Tour de Norge

Norge på langs

Endelig fremme i Sulitjelma etter et besøk hos søta bror:-)

5 kommentarer

Da kom vi endelig frem til Sulitjelma i går kveld, etter 50 dager på tur. Vi har nå gått ca 90 mil, og kan klappe oss på skulderen å si at vi er omtrent blitt ferdig med en tredjedel av turen:-) 10 dager og knappe 25 mil tidligere startet vi fra Abisko i strålende solskinn og skikkelig vårstemning i lufta. Pulken var ganske mye tyngre enn ellers, pga alle innkjøpene vi måtte gjøre i Abisko, grunnet pakken med mat som aldri kom frem i tide. Pulkvekten bestod ikke bare av smågodt, men også litt mat, som skulle holde frem til Sulitjelma. Med et lager bestående av deriblandt sveriges nasjonalrett; hermetiserte kjøttboller i brunsaus, hadde vi nok den tyngste vekten på pulkene hittil på turen. Vi skal derimot ikke klage, da vi møtte en svensk jente i Abisko som kunne fortelle at hun startet på sin tur med en vekt på 80 kg, da hun hadde med mat til 3 uker til både seg og hunden sin. Respekt! Heldigvis er ikke dette noen form for konkurranse…

Vi startet med å labbe oppover elva langs Kungsleden, og koste oss med å endelig være på tur i ordentlig finvær. Rebekka tok til og med av seg jakken et godt stykke, for første gang så langt på turen. Dette er noe Lena naturligvis ikke har tenkt å vurdere før vi har kommet til midten av juni. Like ved stien gikk vi oss nesten på en elgku med to kalver, ikke stort lengre enn 30 meter unna(dvs Lena sa 10 meter, og Rebekka sa 50 meter, så vi møttes på halvveien). Vi vet begge at man bør være litt forsiktig når det gjelder ei elgku med kalver, men elgene kikket bare dovent bort på oss og fortsatte å spise fra trærne, mens de poserte foran kameraet vårt. En av kalvene lå til og med på bakken uten å røre på seg de første minuttene. Fine dyr!

Vi stoppet på Abiskojaure fjellstue for å spise lunsj, og der ble vi møtt av noen trivelige hytteverter som serverte oss varm saft, noe som var midt i blinken for to halvslitne vandrere. Alle hyttene til den Svenske turistforenigen har hytteverter i sesongen, som tar i mot gjestene. Noen hytter har kiosk med muligheter for å kjøpe proviant, øl, søtsaker og andre nødvendigheter. Utenfor sesong, står en nødbu åpen, med mulighet for overnatting. I håp om å komme oss til Lindesnes før jobbene kaller i august, gikk vi en bit videre, og fant tak over hodet i et «vindskydd» langs vinterleden. På kvelden begynte det og snø, og morgenen etter var alle spor igjensnødd, så da var det bare å brøyte seg frem med egen maskin! Vi tok lunsjen på hyttene ved Alesjaure, og nok en gang ble vi møtt av utrolig hyggelige hytteverter. Vi må benytte denne muligheten til å si at vi som var et snev av negative til den svenske turistforeningen i forkant, har blitt veldig positivt overrasket. Vi har frem til nå utelukkende møtt bare trivelige hytteverter, og masse trivelige folk på fjellet. Vi må også meddele at svensker faktisk er minst like hyggelige som nordmenn man møter på fjellet 😉 Men vi hadde ingen fordommer på forhånd når det gjaldt akkurat denne biten, til tross for hjernevasking med både gode og dårlige svenskevitser siden bleiealderen. På hyttene har vi lært svenskene at i Norge heter faktisk ikke banan «gulebøy», da dette er en myte blandt dem. I tillegg har vi fordrevet noe av tiden med nyttig utveksling av navnene på våre gode venner i Andeby. Forutenom «Kalle Anka», lærte vi mange nye svenske disney-navn, som like fort ble glemt. Det er kanskje like greit at vi har forlatt Sverige nå, da det var like før Rebekka la om til svensk. «Svorsk» på lik linje med Skavlan, er ikke alltid like sjarmerene…

