

image

Bad hair day!

image

Endelig fikk vi en forsinket påskestemning 😀

image

image

image

Her graves Kvepsendalskoia frem for lunsjpause 🙂

image

Teltkos med 3-retters!

image

Måltid nr. 4...

image

image

image

Lunspause på Sauvasshytta før nedkjøringen til Umbukta.

image

Det koselige stabburet vi fikk bo i på Umbukta fjellstue 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s