Det var fristende å skulle bli igjen på Alesjaure, for der kunne de friste med blandt annet badstu! Men vi gikk videre mot dagens mål som var Tjäktja, den høyeste beliggende hytten langs Kungsleden. Så da sier det seg vel selv at det ble noe oppover, selv om dette ikke kunne sammenlignes med etappen mellom Kiplis og Abisko… Med en god del nysnø, var redningen vår et scooterspor til og fra, som gjorde at vi kom frem til hytta i kristelig tid. Det er et paradoks at vi i utgangspunktet er mot unødvendig scootertrafikk i fjellet, men samtidig så er det ingenting som gjør oss så glad som når vi finner et scooterspor vi kan følge, når alternativet er å stampe i nysnø! Nok en gang møtte vi på en utrolig trivelig hyttevert. Peter som han heter, konkurrerer trolig om å være en av Sveriges kuleste pensjonister, og gjør alt han kan for å utnytte tiden før han dag «faller om» 🙂 Til våren skulle han sykle Sverige på langs og samle inn 100 000 kroner til kreftforeningen! Han lot oss til og med få gratis teltovernatting, tusen takk! Da kan vi bruke hyttens fasiliteter, forutenom at vi naturligvis stiller med egen seng.

Neste dag skulle vi opp på Kungsledens høyeste punkt på 1150 moh. I motvind og gjenblåste spor ble dette en kort, men tung tur. Lena kunne et øyeblikk tenke seg å gå i hi frem til sommeren. Til tross for at hun har bodd i Bodø i mange år, er hun fortsatt ikke immun mot vinden. Vi dro sist av gårde fra hytta, da vi er litt vel bedagelig anlagt… I etterpåklokskapens syn, så burde vi vært mer taktiske, funnet en rygg å henge på, slik at man alltid har et spor. Vi drøyet derimot 20 minutter etter de siste la i vei, noe som medførte INGEN spor pga sterk vind. Vi har mye å lære 😉 Neste gang, er planen å gå 5 minutter etter de andre, og ta pause når fronten stopper, og på den måten aldri havne i den situasjonen at man må gå forbi, noe som medfører fine skispor til en hver tid 😉

Vi var virkelig kommet til vinterland, for størsteparten av etappen vår på Svensk side, kunne by på store mengder snø. Enkelte steder var de lange, kryssmerkede stolpene nedgravd av snø, altså var snødybden trolig godt over 2 meter. Apropo denne merkingen, så er svenskene i en egen klasse når det gjelder vintermerking av enkelte løyper, deriblandt Kungsleden. Her kan man ikke ta feil, da stolpene står tett i tett etter hverandre, og man trenger på ingen måte å kunne kart og kompass for å gå skitur fra hytte til hytte. Dette kan på en annen side lokke til seg folk som aldri burde satt sin fot på fjellet. Deriblandt så fikk vi høre at dagen før vi gikk fra Abisko, hadde en asiat labbet av gårde til fots oppover til første hytte som lå 12 km sør langs Kungsleden. Han hadde på seg dongeribukse og dro med seg en bag på slep bak seg i et tau. Målet hans var Nikkaluokta, som tilsvarte en distanse på omtrent 10 mil! Han ble heldigvis overtalt til å la seg hente tilbake med scooter, for han hadde ingenting på fjellet å gjøre.

Den vindfulle dagen uten spor, ble det iallefall bare gått 13 km, og det var godt å komme tidlig fram til Sälka turisthytte og få en lang kveld. Der var det til og med badstu, med tilknyttet vaskerom, og for oss som ikke er bortskjemt med muligheter for kroppsvask var dette en herlig opplevelse. Her virker det nemlig som det er et lite skille mellom norsk og svensk hyttekultur på fjellet, da det virker som annenhver turistforeningshytte har badstu med vaskemuligheter, da det varmes opp vann i en tank på badstuovnen. Vi fikk spørsmål om hvordan vi vasket oss om dagene, men måtte fint innrømme at vi ikke var bortskjemte på den slags 😉 Men til tross for en vask luktet vi likevel ikke blomster, for det er vel egentlig aller helst klærne som burde fortjent en vask. Stakkars supertrivelige Ulla og Karin som måtte dele rom med oss og de illeluktende klærne våre. Vi fant ut at vi ikke har tatt en klesvask siden….Kautokeino! Med unntak av et par ullboksere. Vi gleder oss til å få vasket alle klærne våre, da vi nå har rømt på «ferie» til Bodø et par dager for å vaske klær, bytte Lena sine ski før de ramler fra hverandre, og ikke minst for å treffe litt kjentfolk 🙂

Etter et kjempetrivelig opphold på Stälka-stugorna var det dårlige været glemt, for i løpet av natta hadde vinden blåst seg ferdig, og all snøen var begynt å bli hardpakket, noe som altså medførte strålende sol og et herlig skiføre. Det var som om veien vår var blitt asfaltert, og vi kunne cruise i retning Norge i en høyere fart enn de siste dagene. Endelig slapp vi å stake i nedoverbakkene!

Vi kom fram til Hukejaure fjellstue utpå ettermiddagen, etter å ha vært inne og drukket varm saft og spist en kakebit, bestente vi oss for dra videre. Men da oppdaget plutselig Lena at speilreflekskameraet som lå på pulken var borte… Det eneste vi kunne tenke oss til som hadde skjedd var at det måtte ha falt av. I visshet om at siste bilde ble tatt for omtrent 2 mil siden, hektet vi av oss pulkene og labbet oppover det som hadde vært vår eneste nedoverbakke denne dagen. Vi ble enige om å gå opp på toppunktet i håp om å finne det, og sannelig lå det bare en km unna hytta. Flaks, sa Severin Suveren. Som forventet, tikket det etterhvert inn en melding på nødpeilesenderen, fra mamma Rigmor, som bemerket at de hadde sett at vi snudde, og lurte på hva vi hadde mistet. Vi føler oss mer overvåket enn noen gang 😉 Det bør i likevel nevnes at vi følte oss i god form for første gang på turen uten oppakningen på slep, men de forhøyede tankene om oss selv, og sammenligningen med Marit Bjørgen og resten av landslaget forsvant like fort da vi spente på oss pulkene igjen. Ski-VM er vel uansett over for denne gang…

Etter å ha overnattet i telt denne natten, satte vi kursen mot Ritsem ca 3 mil unna. Det var strålende sol, og det vistes også godt på leppene til Lena som var blitt kraftig solbrente, og etterhvert ble utsmykket med noen delikate, verkende blemmer. Om synet av den oppsvulmende pølseleppa så verst ut før eller etter at hun balsamerte dem med sink-salve for å døyve smertene, er usikkert. Da ble hun forvandlet til noe som lignet mer en klovn, og det ble da umulig for Rebekka å ta de stakkarslige ynkene alvorlig. Klagingen ble etterhvert bare verre, og det kunne høres mer ut som det var et tilfelle av svartedauden som på merkelig vis hadde inntruffet. Leppa sved uansett hva hun gjorde, og når hun måtte le, prøvde hun å unngå at leppene kom i kontakt med hverandre, slik at fortennene ble hengende til tørk utenfor munnen, mens underleppa snørpet seg sammen som munnen til en gamling som manglet gebisset sitt. Rebekka på sin side håpet desperat at dette ville få Lena til å vise mer sympati og forståelse for henne når hun neste gang klaget over munnsår. Tidligere har ikke dette vært akseptabel syte-grunn. Men når der er sagt, så er faktisk sinksalve noe av det lureste vi har tatt med på tur, og Lena har benyttet seg av denne krigsmalingen for å døyve svien et 10-talls ganger i timen. Dette betyr at de siste 3 dagene er ikke Lena sett uten en «helhvit» lebestift rundt munnen. (Sinksalve funker til og med også til det formålet de fleste småbarnsforeldre forbinder dette med, uten å gå nærmere inn på detaljer… )

I Ritsem overnattet vi i telt utenfor et vandrehjem tilhørende turistforeningen. At det gikk vei inn dit, vistes på proviantutsalget, og vi var en kort tid inne på å lage både finnbiff med frosne grønsaker, og egg og bacon til frokost. Men av grunner som akutt middagssulten, og mangel på brød, ble dette degradert til grandiosa og en cola, og en ny egenkomponert frokostvariant: Peanøtter med skogsbæryoghurt. Selv om dette gikk ned, var ikke denne ideen noe å gjøre seg rik på… På vei til Ritsem møtte møtte vi foresten vår første «NPL’er» 🙂 sjekk bloggen hans her;  jarleeide.com

Rebekka som i utgangspunktet er den som har hovedansvar for kart, kompass og navigering, har til tider store problemer med å vite navnet der vi er. Hun klarer aldri å holde styr på hvilke hytter vi besøker, eller hvor vi skal videre, dette til Lenas store frustrasjon. For å prøve å lære seg navnene på hyttene vi har passert, begynte hun samme dag og dikte en sang som inneholdte hytter vi har passert, noe som irriterte Lena enda mer. Rebekka har nemlig ikke evnen til å synge sangen bare en gang, men den går på repeat, om og om igjen. For «husfredens» skyld, har ikke Rebekka turt å synge sangen mer forutenom når Lena ikke er innen rekkevidde. Men ellers er stort sett stemingen bra oss i mellom 🙂 Det er mange som lurer på dette, og vi må stort sett svare at dette går over all forventing. På vår første skitur sammen for noen år siden, klarte vi å få til en krangel omkring valg av en kjekspakke som allerede var kjøpt og betalt. Og på det nivået er vi heldigvis ikke, selv om en liten diskusjon i ny og ne er bare sunt 😉 Det er heller ikke til å unngå, når Rebekka veldig ofte av en eller annen grunn sitter med fasitsvaret på ting… Stemningen kommer forhåpentligvis også til å fortsette på samme vis, så lenge Lena fortsatt lar Rebekka få den største sjokoladebiten, og hvis Rebekka fortsetter å skjule smulene hun mister i teltet under madrassen sin. Hjemme i huset hører nemlig Lena når Rebekka mister ned en smule på kjøkkengulvet, noe hun ikke gjennomskuer like lett på tur, til Rebekkas store lettelse. 🙂

Vi gikk en og en halv dag fra Ritsem, før vi fikk ny melding på nødpeilesenderen, om at storm var i vente samme dag, og at burde komme oss i hus med en gang, for å legge oss værfast de neste dagene. Et sekund lurte vi nok på hvorfor vi ikke bare hadde gjort som mamma Anne Kirsti hadde foreslått i forkant av turen: «Koffår kjør dåkker ikke i stedet, da går jo mykje fortar!» De fleste vi har møtt på tur, både hytteverter og fjellvandrere, snakker om det dårlige været som har vært, og stormene som aldri slutter å komme. Unormalt dårlig, spesielt til april og være. Vi gjorde som vi burde gjøre, og tok oss inn på nærmeste hytte, Låddajåkkåstugon, som nå var blitt ubemannet. Vi skjønte raskt at det aldri ville komme noen storm, da værmeldingen var for Sarek som er nasjonalparken like ved, men som er mye mer værutsatt.

Etter at vi hadde lagt oss den kvelden, så hørte vi begge lyder, vi lurte på om noen var utenfor. Vi slo oss til ro med at vi bare innbilte oss ting, og sovnet etter en stund. Plutselig våknet vi av at det raslet i søppelposen som lå på golvet like ved senga. Det var da vi skjønte det. Mus! Vi så begge en stor mus som pilte opp av posen og sprang over golvet. Det neste som slo oss var maten. Hadde vi ufrivillig bidratt til et festmåltid til musa og dens eventuelle familie? Så var det bare å gå igjennom alle tingene våre på leting etter Mikke eller Minni. Maten så heldigvis urørt ut. Lena var litt redd for å sovne i tilfelle hun skulle havne på matfatet til musa, men ble etterhvert beroliget med at vi sannsynligvis ikke var det spor fristende for øyeblikket, og vi sovnet på nytt. Senere våknet vi brått av rasling på gangen. Vi hadde hengt søppelposen dit, og fryktet at alt var revet utover. Etter å ha stått opp og sett fra krik til krok i gangen, konkluderte vi med at det var bare innbilning nok en gang. Ole Lukkøye hentet oss på nytt til drømmeland, og neste gang våknet vi brått av vinden som hadde økt betraktelig, og vi kom til å tenke på pulkene som stod ute. Rebekka gikk ut for å sjekke været, som var blitt endret til intet bedre enn regn og mildvær. Vi bestemte oss for å bære inn pulkene, som var delvis blitt fyllt opp med vann. Lena tok inn den første pulken, og da Rebekka begynte å syntes at hun hadde vært inne lenge nok, skulle hun til å gå inn i hytta for å sjekke. Men før hun visste ordet av det, åpnet døra seg på vidt gap, og hun slapp akkurat unna å få en bøtte og ei mus kastet rett i trynet, for der kom Lena stormende ut med vår nye pelskledde venn i en utslagsbøtte som det trolig hadde vært noe snadder i. Vinden tok tak i både bøtta og vinden, så da var det bare å snuble seg bortover snøen for å få tak i bøtta. Klokka var blitt 3 på natten, og nok en gang la vi oss til å sove. Resten av natta sov vi heldigvis uforstyrret. Dette til tross for at musa neste morgen på nytt lå i bøtta på gangen. Da ingen hadde redskaper eller hjerte til å gi musa en snarvei opp til himmelen, til tross for at mange metoder ble diskutert, ble det enstemmig vedtatt at det skulle holdes i fangenskap frem til at vi skulle dra videre på formiddagen. På den måten får jo også de neste hyttegjestene også selskap, det er de vel undt 🙂

Været var på ingen måte slik som først alarmert, da dette hadde innebært trolig tre værfastdager med begrensede mengder mat. Vi gikk derfor et lite stykke videre neste dag, da vi endelig orket oss ut i det våte været. Da hadde vi Arasluoktastugorna som destinasjon. Der var det ingen mus, men heller ingen gass til oppvarming eller koking. Dette er visstnok et kjent problem på noen av disse hyttene i dette området, har vi hørt… Ferden gikk derifra videre til Sorjushytta på svensk side. Ei lita, eldgammel, men koselig hytte på fjellet. Ved å komme oss dit, hadde vi håp om å nå Sulitjelma neste dag, og tenkte at dette bare ville være sjarmøretappen, da dette bød på bare 200-300 høydemeter opp, og nesten 900 ned. Men den gang ei. Da vi stod opp, blåste det sterk vind, og vi hadde ingen sikt, men til at vi var klar til å gå ga dette seg heldigvis over til å bli høvelig fint, med en sol til og fra, og en liten bris fra siden. Den første mila var flat og fin, og burde gått veldig raskt, hadde det ikke vært for Rebekka som våknet opp med så ømme fotblader at hun knapt kunne gå. Ikke en gang den flotte utsikten over Sulitjelma-fjellene som åpenbarte seg mens vi gikk, kunne lindre dette. Smertene ble gradvis fortrengt utover dagen, så vi kom oss sakte med sikkert fremover. Vi tok en lunsjpause på Sorjushytta på norsk side, og da vi begynte på oppstigningen derifra, tetnet det til, noe som gjorde det krevende med tanke på navigeringen. Dumme som vi hadde vært, hadde vi ikke forhørt oss med noen om hvor det var mest gunstig å gå. Mange skavler og bratte partier passer ikke sammen med total «whiteout», og til tider følte vi at det ikke var like forsvarlig at vi fortsatte å gå, da ingen av oss er kjent i området. Men forventingene om å komme frem den dagen, i tillegg en værmelding som kunne by på 23 m/s neste dag, fikk oss til å fortsette i sakte tempo. Vi kom oss fremover både til fots og på ski, da enkelte av bakkene var for bratte til at vi klarte å kjøre ned på ski med pulk.

Vi kom oss til slutt ned til Ny Sulitjelma turisthytte, og tenkte vi da skulle cruise nedover veien som svinger seg ned de 500 siste høydemetrene ned til sentrum av Sulitjelma. Men veien var selvfølgelig til vår store skuffelse brøytet. Ingen snø, og heller ingen alternative ruter ned, da det er alt for bratt og for mye skog andre steder. Da var det bare å plukke av seg skiene, og gå til fots med pulken på slep nedover grusveien. Vi skjønte også etterhvert at klokka har blitt så mye at det ikke ble noen Bodø-tur i dag. Skuffelsen var stor et øyeblikk, og tom for energi og mål for dagen, ble stemningen så som så… Vi prøvde å ta på oss skiene og gå gjennom krattet langs med veien et stykke, men dette medførte intet mindre enn mer frustrasjon og mer tidsforbruk. Vi satte oss fast i krattet, og da vi endelig bestemte oss for å komme oss ned på veien igjen, tok Lena av seg skiene og satte seg fast i den våte snøen mens pulken hang på halv tolv rett ovenfor den høye brøyteskavelen. Begeret rant fullt da skiskoen løsnet fra foten, og Rebekka måtte grave frem både Lena og skoen, i tillegg til at den ene skia bestemte seg for å ta et svalestup ned bakken, over brøytekanten og ned på veien. Da ringte vi til Sulitjelma hotell som heldigvis var åpent. 2 timer senere, klokken 22.30, kom vi delvis gjørmete og slitne inn i resepsjonen og ble møtt av en super service. Vi hadde spurt om vi kunne få kjøpt noe middag der, til tross for at kjøkkenet stengte klokken ni, og da fikk vi servert middag klokken 23 på kvelden, med pådekket bord og tente lys. Vi hadde mer forventet oss noe mat pakket inn i sølvfolie som vi kunne spise på rommet, så dette gjorde en helomvending på kvelden. Det skal sies at vi ble kjørt de 2 siste kilometrene bort til hotellet, av en trivelig mann som vi møtte da han var ute å luftet hundene sine. I første omgang tenkte vi dette var å «jukse», men vi skjønte etterhvert at dette var i motsatt retning, så vi tok oss denne friheten for å slippe å prakke med pulkene langs hovedveien. Selv om pulkene hadde tålt grusveien, var det å utfordre i det meste laget å teste de på asfalt. Vi treffer så utrolig mye trivelige folk langs vår vei 🙂

En ting vi har lagt merke til underveis på turen, er at pulkene våre vekker oppmerksomhet. Skinnet bedrar, fordi de ser mye tyngre ut enn de er. Det er omtrent som å ha med hund på tur, en skaper kontakt og nysgjerrighet. Folk har kommentert gjentatte
ganger at de merker at vi har vært på tur lenge. Vi har naturligvis tenkt at dette har skyldtes oppakningen, men det var først da kommentarene også kom når vi ikke hadde pulkene tilstedet at vi skjønte at de trolig luktet det fremfor å se det! 😉

Selv om pulkene våre har vært våre faste følgesvenner i nå 6 uker på tur, har vi ennå ikke gjort oss kvalifisert til pulk-lappen. Vi tror begge fortsatt at vi kan kjøre gjennom ting. Vi spente på hvor lenge vi kan beholde pulkene videre, siden vi trolig kommer til å møte på områder med lite snø etterhvert. Selv om det har vært mye snø den siste etappen, ser vi også at elver og bekker enkelte steder har åpnet seg, og vi har av og til blitt påminnet at vi kommer til å møte smeltingen etterhvert, enda vi har forsøkt å fortrenge dette. Den tid, den sorg. Ellers er det et mysterium hvordan Lena sliter ut et par sokker i uka, og Rebekka fortsatt har holdt sine friske. Etter 50 dager oppdager Rebekka at hun hadde fått hull i den ene sokken, mens Lena er på 6. paret. Lena prøver å skryte av at det er fordi hun har den tyngste pulken, mens Rebekka mistenker at hun er invadert av lopper og lus som har sokker til livrett. Vi tar gjerne i mot sponsorer underveis, da dette sokkeproblemet vårt vil ta knekken på økonomien hvis dette fortsetter slik… 😉

Nå har vi nettopp inntatt en bedre middag med brownies, jordbær og is til dessert, og nyter tilværelsen i storbyen hos Pernille og Andreas som var de eneste som ville ha de to vandrende parfymeflaskene i hus 😉 Vi har nå blitt rene, og vaskemaskina går for fullt. Ferden går trolig videre på fredag, og neste etappemål blir Umbukta fjellstue. Forhåpentligvis har føttene til Rebekka blitt gangbare igjen etter et par dager, denne morgenen var iallefall tidenes oppvisning for Lena, da hun humpet rundt som en pingvin. På denne etappen får vi også trolig selskap noen dager av Benedikte og Åsmund, og det blir veldig trivelig 🙂

image

image

2 av elgene vi møtte på tur fra Abisko, som poserte villig foran kameraet 🙂

image

image

image

Husly for den ene natten 🙂

image

To glade frøkner på tur 🙂

image

image

image

Lena og hytteverten Peter som hadde tatt seg en formiddagstur 🙂 Legg merke til pulkene 😉

image

Her nærmet vi oss Sälkastugorna langs Kungsleden, og vi så at vi var omringet av flotte fjell når vi etterhvert fikk sikt.

image

image

Fin tannpusseutsikt 🙂

image

Panoramautsikt ved Sälkastugorna. Ikke langt i fra ligger Kebnekaise, Sveriges høyeste fjell.

image

Ulla og Karin, våre to hyggelige rom-venninner på Stälka.

image

Utedoen ved Sitasjaure-stugorna. Ikke mangel på snø for å si det sånn 🙂

image

Grandis-glede på Ritsem 😉

image

image

Lena har pyntet seg for fjellet. Sink-salve er det nærmeste vi har kommet sminke på 2 mnd!

image

Noen som kjenner til disse sporene? Kan selvfølgelig være en hund 🙂

image

Den koslige, svenske Sorjushytta.

image

Klar for avmasj siste dag mot Sulis!

image

Sulitjelma-massivet 🙂

5 tanker om “Endelig fremme i Sulitjelma etter et besøk hos søta bror:-)

  1. Hærlig jenter. Føll mæ korr dåkk e kvær dag. «No guts, no glory» Dåkk e rå!

    Liker

  2. angående sporene: hund har fire klør,jerv har fem, På bilde vises fem tydelige klør. Jerv har et»pæreforma» fotavtrykk. Bjørn har og fem klør, men betydelig større fotavtrykk og forveksles ikke med hund. Er vel i hi enda også.

    Liker

  3. Takk for tilbakemelding angående sporene 🙂 Vi har nok konkludert med at det må ha vært jerv 🙂 Vi må prøve å bli flinkere på dyrespor!

    Liker

  4. Like spennende, hver lesning! Idag for tredje gang, gjennomlesning og fremdeles undring over hva norsklæreren gav forfatteren i karakter på stiler i grunnskoletida??? DÅKK SKRIV SÅ BRA!!!! må av og til sjekk om jeg har ski på beina, så levende tar dere oss lesere med på tur! God og glad tur videre! Klemmer fra Glomfjord 🙂

    Liker

  5. Tusen takk, Gunnlaug:-) Artig at du følger med oss! Vi tar nok del i skrivingen begge to 🙂 Håpe du nyter også nyter «skituren» videre 😉

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s